Christian Günther
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Christian Ernst Günther, født 5. desember 1886, død 6. mars 1966, svensk forfatter, diplomat, utenriksminister 1939-45. Kontroversiell, på grunn av sin tilsynelatende tyskvennlige politikk i begynnelsen av andre verdenskrig.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn og tidlig karriere
Christian Günther var sønn av diplomaten Ernst Günther (1850-1927) og Georgina Boltenhagen. Han ble gift i 1909 med Ingrid Sjöberg, datter till regimentsveterinær Ernst Otto Sjöberg og Anna Henrika Morell. Han var svoger med justisråd Erik Lind, professor Einar Löfstedt og kultursjefen i avisen Dagens Nyheter, Torsten Fogelqvist; fra studiedagene var han god venn med forfatteren Anders Österling. Familien Günther som er adelig hadde en lang tradisjon med radikale politikere, embetsmenn og diplomater. Christian Günthers far var envoyé i Kristiania, den første etter unionsoppløsningen
Christian Günther studerte først ved Uppsala universitet, begynte ved Lunds universitet i 1909 og ble der jur.kand i 1916. Samme år ble han ansatt i folkhushållningskommissionen, fra 1918 notarie i lantbruksstyrelsen. 1920 var han sekretær i tull- och traktatkommissionen.
I 1922 fikk han sin første stilling ved regjeringen. Han ble da første kanslisekretær i handelsdepartementet og sjef for departementets traktatbyrå. I 1924 var han statsminister Hjalmar Brantings sekretær, og året etter sjef for handelsavdelingen i utenriksdepartementet. I 1930 ble han utnevnt til utrikesråd. I 1931-1934 var han svensk envoyé i Sydamerika. 1934-1937 var han kabinettsekretær, og deretter envoyé i Oslo.
[rediger] Forfatterskap
Christian Günther var ved sidan av sin karriere som diplomat forfattare og poet, han fikk ett antall verk utgitt på Bonniers forlag samt satte også opp skuespillet Äfventyrens värld på Dramaten. I 1939 begynte han å se sitt författarskap som en viktig del av sitt liv, da han titulerte seg som "envoyé, författare" i "Vem är det".
[rediger] Utenriksminister under andre verdenskrig
Etterhvert tok hans karriere på utenriksdepartementet over og i 1939 ble han upolitisk utenriksminister i samlingsregjeringen. Dette skjedde fordi hans forgjenger Rickard Sandler og de øvrige statsrådene hadde ulike oppfatninger om et eventuelt felles svensk-finsk forsvar av Åland, og det førte til at Sandler avgikk.
Regjeringen mente at den kritiske situasjonen i Europa gjorde at det var nødvendig med en yrkesdiplomat i stedet for en politiker. Da den svenske ambassadøren i København, Carl Hamilton avslo, falt valget på Christian Günther. Hans tjenestetid som utenriksminister ansees å ha vært den vanskeligste i Sveriges historie.
Under den andre verdenskrig ble Günther kritisert for tyskvennlighet, spesielt i de vanskelige årene 1940-41. Den svenske nøytralitetspolitikken var Günthers ansvarsområde som utenriksminister, med hans egne ord innebar det:
- bevarandet av Sveriges fred och yttre och inre frihet.
Det Günther spesielt ble kritisert for er transittrafikken av soldater og krigsmateriell mellom Norge og Tyskland etter den tyske invasjonen den 9. april 1940. Han ble og kritisert for restriksjoner på trykkefriheten som spesielt rammet Torgny Segerstedts og hans avis Göteborgs Handels- och Sjöfartstidning. Den svenske ambassadøren i Berlin, Arvid Richert var en drivende kraft i disse spørsmålene, da han advarte for konsekvensene hvis Sverige nektet transitering eller uttrykte åpen kritikk mot nazismen.
