Alex Ferguson
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sir Alex Ferguson (født Alexander Chapman Ferguson, 31. desember 1941 i Govan, Glasgow) er en skotsk fotballtrener, i dag manager for Manchester United. Han har vunnet flere trofeer enn noen annen manager i engelsk fotballs historie, og har ledet Manchester United i over 1000 kamper. Slått til ridder i 1999 som første «fortsatt arbeidende» manager (OBE - 1983; CBE - 1995).
[rediger] Oppvekst og interesser
Han ble født og vokste opp i Glasgow, som arbeiderklassesønn. Familien var protestanter. Fotballfølelsene fikk han ikke fra faren, som heiet på Celtic FC, mens Alex Ferguson var suporter av Glasgow Rangers. Hans lederegenskaper kom til syne allerede da han som pur ung, ledet en forhandlingsrunde angående en lønnskrangel på skipsverket i Clyde der han arbeidet. Det sies at Ferguson kommer på jobb kl. 07:30, og jobber 18 timers dag hver dag, året rundt. Av interesser utenom fotball, nevnes veddeløpshester. Han eide superhesten «Rock of Gibraltar», som vant syv gruppe 1 seiere, noe som er rekord. Hesten eide han sammen med Sue Magnier, kona til den tidligere United storaksjonæren John Magnier. En langvarig konflikt om hestens avlsrettigheter førte til uvennskap mellom Ferguson og Magniers Coolmore Stud. Opplevelsen ødela ikke Fergusons interesse for veddeløpshester, og senere eide han bl.a. 1/3 av hesten «Gatwick», som vant 3 store nasjonale løp. Har også hatt interesse i andre hester som var trent av Ed Dunlop. I 2005 kjøpte han hesten «Against The Grain» sammen med Mark Johnston. Andre interesser er golf, pianospilling og snooker. Han har også drevet lett valgkampanje for Tony Blairs Labour. Fungerer også som UNICEF ambassadør, der han bl.a. har fått United til å samle inn £1 million over to år. Han har også frontet flere kampanjer mot rasisme. Sir Alex Ferguson er gift med Cathy, og sammen har de tre sønner, blant annet fotballspilleren Darren. De har 9 barnebarn.
[rediger] Spillerkarriere
I 1958 kom han til Queens Park (Skottland) som amatør, mens han var lærling som verktøysmed. Han var bare 16 år da han debuterte, som angriper. Han beskriver sin første kamp som et «mareritt», men scoret Queens Parks mål i 1-2 tapet for Stranraer. Selv om han scoret 15 mål på 31 kamper, fikk han aldri fast plass på laget. Derfor gikk han til St. Johnstone som semi-proff i 1960. Selv om han fortsatte å score regelmessig, slet han med å få fast plass også her, og ba derfor om å komme på transferlisten. Selv om han ikke hadde noen godvilje i klubben, og fordi manageren ikke greide å kjøpe en toppspiss, fikk han sjansen i en kamp mot Rangers. Der scoret han hat-trick i en overraskende seier. I 1964 sluttet han som vertøysmed og gikk til Dunfermline. Den følgende sesongen (1964/65) var klubben en sterk utfordrer til å vinne den skotske ligaen, og kom til FA-cupfinalen. Ferguson ble droppet til finalekampen etter en dårlig ligakamp mot St. Johnstone. Dunfermline tapte finalen 2-3 for Celtic, og misset på ligamesterskapet med ett poeng. I 1967 ble Ferguson kjøpt til Glasgow Rangers for £65 000, noe som var overgangsrekord mellom to skotske klubber. Selv om Ferguson hadde en rimelig bra spillerkarriere, er han mest kjent som syndebukk i den skotske FA-cupfinalen i 1969, da Rangers tapte 0-4 for naborival Celtic. Han ble holdt ansvarlig for det ene baklengsmålet, da han glapp en markering ved en corner (selv om han spilte i angrep). Han ble derfor tvunget til å spille for klubbens juniorlag istedet for A-laget. I følge hans egen bror, ble Alex Ferguson så sint for dette, at han kastet taper-medaljen. I oktober 1969 ville Nottingham Forest kjøpe Ferguson, men på den tiden ville ikke kona Cathy flytte til England. I stedet gikk ferden til Falkirk for £20 000. Han ble oppgradert til spillende trener der, men når John Prentice ble manager, fjernet han Fergusons treneransvar. Derfor ba han om en overgang til Ayr (1973, og var fra da av semi-proff igjen, mens han drev sin Glasgow-pub. Her avsluttet han sin spillerkarriere.
[rediger] Managerkarriere
I 1974 fikk han sin første jobb som manager, for East Stirling, men beveget seg til St. Mirren 3 måneder senere. Vant 1. divisjon i 1977. I 1978 fikk han jobb som arvtager etter Billy McNeill i Aberdeen. I 1980 vant han sitt første trofé, da Aberdeen vant ligaen. I 1982 vant klubben den skotske cupen, med 4-1 seier over Rangers. Også i 1983 vant Ferguson cupen, denne gangen med 1-0 over Rangers. I tillegg gikk klubben til topps i cupvinnercupen, med 2-1 over selveste Real Madrid i Göteborg. Dette året mottok Alex Ferguson «Order of British Empire» (OBE), som brukes sammen med navnet. I 1984 vant Aberdeen "The double" i Skottland, etter å ha slått Celtic i finalen. I 1985 ble det ligagull igjen, mens i 1986 vant de cupen. Ligacupen ble vunnet i 1986.
