Brisingamen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Brisingamen (norrønt Brísingamen), brisingasmykket eller halsringen til dvergene, var i henhold til norrøn mytologi det underbare smykket som Frøya bar.
Innhold |
[rediger] Opprinnelsen
Fire dverger hadde smidd smykket, og Frøya fikk det etter at hun hadde tilbrakte ei natt med hver av dem. Annen betaling ville ikke dvergene ha. De fire smedene blir kallet for brisingene, og Berling var navnet på en av dem. Alfrigg, Dvalin og Grerr kan ha vært navnet på de andre.
[rediger] I kildene
Smykket blir nevnt i to andre sammenhenger i de norrøne fortellingene. I Trymskvadet går det i tusen biter når æsene forslår at Frøya skal gifte seg med jotnen Trym, og hun reagerer i sinne. Senere låner tordenguden Tor smykket når han kler seg ut som henne og drar til Trym selv.
Kvadet Husdråpa nevner fortellingen om da Loke stjal smykket. Når Frøya våkner opp er smykket borte og hun må be Heimdall om hjelp for å finne det. Til slutt finner de tyven ved et sted som kalles Singastein, og tyven viser seg å være luringen Loke som har skapt seg om til en sel. Heimdall gjør seg selv om til sel og kjemper med Loke. Etter en lengre kamp klarer Heimdall å vinne og gir Brisingamen tilbake til Frøya.
Denne myten er vanskelig å tolke. Heimdall er vanligvis for opphøyd til inngå slike stridigheter, bortsett fra ved Ragnarok hvor han igjen skal møte Loke til kamp. Kanskje er det egentlig Frøya de to gudene slåss om?
Smykket blir også nevnt som Brosingamen i det angelsaksiske dikteposet Beowulf hvor det blir sagt at Hama (sannsynligvis guden Heimdall under et annet navn) tok det tilbake til «den skinnende festningen», trolig Valhall. I diktet blir Brosingamen sammenlignet med et kostbart smykke som dronningen av Danmark gir til helten Beowulf som takk for han drepte udyret Grendel. Beowulf gir det videre til sin dronning, Hygd, etter at han kommer tilbake til Gøtaland.
Fra Trymskvadet:
|
|
[rediger] Halsringens betydning
Fra bronsealderen har arkeologene funnet bronsefigurer, kvinner med halsringer. Det synes som om halsringer har hatt stor betydning som gravgave og offer. Noen halsringer har vært så store at de neppe har vært båret av et menneske, men sannsynligvis prydet en gudefigur. «Gudinnen med halsringen», som arkeologene kaller slike funn, betegner en særskilt type gudinnetype fra denne perioden. Man mener også å ha sporet halssmykket på helleristninger.
Stundom blir slike halssmykker koblet til Frøya, eieren av Briningamen, som også benyttes som kjenning for henne, blant annet «den smykkeglade» og «hun som feller tårer av gull». Navnet Menglad som betyr «den som er glad i smykker».
I den gamle norrøne mytologien hadde dverger og alver en viktig funksjon, og det var særlig tette bånd mellom vanegudene, slik Frøya selv var, og disse. Dvergenes funksjon var å mestre trolldom og metall. De var dyktige smeder og kunne skape det underbare, inkludert det vakre, som i smykker. De lever i stein og berg. De er også bare halvt menneskelig og eksisterer kun som hankjønn. Den norske religionshistorikeren Gro Steinsland slår derfor fast at de ikke kan formere seg selv, noe som setter deres begjær for Frøya i et noe underlig lys.
Som den fruktbarhetsgudinnen som Frøya var omgir hun seg med det som skinner og glitrer, slik gull gjør, og hennes døtre heter likeledes Hnoss (Juvelen) og Gersimi (Edelstein). Hun unnslår seg ikke å bruke sitt kjønn for å skaffe seg det kostelige Briningamen. Seksuelle foreninger opptrer ofte i norrøn mytologi som en kraft for endringer. Således kobles Frøya også til fødsler hvor hun gir sin beskyttelse.
[rediger] Litteratur
- Steinsland, Gro: Norrøn religion. Myter, riter, samfunn (2005)
- Näsström, Britt-Mari: Frøya. Den store gudinnen i Norden (1998)
