Arbeidernes kommunistparti

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Redigeringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Arbeidernes Kommunistparti (AKP), opprinnelig Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) (AKP (m-l)) er et norsk kommunistisk parti. Partiets nåværende leder er Ingrid Baltzersen (siden 2006). Medlemstallet er hemmelig. Rød Valgallianses landsmøte i 2005 vedtok å sende en henvendelse til AKP med henblikk på mulig sammenslåing. Dette initiativet ble ønsket velkommen av AKPs landsmøte i 2006, og prosessen pågår fortsatt.

Rødt! (tidligere Røde Fane) er partiets tidsskrift og forlag. Partiet utgir også gratisavisa akp.no.

Rød Ungdom er ungdomsorganisasjon både for AKP og for RV. Noregs Kommunistiske Studentforbund er partiets studentorganisasjon.

Del av serien om
Kommunisme

Kommunismens historie

Skoler
marxisme · leninisme
trotskisme · maoisme

Partier
Den kommunistiske internasjonale
Den fjerde internasjonale
AKP · NKP
Tjen folket
ML-gruppa Revolusjon

Kommuniststater
Sovjetunionen
Warszawa-pakten
Folkerepublikken Kina
Cuba · Vietnam
Laos · Nord-Korea

Personer
Karl Marx
Friedrich Engels
Lenin
Josef Stalin
Mao Zedong
Pol Pot

Samfunnsportalen

Innhold

1 Partimodell
2 Historie
- 2.1 1970-tallet og 1980-tallet
- 2.2 1990-tallet til i dag
3 Debatten om partiets støtte til Pol Pot
4 Partiledere
- 4.1 Sentralstyre
5 Kilder
6 Referanser
7 Lenker
8 Eksterne lenker

Partimodell

Lenin kalte kommunistpartiet «et parti av ny type». AKP er inspirert av både Lenins og Maos partimodeller, og er styrt etter prinsippet om demokratisk sentralisme.

Historie

AKP ble grunnlagt som Arbeidernes Kommunistparti (marxist-leninistene) den 18.februar 1973, og sprang ut av Sosialistisk Ungdomsforbund (marxist-leninistene)og ML-gruppene. Disse grupperingene brøt ut av Sosialistisk Folkeparti under landsmøtet i 1969, og aktivister med tilknytting til SUF(m-l) grunnla avisa Klassekampen samme år. Partiet var basert på marxismen-leninismen Mao Tse Tungs tenkning, og var på 1970-tallet et av Vest-Europas sterkeste ml-partier. Det grunnla Forlaget Oktober som ved siden av bøker av teoretikere som Karl Marx, Friedrich Engels, Vladimir Lenin, Josef Stalin og Mao Zedong, ga ut forfattere som Dag Solstad og Jon Michelet. Partiet spilte en sentral rolle i solidaritetsarbeidet for Vietnam og Palestina og i kvinnebevegelsen. Klassekampen var offisielt organ for partiet fra februar 1973 til april 1991.

1970-tallet og 1980-tallet

På 1970-tallet ble AKP (m-l) styrt av en kjerne av godt skolerte marxister. De mest fremtredende var Pål Steigan, Tron Øgrim, Finn Sjue, Sverre Knudsen («Stalin»-Knudsen), Kjell Skjervø («Billy») og Sigurd Allern. Av de fem er det bare Pål Steigan som fortsatt er AKP-medlem. Tron Øgrim er fortsatt med i RV.

I 2005 ble det presentert som en nyhet at Kjell Skjervø (som stod fram i boken «Mao, min Mao» av Hans Petter Sjøli, utgitt på Cappelen) på 1970-tallet hadde vært hemmelig medlem i sentralkomiteen. Disse opplysningene hadde han imidlertid allerede kommet med i et intervju i Røde Fane nr. 1 1992 (Skjervø forteller i intervjuet at han satt i sentralkomiteen fra 1973 til 1987 og var med i arbeidsutvalget gjennom hele 1970-tallet).