I Aberdeen brøt han storklubbene Rangers og Celtics dominans i skotsk fotball, med 3 ligagull og 4 FA-cup seiere.
I 1985 ble Ferguson midlertidig manager for Skottland, da Jock Stein døde. Første kamp var VM-kvalifiseringskampen borte mot Wales. Skottland kom seg til VM i Mexico, men røk ut i gruppespillet. Tilsammen ledet han Skottland i 10 kamper.
[rediger] Den første tiden i Manchester United
Under sin tid i Aberdeen, takket Ferguson nei til managerjobb i Rangers, BarcelonaUnit, Arsenal og Tottenham Hotspur (som han seriøst vurderte). Da muligheten til å lede Manchester United, tok det ikke lang tid før Ferguson ble enig med styreformannen i United, Martin Edwards. Ferguson overtok etter Ron Atkinson som manager for Manchester United. Men som Ferguson selv sier i boken «6 years at United», kan ingen manager i hele verden være forberedt på en slik utfordring. Det tok ham 3-4 år å skjønne politikken, kravene, presset og forventningene i og rundt klubben. Han overtok managerjobben 6. november 1986, og første kamp var borte mot Oxford United to dager senere. Laget tapte 0-2 med følgende lagoppstilling: Turner, Mike Duxbury, Arthur Albiston, Kevin Moran, Paul McGrath, Graeme Hogg, Clayton Blackmore, Remi Moses, Frank Stapleton, Peter Davenport og Peter Barnes. Reserve var danske Jesper Olsen. Dette laget hadde bare fire dager tidligere røket ut av ligacupen med 1-4 mot Southampton. Manchester United hadde ikke vunnet ligaen siden 1966/67-sesongen, og nå lå de nest sist på ligatabellen. Laget var preget av høy gjennomsnittsalder, formsvikt og mye skader. Holdninger var heller ikke de beste, med bl.a. drikkeproblemer hos sentrale spillere. Oppgaven var enorm, selv om United ble sett på som den mest velstående og populære klubben i hele England.
Den første sesongen valgte Ferguson å stille med laget han overtok etter Atkinson, for å gi dem en sjanse og for å se hvilke kvaliteter han trengte å hente inn. Laget klatret opp til en 11. plass denne sesongen. Laget spilte underholdende fotball, men hadde problemer med fysikken.
I sin andre sesong (1987/88) gjorde Ferguson noen store spillerkjøp, bl.a. Brian McClair, Viv Anderson, Steve Bruce og keeperen Jim Leighton. Disse spillerne forbedret laget kraftig, og sesongen endte med 2. plass, 9 poeng bak Liverpool FC. Angriperen McClair ble en stor suksess med sine 24 ligamål, som første United-spiller med over 20 ligamål siden George Best.
[rediger] Fikk nesten sparken - reddet av FA-cupen
Før sesongen 1988/89 var det bygget opp enorme forventninger til United. Spesielt p.g.a. lagets flotte andreplass, og tilbakekjøp av stjernen Mark Hughes. Likevel endte sesongen i ren skuffelse, med 11. plass i ligaen og tap i kvartfinalen i FA-cupen mot Nottingham Forest. Supporterne var klar over at Ferguson trengte tid for å bygge opp et stabilt lag, men nå var kritikken begynt å hagle.
Det skulle ikke bli bedre utover sesongen 1989/90. Sommeren 1989 investerte klubben i noen av Englands mest lovende fotballspillere: Paul Ince fra West Ham, Neil Webb fra Nottingham Forest og Gary Pallister fra Middlesbrough FC. Sistnevnte for klubbrekord på £2,3 millioner. Sesongen åpnet med en meget sterk 4-1 seier hjemme mot regjerende ligamester Arsenal FC. Forventningene steg til himmels på Old Trafford. Etter noen kamper var det likevel klart at United skulle slite også denne sesongen. Stjernene var ikke samspilte, og klubben slet på nedre halvdel av ligatabellen. På hans treårsdag som manager hengte fansen opp en banner på Old Trafford med følgende tekst: «Three years of excuses; Ta-ra Fergie». Dette er i følge hans bok «Just champions», hans laveste punkt i karrieren. Følelsen var forferdelig, og laget slet skikkelig. I januar begynte FA-cupen, en turnering der klubben hadde gode tradisjoner, bl.a. med seier sist i 1985. I tredje runde møtte laget Nottingham Forest. Det endte målløst i første kamp, og de fleste forventet tap i returkampen og at Ferguson skulle få sparken etterpå. United klarte mirakuløst å vinne denne bortekampen 1-0, og kjempet seg videre. I mai endte klubben på 13. plass i ligaen, men nådde FA-cup-finalen mot Crystal Palace. En strålende maidag på Wembley Stadium så at kampen endte 3-3, blant annet etter 2 mål av Hughes. Omkampen gikk 17. mai, også denne på Wembley, og United vant 1-0 etter mål av Lee Martin. Dermed fikk supporterne sitt første trofé på 5 år og kritikken stilnet.