Günther forsvarte politikken med at «fientligheterna i Norge upphört». Statsminister Per Albin Hansson la offisielt ansvaret på Günther og gikk temmelig fri, selv om han bar ansvaret som leder av regjeringen. Günther hadde dog sterkere støtte i riksdagen, der man anså at de tiltak som krevdes for å sikre Sverige måtte gjennomføres; da Sverige ikke ville klare seg om det kom i krig med Tyskland på det tidspunktet.
Mot slutten av krigen arbeidet Günther for å redde dansker og nordmenn ut av tyske fangeleire. Allerede i 1943 tok han kontakt med Felix Kersten som var Himmlers massør, Mot slutten av 1944 ble det mulig å arbeide mer aktivt for dette, og grev Folke Bernadotte fikk som nestleder i Sveriges Røde Kors ansvaret for aksjonen med de hvite bussene. Etter krigen var han også ansvarlig for den sterkt kritiserte utleveringen av flyktninger fra Baltikom; selv om den ble gjennomført av hans etterfølger.
Selv mente Günther at hans fremste innsats som utenriksminister var under den Finske vinterkrigen, da han avverget de alliertes planer om å lage en front mot Tyskland i Sverige. Det var Günther som laget slagorder «Finlands sak er vår». Han hadde gode kontakter med den russiske ambassadøren i Stockholm, Alexandra Kollontay, og klarte å holde Sverige nøytralt overfor trykket fra alle hold, inntil 22. juni 1941 da han godtok at divisjon Engelbrecht ble sendt i transitt fra Norge til Finland via Sverige.
Han drev gjennom dette, blant annet med støtte av Kongen, det ble årsaken til den såkalte Midsommarkrisen i juni 1941. For denne ettergivenhet og åpenbare brudd på nøytralitetspolitikken har Günther blittt skarpt kritisert. Offisielt ble det sagt at det var en engangsforeteelse og senere lignende krav fra Tyskland ble avslått umiddelbart. En transport med 500 syke tyske soldater ble dog gitt gjennomreise mellom Torneå og Helsingborg årsskiftet 1941-42.
Selv om Sverige hadde fått mye kritikk for transittrafikken så var Günther alment godt ansett i Sverige da han gikk av som utenriksminister i 1945. Han fikk 200 000 kroner som firma og enkeltpersoner samlet inn for en ekstra pensjon. Noen svensker som var kritisk til den politikken Sverige hadde ført kritiserte dog heller Günther enn den mer folkelige statsministeren.
[rediger] Etter andre verdenskrig
Etter krigen ble han utnevnt til ambassadør i København, men han ble erklært uønsket av danskene. Han ble så ambassadør i Roma 1946-1950. Som person var Günther distansert, en liberal intellektuell (selv om han ofte stemte på sosialdemokratene) og brukte energi på det han anså være viktig mens han delegerte andre saker til sine medarbeidere. Spesielt utenriksråden Staffan Söderblom arbeidet mye med forholdet til Tyskland. I senere år har Günther blant annet blitt kritisert i Wallenbergutredningen 2003 om Raoul Wallenbergs bortførelse [1]
| Forgjenger: Rickard Sandler |
Sveriges utenriksminister |
Etterfølger: Östen Undén |
[rediger] Kilder
- Svenska diplomatprofiler under 1900-talet, red. Gunnar Artéus (FHS) och Leif Leifland (UD) [2]
- Brandell, Ulf, artikel i Svenskt Biografiskt Lexikon hft 85 (Sthlm 1969)
- Dahl, Tore, Artikel i Svenska Män och Kvinnor 3 (Sthlm 1946)
- Segerstedt, Torgny, När stormen klarar sikten. Artiklar 1933-45, forord av Ingrid Segerstedt Wiberg (Sthlm 1980)
- Wahlbäck, Krister, Regeringen och kriget. Ur statsrådens dagböcker 1939-41 (Sthlm 1972)
[rediger] Litteratur
- Spelaren Christian Günther, av Henrik Arnstad [3]