Pål Steigan skriver i sine memoarer («På den himmelske freds plass», Aschehoug, 1985) at ml-bevegelsen kulminerte i 1978. I Norge var ungdomsopprøret langt på vei forbi og internasjonalt var det begynt å rakne for de mange sosialistregimene og frigjøringsbevegelsene som AKP hadde støttet opp om. Mest dramatisk var trolig bruddet mellom Arbeidets Parti i Albania (av Mao Zedong tidligere omtalt som «sosialismens fyrtårn i Europa») og Kinas Kommunistiske Parti. Bruddet førte til en varig splittelse i den internasjonale ml-bevegelsen. AKP tok her et klart standpunkt for Kina og maoismen og opplevde ikke tilsvarende problemer og splittelser som tilfellet var i blant annet Danmark og Sverige. Utenrikspolitisk holdt AKP seg til Mao Zedongs teori om «De tre verdener», selv om kritikken mot Kina, og også mot grunnlaget for den kinesiske kulturrevolusjonen, økte utover på 1980-tallet. AKP brøt endelig båndene med Kina etter massakren på Den Himmelske Freds Plass i 1989.

I motsetning til NKP og SV støttet aldri AKP opp om Sovjetunionen og deres satellittstater i Øst-Europa. Tvert imot, Sovjetunionen ble vurdert som en imperialistisk stormakt på linje med USA. Med rustningskappløpet ut over 1970-tallet analyserte man det slik at det nå var Sovjetunionen som var i ferd med å bli den farligste imperialistmakten. Dette, kombinert med Norges beliggenhet og landets medlemskap i NATO, gjorde at man begynte å øyne en krigsfare der Sovjetunionen var vurdert til å være den fremste trusselen. I denne sammenhengen foretok partiet studier på denne faren og ga blant annet ut «Geriljakrigføring i Norge» og «Slik er Sovjets hær».

På 1980-tallet gjorde et gryende kvinneopprør seg gjeldende i partiet. Dette opprøret medførte at partiet både politisk og organisatorisk begynte å legge større vekt på kvinnespørsmål. På tross av dette ble AKP svekket gjennom hele 1980-tallet, og sammenbruddet i Øst-Europa i 1989-1990 bidro til en ideologisk krise, til tross for at AKP aldri hadde støttet disse regimene. Rød Valgallianse ble gjort uavhengig av partiet og et betydelig mindretall av medlemmene valgte i forbindelse med dette å forlate AKP og satse utelukkende på RV. Avisa Klassekampen ble også gradvis løsere tilknyttet partiet.

1990-tallet til i dag

Fra begynnelsen av 1990-tallet gikk partiet gjennom en omfattende nyorienteringsprosess. Partiet sluttet i stor grad å bruke paroler som «proletariatets diktatur» og «væpna revolusjon», begreper som mange mente blei misforstått og bidro til å stigmatisere partiet. Selv om teorien om «proletariatets diktatur» i følge Lenin var et «nøkkelspørsmål» mellom de revolusjonære, mener AKP selv at de fortsatt står sterkt fundamentert på revolusjonær marxistisk teori, samtidig som aspekter ved leninismen har vært under kritikk. De henta momenter fra feministisk, økologisk og anti-eurosentrisk kritikk av marxismen, og i integrerte disse elementene i partiets analyse. Disse endringene er som vi ser lenger nede omstridte, men det herskende synet i partiet er at dette er en positiv revidering og «nyvinning» av marxismen.

På landsmøtet i 1990 ble (m-l) fjernet fra navnet, noe som medførte at en gruppe AKP'ere brøt ut av partiet for å danne den partiforberedende organisasjonen marxist-leninistene (de tok bokstavelig talt parentesen med seg ut av partiet). På det samme landsmøtet vedtok partiet den såkalte Obrestad-passasjen som i korthet sa at marxisme, når overført til den politiske virkelighet, nødvendigvis måtte ende i despoti. Da Rød Valgallianse ble fristilt fra AKP, gikk imidlertid store deler av høyrefløyen ut av AKP, og ved landsmøtet i 1992 ble denne formuleringen fjernet. I 1991 ble også Klassekampen formelt fristilt fra partiet, ved at en egen formålsparagraf i avisas vedtekter erstatta det at avisa var "Organ for Arbeidernes Kommunistparti". AKP beholdt likevel aksjemajoriteten i avisa gjennom hele 1990-tallet.

Kjersti Ericssons bøker «Søstre! Kamerater» (1987) og «Den flerstemmige revolusjonen» (1991) har vært blant de viktigste ideologiske bidragene i nittitallets «nyvinningsprosess». Dette har ikke vært helt ukontroversielt innad i partiet. Terje Valens bok «Marxistisk renessanse - kommunistisk offensiv(1992) polemiserer i stor grad mot de feministiske prinsippene som han hevder har kommet på bekostning av marxismen. Blant annet argumenterer Valen for at «to spiss-teorien», utviklet av tidligere AKP-leder Siri Jensen, egentlig ikke er noe annet enn det Marx kalte «falsk bevissthet».