[rediger] Smak av suksess
I 1990/91 nådde United Liga-cup finalen, men tapte for Sheffield Wednesday, som ble ledet av «Big» Ron Atkinson. I ligaen gikk det mye bedre, og klubben endte på 6. plass. Ligaen var det virkelig ingen som tenkte på denne våren, fordi klubben opplevde den mest spennende perioden på årevis på andre områder. Den pur unge venstrevingen Lee Sharpe slo igjennom med et brak, blant annet med et hat-trick borte mot Arsenal i Liga-cupen. Dette året fikk engelske lag for første gang på 5 år delta i Europacupen igjen. United feide unna Wrexham, Pecsi Muncas, Montpellier og Legia Warszawa i cupvinnercupen. I finalen ventet selveste FC Barcelona med blant annet Ronald Koeman på laget. Denne maikvelden i Rotterdam kommer United-fansen aldri til å glemme. Mark Hughes var i storform og scoret 2 mål før Koeman reduserte. De siste minuttene var enveiskjøring mot Uniteds mål, men laget holdt unna og vant en historisk seier.
Alle satt nå med følelsen av at United var kapabel til å vinne ligagull for første gang på 25 år. I tillegg til stjerneskuddet Sharpe, hadde laget kjøpt inn den danske storkeeperen Peter Schmeichel, ukraineren Andrej Kanchelskis og England-back Paul Parker. I tillegg gikk det rykter om det største talentet siden selveste George Best. Guttens navn var Ryan Giggs, og han hadde debutert mot Everton FC og ble matchvinner mot Manchester City i mai 1991.
Selv snakket Ferguson om det fantastiske juniorlaget han hadde bygget opp. Han mente selv, uten å overdrive, at 6-8 av disse spillerne kunne nå A-laget innen et par år. Så mange spillere fra ett juniorlag hadde aldri noensinne klart dette store steget. Man kunne nesten føle at ting var på gang i Manchester.
Sesongen 1991/92 var knapt i gang før United og Leeds United tok kommandoen. Ingen andre kunne blande seg inn i kampen om ligatittelen. I løpet av noen våruker kastet United bort ligaseieren, som så mange ganger før, og dermed ble Leeds ligamester. Det endte heldigvis med en ligacupfinale, mot Nottingham Forest, der McClair ordnet kampens eneste mål. Dermed ble det en pokal også denne sesongen.
Foran 1992/93 sesongen hadde Ferguson kjøpt inn angriperen Dion Dublin fra Cambridge United. I tillegg skulle hans egen sønn, Darren Ferguson, få tillit fra start i mange kamper. Fra og med denne sesongen het det forøvrig ikke lenger 1. divisjon, men FA Premier League.
Dublin brakk et ben allerede etter tre kamper. Jakten på ny angriper var i gang, og det gikk rykter om kjøp av David Hirst, og Tore André Dahlum fra Norge var på prøvespilling. En berømt telefonsamtale med Howard Wilkinson, manager i Leeds United, ordnet det som senere har blitt omtalt som tidenes beste kjøp av United. Wilkinson hadde ringt Ferguson for å kjøpe Denis Irwin, men Ferguson sa umiddelbart i fra om at dette ikke var aktuelt. De snakket litt om løst og fast, før Wilkinson plutselig sier: «Du er ikke interessert i Eric Cantona?» «Jo,» var Fergusons korte svar. Eric Cantona ble kjøpt for £1,5 millioner. Begge klubbers supportere var vantro og sjokkerte. Man visste ikke helt hva man skulle tro, fordi Cantona var kjent som en notorisk bråkebøtte i sine tidligere klubber. Også i Leeds var han havnet i unåde. Dette kjøpet snudde imidlertid Uniteds lykke. Med Cantonas briljante overblikk, pasninger, innflytelse, innsats og mål vokste lagets selvtillit. På våren var United utilnærmelige, og hentet hjem sin første ligaseier på 26 år. Cantona og Ferguson ble de store heltene.
Sommeren 1993 kjøpte Ferguson den 22-årige midtbanespilleren Roy Keane fra Nottingham Forest. Han skulle bli den langsiktige erstatteren for Bryan Robson, som på denne tiden var blitt både gammel og skadeforfulgt. Sesongen 1993/94 endte med «The Double», altså både ligamesterskap og FA-cup-seier. Finalen i FA-cupen endte med 4-0 over Chelsea FC på Wembley Stadium. Det har blitt spekulert i om dette var tidenes beste United årgang, med spillere som Schemeichel, Parker, Irwin, Bruce, Pallister, Keane, Robson, Ince, Sharpe, Giggs, Kanchelskis, Hughes, McClair og Cantona. Dette var den hittil beste sesongen til United. Bare i Europa manglet nå suksessen. Ellers så alt rosenrødt ut.
