Artenes opprinnelse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Originalutgaven av Artenes opprinnelse fra 1859.

Artenes opprinnelse er tittelen på Charles Darwins mest kjente bok (egentlig Om artenes opprinnelse gjennom det naturlige utvalg eller de begunstigede rasenes bevarelse i kampen for tilværelsen, engelsk On the Origin of Species by Means of Natural Selection, or the Preservation of Favoured Races in the Struggle for Life). Boken betraktes som startskudd for dagens evolusjonsforståelse (se darwinisme og evolusjonsteori).

Bokens første opplag på 250 eksemplarer kom ut den 24. november 1859 og var utsolgt samme dag. Det andre opplaget var også utsolgt innen utgangen av året 1859. Bokens sjette og siste utgave ble utgitt i 1871.

I 1996 ble 100 norske vitenskapsfolk bedt om å nevne den boken de oppfattet som tidenes viktigste faglitterære bok. Over 40 av disse svarte «Artenes opprinnelse». Derfor ble bokens første utgave nyoversatt og i 1998 utgitt som bind 1 i Bokklubbens Kulturbibliotek. Tidligere hadde bokens sjette utgave blitt oversatt til norsk (1889).

[rediger] Bokens innhold

Darwin omtalte Artenes opprinnelse selv som «et eneste langt argument» for evolusjon. Han gikk ytterst grundig til verks, og presenterte omfattende dokumentasjon på

at det foregår evolusjon, dvs. at arter er foranderlige, og
hvordan evolusjon kan foregå, nemlig
- at endringer skjer gradvis, ikke sprangvis,
- at arter kan gi opphav til nye arter, og
- at den drivende kraften bak disse evolusjonære endringene er naturlig seleksjon (det naturlige utvalg).

Evolusjonstanken i seg selv var ikke ny, og mange av Darwins samtidige hadde akseptert den i det minste som en mulighet. Det som manglet, var imidlertid en forklaring på prosessene bak evolusjonære endringer. Naturlig seleksjon var denne forklaringen, og utgjorde derfor bokens hovedbudskap.

Darwin var også nøye med å påpeke det han anser som svakheter og uløste sider ved sin teori. Dermed overensstemmet hans fremgangsmåte i overraskende stor med dagens syn på vitenskapsteori (jf. falsifikasjonisme).

Også Darwins innsikt i betydningen og utstrekningen av variasjon innen arter var banebrytende. Han dokumenterte variasjon båden innenfor og mellom populasjoner, kjønnene og såkalte morfer.

[rediger] Utgivelsens forhistorie

Darwin oppdaget prinsippet om det naturlige utvalg allerede i 1838, men ventet altså i mer enn 20 år med å publisere teorien sin. Blant grunnene til dette var hans skrantende helse og at han holdt på med andre publikasjoner (spesielt om geologi og rankeføttingenes systematikk), men også en stor forsiktighet, fordi han skjønte at argumentasjonen måtte være veldig grundig hvis han ville få aksept for teorien.

Det som fremskyndte publikasjonen, var et brev fra en yngre kollega, Alfred Russel Wallace, der denne skisserte en identisk teori. Mens Darwin fortvilte over at han ikke hadde rukket å bli den første oppdageren av naturlig seleksjon, arrangerte andre kolleger et møte hos Linnean Society i London den 1. juli 1858, der en felles publikasjon av Darwin og Wallace ble lest opp. Hovedpersonene var forhindret fra å delta, Darwin fordi han var i sin yngste sønns begravelse, og Wallace fordi han oppholdt seg på feltarbeid på Borneo. Artiklene ble publisert i Journal of the Proceedings of the Linnean Society, Zoology (bd. 3, s. 45–62, 1859) – med Darwin som førsteforfatter.

Etter dette begynte Darwin for fullt med å skrive et abstract (sammendrag) av boken hans. Det er dette «sammendraget» (på 502 sider!) som ble til Artenes opprinnelse, utgitt av John Murray i London. Darwin ga senere opp planene om å publisere «hele boken», men deler av den utkom blant annet i 1868 i hans bok The Variation of Animals and Plants under Domestication.

Wallace blir vanligvis ansett som medoppdager av naturlig seleksjon. Likevel er det nok berettiget at Darwin nevnes først, ikke bare fordi han var klart først av de to om å oppdage (om enn ikke publisere) prinsippet, men også fordi han var den som hadde samlet den massive dokumentasjonen som la grunnlaget for at teorien ble akseptert av fagfrender.

[rediger] Bokens idéhistoriske betydning

Utgivelsen av Artenes opprinnelse markerer en av de største idéhistoriske omveltningene i moderne tid (eller kanskje overhodet). Selv om Darwin utsatte drøftelsen av evolusjonens implikasjoner for vår egen art til en senere publikasjon (The Descent of Man i 1871), var det også åpenbart at menneskets selvskrevne plass som «kronen på skaperverket» ikke lenger kunne opprettholdes. Dette kolliderte ikke bare med spesifikt kristne forestillinger, men også med mange oppfatningner som det hadde hersket enighet om minst siden Platon.

De mest banebrytende endringene i verdensbildet var disse:

Boken slo beina vekk under essensialismen, som hadde vært det rådende metafysiske verdensbildet i over 2000 år: Arter er ikke uforanderlige essenser, men evolverende enheter; og organismer er unike individer, ikke «blåkopier» av en essens.
Likeså fikk forestillingen om et deterministisk univers sin første alvorlige demper: Evolusjon er en stokastisk prosess og var ikke forenlig med det materialistiske verdensbildet, som hadde vært enerådende i vitenskapen siden Galilei og Newton.
Tilværelsen har verken mål (teleologi) eller mening, men er et resultat av en kombinasjon av slump og naturlover.
Det fins ikke noen fremskritt i naturen – naturen er i konstant endring som innebærer både forbedringer og forverringer, både økende og synkende kompleksitet.
Naturens trinnstige er ikke mer enn menneskelig ønsketenkning. Mennesket er ikke «kronen på skaperverket», men en tilfeldig art som tilfeldigvis og forbigående er jordens mest intelligente.
Tingenes orden er ikke villet, og derfor verken god eller moralsk. «Godhet» er en menneskeskapt målestokk, som ikke har noen korresponderende størrelse i naturen. (Naturen er selvfølgelig heller ikke ond eller umoralsk – som enkelte vulgærtolkninger av darwinismen suggererer – men amoralsk, dvs. verdifri.)
I naturen forekommer mer konkurranse og mindre samarbeid enn antatt. «Kampen for tilværelsen» tar ikke hensyn til de svake.
«Hvorfor»-spørsmål kan besvares på en helt ny måte. Før kunne man gi proksimate og finalistiske forklaringer på spørsmål som for eksempel «hvorfor kan vi se?» («Fordi øyet fokuserer lyset på netthinnen,» respektive «fordi det er guds hensikt at vi ser skaperverket.») Nå ble den finalistiske forklaringen avløst av en ultimat forklaring. («Fordi organismer som kunne se, overlevde bedre i en av stamformene våre enn organismer som ikke kunne se.»)