Buran

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Buran har flere betydninger.

Buran på ryggen av en Antonov An-225

Burans landing blir fulgt av et jagerfly

Buran ved en flyutstilling

Den pensjonerte Buran i fornøyelsesparken Gorky

Sovjetunionens program for gjenbrukbare romferger, Buran (russ. Бура́н, «snøstorm»), begynte i 1976 som en respons på USAs romfergeprogram. Fordi USAs forsvarsdepartement tok del i romfergeprosjektet til USA, var sovjetiske politikere overbevist om at romferger ville være et effektivt militært våpen, og kunne være en potensiell trussel mot balansegangen i den kalde krigen. Prosjektet var Sovjets største og dyreste romforskningsprogram. Det er også blitt hevdet at de enorme kostnadene med å utvikle Buran og bæreraketten Energija fremskyndet oppløsningen av Sovjetunionen [1].

Fordi Burans debut kom etter Columbias, og fordi det var slående visuelle likheter mellom de to romfergene, ble det spekulert i at spionasje under den kalde krigen spilte en rolle i utviklinga av Sovjets ferge. Det er senere blitt kjent at Buran bare kopierte den amerikanske romfergas aerodynamiske utseende. På innsiden var den helt uavhengig av den amerikanske. Den første og eneste romferd med Buran ble gjennomført i november 1988.

[rediger] Nøkkelforskjeller fra NASA-fergene

Buran var ikke integrert med bæreraketten Energija, men var kun vanlig last. Dermed kunne Energija også brukes til å løfte andre gjenstander med nyttevekt opptil 80 tonn ut i verdensrommet, noe som skjedde under første oppskytning av den.
Buran var designet både for bemannede og ubemannede ekspedisjoner, og hadde dermed en automatisk funksjon for landing. Romferga har aldri vært bemannet.
Romferga hadde ingen rakettmotorer, noe som frigjorde rom og vekt til ekstra nyttelast.
Buran hadde fire drivstoffraketter istedet for to, og de brukte flytende drivstoff.
Energija-raketten var designet for å være gjenbrukbar, men av økonomiske årsaker ble det aldri fullført en gjenbrukbar versjon. Den amerikanske romferga har gjenbrukbare hovedmotorer, og gjenbrukbare bæreraketter.
Buran kunne løfte 30 megagram ut i bane, mot USAs 25 megagram. Tilbake fra bane kunne den ha med 20 megagram nyttelast, mot USAs 15 megagram.
Buran hadde et høyere aerodynamisk løft-motstandsforhold enn de amerikanske romfergene.
Materialvalg og leggeteknikk for de keramiske flisene som skulle gi termisk beskyttelse under landing, var forskjellig fra de amerikanske romfergene.

[rediger] Utvikling

Utviklinga av Buran begynte ved det sovjetiske romfartsinstituttet TsAGI i 1976 som en respons på USAs romfergeprogram. Mens de sovjetiske ingeniørene foretrakk en liten og lett ferge med små vinger, presset militære makter for en fullskalakopi av USAs ferge, for å beholde balansen i den kalde krigens sabelrasling.

Konstruksjonen av fergene begynte i 1980, og i 1984 var den første Buran'en ferdig. Den første testen av en miniatyrmodell foregikk imidlertid så tidlig som juli 1983. Mens prosjektet pågikk, ble ytterligere fem prøveflygninger med miniatyrmodeller utført. En fullskala testmodell uten keramiske fliser ble utstyrt med jetmotorer for å utvikle landingsprosedyrer. Denne ble kalt «Buran analog» og 24 prøveflygninger ble utført før ferga ble ansett som «utslitt».

[rediger] Første flygning

Den første og eneste flygningen i bane med den ubemannede Buran 1.01 skjedde klokka 03:00 UTC 15. november 1988. Den ble løftet ut i bane av den spesialdesignete Energija-raketten. Det var fremdeles ikke utført noen bemannede tester, så alt redningsutstyr samt en del cockpitutrustning var fremdeles ikke installert i ferga.

Ferga gikk i bane rundt jorda to ganger før den kom tilbake, og utførte en imponerende automatisk landing på rullebanen ved Baikonur kosmodrom. De amerikanske fergenes landinger er også for det meste automatisk, men for å starte landinga må man trykke på en knapp. Dette manuelle steget ble lagt til på krav fra astronautene, som hevdet at en for tidlig utløsing av landingsutstyret kunne ble fatalt; en for tidlig utløsing kunne i verste fall føre til romfergas ødeleggelse i likhet med Columbias ulykke i 2003.

Deler av oppskytningen ble sendt på tv, men ikke selve oppskytingen. Dette førte til noe spekulasjon om at det hele kunne ha vært forfalsket, og at den følgene landinga ikke var fra verdensrommet men fra et fergebærende fly. (I USA hadde man brukt denne metoden for å teste romfergenes flyegenskaper med testferga Enterprise, slik at de skulle være forberedt på Columbias første landing.) I dag har imidlertid hele videoen fra utskytninga blitt offentliggjort, noe som bekrefter at Buran ble skutt opp; man kan på videoen se de dårlige værforholdene som hadde blitt beskrevet av russisk media.