[rediger] Episoden med Cantona
Det var helt til 25. januar 1995. United spilte borte mot Crystal Palace, og Cantona ble utvist for andre gang på noen dager. En tilskuer ved navn Matthew Simmons løp ned til banen fra 13. rad og skjelte ut Cantona på det groveste. Spilleren svarte med et kungfu-spark som verden ikke hadde sett maken til. Cantona krysset en linje ingen hadde gjort før. Det oppsto full slåsskamp mellom spiller og tilskuer. Sjokkerende og utilgivelig. Media fråtset. De neste dagene gikk det rykter om at spilleren hadde fått sparken, at han hadde lagt opp eller at han skulle til Inter Milan. Ferguson valgte å ta vare på sin viktigste spiller, og prøvde å beskytte ham mot pressen. Klubben måtte selvsagt gå ut med en offentlig unnskyldning og en 3 måneders utestengelse av spilleren. FA valgte å utestenge ham i hele 8 måneder, noe Ferguson karaktriserte som altfor strengt. I tillegg fikk Cantona samfunnstjeneste og £20 000 i bot. Andre følger var at han mistet kapteinsvervet for Frankrike, og spilte aldri mer en kamp for landslaget.
For å illustrere hvordan Ferguson tar vare på sine spillere, enten de er superstjerner eller læregutter, nevnes denne historien som et viktig bidrag til biografien av den berømte manageren. Cantona hadde reist hjem til Frankrike og nektet å snakke med noen. Etter en slik episode ville de fleste klubber sparket Cantona. Ferguson reiste til Frankrike og overtalte Cantona om å komme tilbake. Det ville ikke være bra, verken mennesklig eller sportslig, å legge opp på et slikt tidspunkt. Ferguson argumenterte bra, men måtte virkelig jobbe for å få Cantona tilbake i varmen.
Siden Uniteds viktigste spiller var utestengt de 4 siste månedene av sesongen, gikk dette utover spillet og selvtilliten til resten av laget. United var likevel så nær et nytt ligamesterskap at, hadde nyinnkjøpte Andy Cole satt ballen i mål istedet for i stolpen på overtid mot West Ham United i siste kamp, hadde sesongen sett helt annerledes ut. Bare noen dager senere møtte United Everton i FA-cup finalen på Wembley. Det endte med nederlag. Savnet etter Cantona var merkbart. Denne våren kom også Alex Fergusons største seier som United-sjef, med 9-0 hjemme mot Ipswich Town, etter bl.a. 5 mål av Cole.
[rediger] Store utskiftninger
Sommeren 1995 skjedde det radikale forandringer på Old Trafford. Ferguson hadde sett den fantastiske utviklingen til 1992-årgangen av juniorlaget. De fleste av dem hadde fått prøve seg litt på A-laget allerede. Flere var i ferd med å spille seg inn. Flere av talentene var så store at andre spillere simpelthen ikke kunne stå i veien for deres utvikling. Det endte med salg av fansens tre store helter; Mark Hughes til Chelsea, Paul Ince til Inter og Andrej Kanchelskis til Everton. Ikke mange skjønte hva Ferguson hadde i tankene, og kritikken haglet igjen.
Etter et ligacuptap mot Aston Villa i sesongstarten sa den gamle Liverpool-kjempen Alan Hansen at «Man vinner ingenting med guttunger». Han ante ikke hvor feil han skulle ta. Sesongen startet nølende, og alle gledet seg til lagets kreative maskin, Eric Cantona, skulle gjøre comeback mot Liverpool i oktober. Da han endelig kom tilbake, scoret han selvsagt. Hele sesongen kjempet United mot Newcastle United, men rundt nyttår lå rivalene over 10 poeng foran. Stadige ordkriger i avisene mellom Ferguson og Newcastles manager, Kevin Keegan, gjorde duellen mer levende. Utover våren spiste United innpå forspranget, spesielt takket være Cantona. Når supporterne mimrer tilbake til den våren, snakkes det om at United vant alle kampene 1-0, og at Cantona var målscorer hver eneste gang. Det er ikke så langt fra sannheten. Cantonas innflytelse var enorm, og til slutt sto United igjen som vinner. I FA-cupen spilte de finale mot selveste Liverpool. Hvem andre enn Eric Cantona scoret kampens eneste mål. Fansen hoverte kraftig mot Alan Hansens utsagn tidligere i sesongen. Dette ble Uniteds andre "The double" på tre sesonger. Ferguson var nå blitt udødelig på Old Trafford. Han hadde ført klubben igjennom et generasjonsskifte, noe som oftes er synonymt med sportslige problemer. Ferguson viste nøyaktig hva han gjorde da han solgte stjernespillerne og satset på ungdommene David Beckham, Nicky Butt, Gary Neville, Phil Neville og Paul Scholes.
Sommeren 1996 var det fotball-EM i England, og Ferguson ble så imponert over den tsjekkiske stjernen Karel Poborsky, at han havnet i Manchester. I tillegg gikk han til innkjøp av Ronny Johnsen, Jordi Cruyff, Raimond van der Gouw og Ole Gunnar Solskjær. Sistnevnte hadde Ferguson faktisk aldri selv sett i aksjon, men han stolte på speidernettet sitt. Forøvrig la Steve Bruce opp denne sommeren. Nok en gang endte det med ligaseier. Det store sjokket var at Cantona valgte å legge opp etter sesongen. Laget mistet sin kreative kraft, og manageren kjøpte derfor inn den rutinerte landslagsspilleren for England, Teddy Sheringham. Henning Berg ble også kjøpt som tidenes dyreste forsvarspiller i verden. Men nå hadde Ferguson endelig fått en verdig konkurrent i Arsenals manager Arsène Wenger, som var i ferd med å bygge opp et storlag nede i London. Arsenal vant "The double" denne sesongen, noe som var fullt fortjent.