Organisatorisk har AKP i større grad forsøkt å rette seg inn mot nye generasjoner av revolusjonære. Etter at en omfattende rekrutteringskampanje ble satt i verk har partiet fra 1997, etter egne utsagn, stoppet den entydig nedadgående tendensen som hadde gjort seg gjeldende helt siden slutten av 1970-tallet.

AKP har aldri stilt til valg. I stedet velger partiet, ut fra en forståelse av viktigheten av å bygge bredere allianser, å oppfordre medlemmene sine og andre til å jobbe med RV. I 2005 og 2006 har det pågått en prosess med mål å slå sammen AKP og RV, aller helst innen valget i 2007 (dvs. at sammenslåing må vedtas på ekstraordinære landsmøter våren 2007). Både RV og AKP har landsmøtevedtak på at dette er en prosess de ønsker skal komme i mål. Men det er mye som skal på plass, så det er usikkert om tidsplanen holder.

Debatten om partiets støtte til Pol Pot

AKPs støtte til Pol Pots regime i Kambodsja, og partiets manglende oppgjør med Pol Pot, har stått sentralt i blant annet Bernt Hagtvets kritikk mot partiet

Sommeren 2003 blusset det opp en omfattende debatt om AKP i norske medier. Utgangspunktet var en dobbeltkronikk statsviteren Bernt Hagtvet skrev i Dagbladet der han kritiserte AKP for partiets støtte til totalitære, folkemorderiske regimer, og påpekte partiets manglende oppgjør med sin fortid.

Et alvorlig ankepunkt for Hagtvet var det han omtalte som moralsk medansvar for folkemord, særlig i forhold til Røde Khmers regime i Kambodsja. Hagtvet påpekte at Røde Khmers regime, i følge Kommunismens svartebok, utryddet anslagsvis to millioner mennesker, et tall som støttes av moderne forskning^[1] og som har blitt lagt til grunn av Europarådet. I sin bok På den himmelske freds plass stiller Pål Steigan, som besøkte Pol Pot, spørsmålstegn ved hvorvidt et folkemord av dette omfanget kunne la seg praktisk gjennomføre.

I likhet med relativt markante representanter for venstre-intelligentsiaen, som Jan Myrdal, Noam Chomsky og Samir Amin ønsket AKP Pol Pot velkommen, og flere innen AKPs ledelse besøkte ham. Da folkemordet ble kjent tilhørte AKP også i likhet med disse også dem som la stor vekt på USAs bombardement av landet mellom 1970 og 1975. Selv om både tidligere leder Pål Steigan[1] [2] og dagens ledelse[3] [4] [5] innrømmet at de var blitt ført bak lyset og at Røde Khmer ifølge dem ikke hadde noe som helst med marxisme å gjøre, mente Hagtvet at det var symptomatisk at AKP nektet å ta oppgjør med sin egen historie og sine egne feilgrep.

AKP var imidlertid ikke alene målet for kritikken. I et intervju med Klassekampen 17. juli 2003 innrømmet Hagtvet at målet først og fremst var å angripe marxismen som sådan, siden den, i følge ham, står i motsetning til prinsippene som ligger bak menneskerettighetene.

Partiledere

Sigurd Allern (1973-75)
Pål Steigan (1975-84)
Kjersti Ericsson (1984-88)
Siri Jensen (1988-92)
Solveig Aamdal (1992-97)
Jorun Gulbrandsen (1997-2006)
Ingrid Baltzersen (2006-)

Sentralstyre

Pr. 2006 er Kenneth Fuglemsmo nestleder. Andre medlemmer er: Øyvin Aamodt, Gudmund Anders Dalsbø, Olaf Svorstøl (alternerer med Jo Ryste), Tina Wikstrøm, Turid Kjernlie, Jorun Gulbrandsen, Magnhild Nilsen, Arnljot Ask, Johan Petter Andresen, Ole Marcus Mærøe, Siri Jensen, Live Fagereng, Ida Myhre, Astrid Olsen, Ingeborg Sanner, Terje Valen, Steinar Eraker og Gunnar Aarstein.