[rediger] Ettervirkninger

Den amerikanske ferga Atlantis tilkoblet den russiske romstasjonen Mir, med utstyr egentlig utviklet for Buran.

Etter den første flygningen ble prosjektet avbrutt på grunn av finansielle problemer og på grunn av Sovjetunionens politiske situasjon. De to andre fergene, som skulle være ferdige i 1990 og 1992, ble ikke fullført. Prosjektet ble offisielt avsluttet av president Boris Jeltsin 30. juni 1993. Da prosjektet ble avsluttet, hadde Buran-programmet kostet opp mot 20 milliarder rubler. Det er i ettertid blitt hevdet at kostnadene med å utvikle Buran og bæreraketten Energija var så store at de tappet landet for penger og fremskyndet oppløsningen av Sovjetunionen.

Det var ment at programmet skulle fremme nasjonal stolthet, utføre forskningsprosjekter og tekniske oppgaver i likhet med det amerikanske prosjektet, og å forsyne romstasjonen Mir. Når Mir endelig ble besøkt av ei romferge, var det ikke Buran, men ei amerikansk ferge.

Buran SO, en modul for tilkobling til Mir, ble omgjort så den passet til de amerikanske fergene til bruk under Shuttle-Mir-programmet.

De fullførte fergene 1.01 (11F35 K1 «Buran») og 1.02 (11F35 K2, uformelt kalt «Ptitsjka») og andre levninger fra prosjektet er nå Kasakhstans eiendom. I 2002 kollapset hangaren der man lagret Buran og en kopi av bæreraketten Energija, og ødela romferga. Åtte arbeidere ble også drept i kollapsen. (Bilde av den ødelagte ferga)

Buran 2.01 (11F35 K3) og 2.02 (11F35 K4), som var en andre serie med modifisert flydekkdesign, utstyrt med utskytningsseter av typen Zvezda K-36RB, forlot aldri fabrikken i Tusjino, og står fortsatt der, i dårlig forfatning. Deler av disse fergene blir solgt over internett.

Den delvis ferdiggjorte Buran 2.03 (11F35 K5) ble demontert da prosjektet ble avsluttet, og finnes ikke lenger.

I tillegg til de fem «produksjons»-Buran'ene, var det åtte testfartøy. Disse ble brukt til statisk testing eller atmosfæreprøver, og noen var simpelthen øvelsesmodeller for testing av elektrisk utstyr, mannskapsprosedyrer og lignende.

**Serienumre og nåværende status**
Serienummer	Type	Nåværende status
OK-M (senere OK-ML-1)	Statisk test	Ved Baikonur kosmodrom
OK-GLI	Øvingsmodell for landingstester
OK-KS	Statisk elektrisitets-/integrasjonstest	Nå ved Energija-fabrikken i Koroljov
OK-MT	Øvelsesmodell for ingeniørarbeid	Nå ved Baikonur kosmodromen
OK-???	Statisk test	Ukjent status
OK-TVI	Statisk varme- og vakumtest	Ukjent status
OK-???	Statisk test	Ukjent status
OK-TVA	Statisk test	Nå i Gorky fornøyelsespark i Moskva

Buran-analogen OK-GLI hadde fire jetmotorer på bakenden, og kunne ta av for egen kraft (drivstofftanken til denne tok en fjerdedel av lasterommet), i motsetningen til den amerikanske testferga Enterprise, som var avhengig av luftutskytning.

Buran og Energija på utskytningsplattformen

Etter at programmet ble avbrutt, ble OK-GLI'en lagret ved Zjukovskij luftbase nær Moskva, og ble etterhvert kjøpt opp av et australsk firma kalt «Buran Space Corporation». Den ble frakta med skip til Sydney via Gøteborg, og kom fra 9. februar 2000. Der ble den utstilt i noen år som en turistattraksjon, under en stor midlertidig konstruksjon i Darling Harbour.

Besøkende kunne gå rundt inne i ferga, og det ble lagt planer om at den skulle turnere rundt i flere byer i Australia og Asia. Eierne ble imidlertid slått konkurs, og ferga ble flyttet ut i friluft, der den ble offer for hærverk og forringelse. Ferga havnet etter hvert i Bahrain, deretter er det hevdet at luftfartsmuseet i Sinsheim i Tyskland har kjøpt ferga.

[rediger] Buran i science fiction

Buran har, sammen med romflyet Spiral, blitt brukt i Sergej Lukanenkos science fiction-bok Zvezdy – kholodnye igrusjki (russisk: Звезды – холодные игрушки, «Stjernene er kalde leketøy»). Buran er der utstyrt med en motor som gjør at den kan fly raskere enn lyset, og er et av de fremste verktøy i handel med utenomjordiske.