[rediger] The treble
Nå måtte United ta opp kampen mot Arsenal, og kjøpte bl.a. inn Aston Villa-spilleren Dwight Yorke, som opprinnelig kom fra Trinidad & Tobago. Plutselig satt Ferguson med 4 kvalitetsangripere som alle hadde funnet sin favorittparner: Yorke/Cole og Sheringham/Solskjær. Dette skulle vise seg å fungere utmerket. I tillegg ble [PSV Eindhoven]]s forsvarskjempe Jaap Stam innkjøpt. Laget virket komplett, og denne sesongen skulle bli legendarisk på alle måter. Selve høstsesongen var turbulent, slik den ofte har vært under Fergusons tid i United, men etterhvert løsnet det. I Europacupen hadde laget spilt seg videre fra gruppespillet, og i cuprundene var det duket for italienere. Først ble Inter Milan overvunnet, før det daværende beste europeiske fotballaget, Juventus fra Torino, sto på andre banehalvdelen. Det endte dårlig, og med kun 1-1 på hjemmebane, måtte United helst vinne i Italia. United hadde aldri tidligere vunnet i Italia, men denne fantastiske kvelden ble Juventus slått 3-2, anført av en strålende opplagt kaptein Roy Keane. Han og Butt ble dessverre suspendert til selve finalen. I løpet av noen få dager i mai 1999 vant United ligamesterskapet, (etter 2-1 seier over Tottenham Hotspur på Old Trafford), FA-cupen (seier over Newcastle United) og UEFA Champions League. Europacupfinalen sies å være den mest dramatiske gjennom alle tider. Motstander Bayern München ledet hele kampen. Helt til United presset oppover på overtid. Desperat prøvde laget å få en utligning, og keeper Peter Schemeichel ble sendt oppover ved en cornersituasjon. Dette forvirret motstanderne, og Sheringham var frempå med tåa. Dermed sto det 1-1. München-spillerne var helt ferdige, og så ut til å ta utligningen tungt. Fergusons lag var virkelig frempå disse minuttene. Innbytter Solskjær skaffet et hjørnespark. Dette var det siste som skulle skje i kampen. Corneren ble slått, og Sheringham fikk luggen på den. Det ble en miss som var på vei utenfor, men der var nordmannen frempå igjen. Dermed eksploderte den røde delen av stadion (Nou Camp i Barcelona). Ferguson hadde oppnådd det umulige, å vinne alle de tre store trofeene på én sesong.
12. juni 1999 ble Alex Ferguson slått til ridder av Dronning Elisabeth II. Han uttalte da følgende: «I am delighted and honoured. I see this as an honour not just for me but for the people who have supported me through my life and made me what I am.»
[rediger] Tiden etter The treble
Ferguson vant ligaen med United også i 1999/00 og 2000/01. Dermed hadde laget vunnet ligaen 3 år på rad. Mange sa at laget hadde vunnet uten å egentlig spille så bra, det var bare mangel på gode nok konkurrenter som gjorde at klubben vant. I Europa feilet United gang på gang. Ferguson meldte på en pressekonferanse at han skulle gi seg som manager etter 2001/02 sesongen, og da aller helst etter seier i Champions League finalen i sin hjemby Glasgow.
Oppladningen til siste sesong (2001/02) ble gjort med de største kjøpene i klubbens historie. Ruud van Nistelrooy kom fra PSV Eindhoven for £19 millioner, mens Juan Sebastian Veron kom fra Lazio for £28 millioner. Høsten var preget av boklanseringen til Jaap Stam, som røpet metodene Sir Alex Ferguson hadde benyttet under kjøpet av ham selv fra PSV Eindhoven i Nederland. Ferguson har aldri noensinne bekreftet at det var derfor Stam ble solgt, men det slo ned som lyn fra klar himmel at han plutselig var solgt til Lazio i Italia. Alt dette skjedde i løpet av noen uker. Den franske verdens- og europamesteren Laurent Blanc ble hentet inn som erstatter. De første månedene i sesongen var et mareritt defensivt, med mange spillerfeil og fordi enkelte nøkkelspillere var i dårlig form. Kritikken gikk hardt ut over Laurent Blanc.
[rediger] U-sving av Ferguson
I februar 2002 gjør Ferguson en dramatisk u-sving, når han bestemmer seg for å ikke legge managerkarrieren på hylla likevel. Til slutt var det hans kone, Cathy, som overtalte ham til å fortsette. «Det ville være bortkastet å slutte allerede nå, fordi min helse fremdeles er god og vinnerviljen er like stor som alltid. Det var bare ikke fornuftig å slutte.» Peter Kenyon og resten av styret kunne puste lettet ut, siden det ikke virket som de beste managerne rundt om i verden ønsket jobbet. Ingen mente de kunne leve opp til den jobben Ferguson hadde bidratt med for klubben. Ferguson skrev nå under en treårskonrakt med klubben. Denne kontrakten er etterhvert gjort om til en løpende ettårskontrakt. Det har blitt uttalt ved flere anledninger fra både nåværende og tidligere styreformenn Gill og Martin Edwards, at Ferguson kan beholde jobben på livstid.
Dessverre endte sesongen som en stor skuffelse, da United tapte på bortemålsregelen i europacupens semifinale mot Bayer Leverkusen. Selv om United ledet ligaen i 3 måneder etter januar, endte det med 3. plass. Igjen var det Fergusons argeste konkurrent Arsène Wenger som vant ligaen, med en ny "The Double", slik som i 1998.
Feilene skulle korrigeres i 2002/03, blant annet med innkjøp av Rio Ferdinand for rekordsummen £29 millioner. Carlos Queiros, den tidligere Portugal og Sør-Afrika sjefen, ble ansatt som assisterende manager. Starten på sesongen var virkelig dårlig, med 8 poeng av 18 mulige. Dette var den verste starten siden 1989/90-sesongen, da laget holdt på å rykke ned. Det verste øyeblikket var da klubben tapte 1-3 for Manchester City i november.
[rediger] Det beste ligagullet
Denne sesongen hadde Ferguson latt 7 spillere opereres for skader. Dette skulle vise seg å være et genialt trekk. I løpet av jula så det ut til at lykken skulle snu, da både Liverpool og Arsenal ble beseiret. Ferguson prøvde å fortelle spillerne at de var gode nok til å vinne ligaen, men det så ut som Arsenal skulle stikke av med seieren. Den dagen United tapte ligacupfinalen mot Liverpool, ledet Arsenal ligaen med 8 poeng. Men United var virkelig i form. Fra 2. juledag og helt frem til 3. mai, spilte United 17 kamper på rad uten å tape. Arsenal kollapset og United kom seg opp på førsteplass like før ligaavslutningen. Ruud van Nistelrooy hadde da scoret hele 43 ganger, inkludert 12 mål på 7 viktige kamper i innspurten. Selv ikke episoden der Ferguson sparket en fotballstøvel i ansiktet på David Beckham, med alt avisskriveri som fulgte, og etterhvert ledet til Beckhams overgang til Real Madrid påfølgende sommer, så ut til å distrahere United fra ligainnspurten. Dette har blitt omtalt som Uniteds mest imponerende ligaseier gjennom tidene. Det var samtidig Fergusons 8. ligamesterskap på 17 år i klubben.
Året etter startet klubben bra, men det gikk verre da forsvarsbautaen Rio Ferdinand ble utestengt i 8 måneder for å ha unnlatt å møte til en dopingtest. Mange skylder på Ferdinand for at United ikke vant ligaen denne sesongen. Likevel vant klubben FA-cupfinalen, etter seieren mot Millwall FC.
I 2004/05 hadde laget store problemer med å score mål, mye takket være Ruud van Nistlerooys skade. Sesongen hadde likevel sine lyspunkter, spesielt da nykomlingen Wayne Rooney gjorde sin berømte debut for klubben, ved å score et hat-trick. Unggutten endte med å score 20 mål, og ble «årets unge spiller».
[rediger] Intern uro og motgang snur i løpet av noen vårmåneder
Påfølgende år var preget av urolighetene rundt overtakelsen av aksjene i klubben. Fansen var ikke imponert over sommerkjøpene: Park Ji-Sung og Edwin van der Saar. Ferguson hadde sympati med supporterne da amerikaneren Malcolm Glazer kjøpte 99 prosent av aksjene, og tok klubben ut av børsen. Dette var uttalelser Ferguson ble umåtelig populær for. Etterhvert begynte likevel Ferguson å forsvare Glazer og hans intensjoner med oppkjøpet. I tillegg gjorde klubben det dårlig i ligaen og røk ut av Europacupen i gruppespillet. Det toppet seg da United tapte 1-2 hjemme mot Blackburn Rovers høsten 2005 (etter to mål av Morten Gamst Pedersen, da tilskuerne for første gang på 15 år uttrykte sin misnøye med Ferguson. Det ble protestert mot lagets defensive spillestil, og et samlet publikum sang følgende strofe: «4-4-2, attack, attack, attack». Selv Ferguson var opprørt etter tilskuermisnøyen. Kaptein og «motor» i laget, Roy Keane, gikk for første gang ut og kritiserte klubbens egne spillere for manglende innsats og evne. Høsten var preget av mye intern uro, og det ble ikke bedre da Roy Keane fullstendig overraskende valgte å slutte i klubben etter 12 år. I tillegg hadde Ferguson før sesongen solgt spillere som Eric Djemba-Djemba, Kleberson og Nicky Butt. Forøvrig ble Alan Smith skadet da han brakk beinet mot Liverpool. Balansen på midtbanen var borte, og det manglet spillere. I overgangsvinduet i januar kjøpte Ferguson bare to forsvarsspillere, og dermed var kritikken over ham igjen. Men selv i denne «dårlige» sesongen klarte han å motivere spillerne til å reise seg igjen. Da situasjonen så som verst ut, klarte Ferguson å bringe fram håpet igjen. Våren 2006 vant laget hele 10 ligakamper på rad, og mange mente de hadde spilt seg inn i kampen om mesterskapet igjen. I april vant United Ligacupfinalen mot Wigan Athletic med hele 4-0, etter scoringer av Rooney (2), Cristiano Ronaldo og Louis Saha. Chelsea FCs forsprang var kuttet ned en hel del, og United imponerte virkelig, men etter hvert ble jobben for stor.
[rediger] Fremtiden
Et nytt generasjonsskifte ser ut til å gå mot slutten, og Ferguson har virkelig skaffet noen lovende unggutter som ser ut til å glede supporterne. Wayne Rooney og Cristiano Ronaldo er de største publikumsheltene på Old Trafford i dag. I følge avisintervjuer håper Ferguson å bli værende i stillingen iallefall til sommeren 2008. Han håper å vinne Champions League enda en gang før han avslutter managerkarrieren.
[rediger] Hvorfor vinner Ferguson?
Først og fremst skal det nevnes at Alex Ferguson hater å tape. Han har fått utdelt en nærmest fanatisk vilje til å vinne. Den bitre smaken av tap gir bare mer driv for å unngå dette i fremtiden. Mange sier at han er en dårlig taper, men de glemmer at det er derfor han er en suksessfull manager. Han sier selv i sin bok «6 years at United» at en kjent manager en gang fortalte ham at han måtte vente til mandagen med å analysere kampen sammen med spillerne. Men han klarer bare ikke å vente. Han må få det ut der og da. Dette ender ofte med at Ferguson drar igang «hårføneren», som han har blitt så kjent for. Dette er et uttrykk man har for Fergusons varierende temperament, som ofte kunne føre til bakoversveis for den det går ut over. Det verserer også historier om at tekopper flagrer i pausen av kamper som ser ut til å gå dårlig. Han forventer at spillerne skal vinne hver eneste kamp for ham, og han forventer at spillerne skal ha samme vinnerinnstilling. De får innprentet at man spiller helt til fløyta går, og det kan være grunnen til at United har scoret så mange mål på overtid de siste 15 årene. På engelsk kaller man overtid for «injury time», men for United heter det «Ferguson time», på grunn av lagets spesielle evne til å score sent i kampene. Det er driven og sulten etter suksess som holder Ferguson på toppen. Han er perfeksjonist til fingerspissene, noe han selv også bekrefer. Når han først skal lære seg å spille piano, golf eller snooker, skal han bli best, og bruker derfor mye tid og energi på å oppnå akkurat det.
[rediger] Taktikk
Ferguson er en manager som ikke er redd for å følge sine instinkter og gamble. Instinktet hans har ofte rett, enten det er flaks eller rent intuitivt. Han lever i den formening om at hvis du skal oppnå noe, må du ta noen sjanser. Gjerne uventet risiko som kan svinge ting til sin egen favør. Han tok en sjanse da han kjøpte Eric Cantona og Dwight Yorke, og ofte manipulerer han troppen med å hvile nøkkelspillere. Laget som vant "The double" i 1994 løste han opp, og erstattet det, for det meste med unge, sultne spillere. Han fikk Alan Hansen til å spise sine ord om at «man vinner ingenting med guttunger.» Mange ganger har folk sagt at nå er Ferguson blitt gal, men han har overrasket dem gang på gang.
Han er vokst opp med tanken om at bare hardt arbeid gjør nytten. Det går igjen i United-laget, som alltid jobber hardt og løper lengst. Det skal jobbes i 90 minutter, helt til dommeren blåser.
Ferguson er en av de dyktigste taktikerne innen fotballen. Han har skapt et United-lag som er svært anvendelig til de fleste situasjoner. Hans favorittformasjon er den klassiske 4-4-2, men han har eksperimentert med andre modeller også, uten særlig suksess. United var det første engelske laget i 90-årene til å bruke lynkjappe kontringer som bevisst taktikk, noe Arsenal senere har adoptert. Hans beste lag ble bygd på et solid forsvar, vinger på flankene og et eller annet kreativt geni på topp. Da United ble med i Champions League måtte Ferguson lære seg å spille mot europeiske lag, men etter hvert nådde laget minimum kvartfinalen 8 år på rad med seier i 1999 som best resultat. Spillestilen i Europa er mer kynisk, og det ble en lang læreprosess.
[rediger] Psykologi og spillerhåndtering
Ferguson er åpenbart en av de beste motivatorene i europeisk fotball. Spillermotivasjon er en balansekunst. For mye motivering hver eneste dag kan føre til null effekt, og det konstante presset kan ødelegge spillere. Ferguson tror på å bruke det når det har best effekt. Da United lå under for Bayern München i europacupfinalen i 1999, var det eneste han sa: «Etter kampen, når pokalen skal deles ut, da kommer dere til å være 2 meter fra den uten å få røre den hvis dere taper. For mange av dere er dette det nærmeste dere noensinne vil komme. Ikke våg å komme tilbake i garderoben uten å ha gitt absolutt alt.»
Han vil alltid få ut det beste av sine spillere, og forlanger 100 prosent. Han håndterer stjernene akkurat likt som lærlingene, og støtter dem alltid gjennom vanskelige tider. Cantona-episoden i 1995 eller Beckhams røde kort i VM-1998 som gjorde ham hatet av hele landet, er eksempler på dette. Han vil aldri kritisere spillerne sine offentlig. Selv hvis de har spilt dårlig eller gjort noe dumt, holder han det internt. Samtidig kan han være helt ubarmhjertig, bare spør keeperen Jim Leighton. Han ble knust etter å ha blitt droppet til returmøtet i FA-cupen, fordi Ferguson mente han hadde skylden for flere av målene i det første møtet, som endte 3-3. Reserven Les Sealey sto hele neste sesong i mål. Paul Ince ble for stormannsgal og sendt avgårde til Italia. Jaap Stam ga ut sin kontroversielle selvbiografi og ble kjapt solgt til Lazio. Beckham kom på kant med Ferguson og forsvant til Real Madrid. Hvis det er til det beste for laget, vil ikke Ferguson nøle med å svinge øksa.
Både i Aberdeen og United har han spilt på at hele verden er imot dem og hater dem, og at de må bevise ovenfor verden at laget virkelig har noe å fare med. Han er en mester på tankespill, og elsker å opprøre motstanderens manager med listige angrep som får dem til å fremstå som bedragere. Kevin Keegan og Kenny Dalglish klarte ikke å svare med samme mynt, og ble ganske satt ut. Arsène Wenger derimot kan virkelig håndtere dette, illfall helt til våren 2003. Da knakk Arsenal sammen og tapte tittelen til United. Den normalt sett sindige franskmannen var stresset og åpenbart distrahert, og var i selvfornektelse om at Arsenal egentlig var et bedre lag selv om de tapte ligaen.
[rediger] Kjøp i Manchester United:
1987: Viv Anderson, Brian McClair, Steve Bruce. 1988: Jim Leighton, Lee Sharpe, Mal Donaghy, Ralph Milne, Mark Hughes, Giuliano Mairoana. 1989: Mike Phelan, Gary Pallister, Neil Webb, Brian Carey, Danny Wallace, Paul Ince. 1990: Denis Irwin, Neil Withworth, Les Sealey. 1991: Andrej Kanchelskis, Paul Parker, Peter Schmeichel. 1992: Dion Dublin, Pat McGibbon, Eric Cantona. 1993: Les Sealey, Roy Keane. 1994: David May, Graeme Tomlinson. 1995: Andy Cole, Nick Culkin. 1996: Tony Coton, Karel Poborsky, Ole Gunnar Solskjær, Ronny Johnsen, Raimond van der Gouw, Jordi Cruyff. 1997: Teddy Sheringham, Erik Nevland, Henning Berg. 1998: Jaap Stam, Dwight Yorke, Jesper Blomqvist. 1999: Mikael Silvestre, Massimo Taibi, Quinton Fortune, Mark Bosnich. 2000: Fabien Barthez. 2001: Laurent Blanc, Roy Carroll, Juan Sebastian Veron, Ruud van Nistelrooy 2002: Diego Forlan, Luke Steele, Ricardo, Rio Ferdinand, Kieran Richardson. 2003: Cristiano Ronaldo, Kleberson, Tim Howard, Eric Djemba-Djemba, David Bellion. 2004: Liam Miller, Gabriel Heinze, Alan Smith, Louis Saha, Wayne Rooney. 2005: Edwin van der Sar, Ben Foster, Ji-Sung Park. 2006: Patrice Evra, Nemanja Vidic, Michael Carrick, Thomasz Kuscszak.
[rediger] Assisterende managere
| Navn | Fra | Til | Manager | Ny jobb etterpå |
|---|---|---|---|---|
| Carlos Queiroz | 06/2004 | 2006 | Alex Ferguson | (3-års kontrakt) |
| Walter Smith | 03/2004 | 06/2004 | Alex Ferguson | Skotsk landslagsmanager |
| Carlos Queiroz | 2002 | 2003 | Alex Ferguson | Manager i Real Madrid |
| Steve McClaren | 02/1999 | 06/2001 | Alex Ferguson | Manager for England |
| Brian Kidd | 04/1991 | 01/1999 | Alex Ferguson | Manager i Blackburn Rovers |
| Archie Knox | 11/1986 | 04/1991 | Alex Ferguson | Ass. manager i Glasgow Rangers |
[rediger] Meritter
- FA Premiership: (8) 1992/93, 1993/94, 1995/96, 1996/97, 1998/99, 1999/00, 2000/01, 2002/03
- Eneste manager i engelsk fotballs historie med 3 ligagull på rad
- Ingen managere har flere ligaseiere enn Ferguson
- 2. plass i ligaen: (3) 1991/92, 1994/95, 1997/98, 2005/06
- FA-cupseier:(5) 1989/90, 1993/94, 1995/96, 1998/99, 2003/04
- Ingen managere i England har vunnet flere FA-cup finaler
- FA-cup finalist: (2) 1994/95, 2004/05
- Ligacupen: (2) 1991/92, 2005/06
- Ligacupfinalist: (3) 1990/91, 1993/94, 2002/03
- FA Charity/Community Shield (5): 1993, 1994, 1996, 1997, 2003
- Finalist: (5) 1998, 1999, 2000, 2001, 2004
- Delt trofé:(1) 1990
- UEFA Champions League:(1) 1998/1999
- European Cup Winners Cup:(2) 1982/83 (Aberdeen), 1990/91
- Interkontinental cup:(1) 1999 (Toyota Cup siden 1980)
- UEFA Supercup: (1) 1983/84 (Aberdeen), 1991/92
- UEFA Supercup finalist: (1) 1999/00
- Innlemmet i «English football hall of fame» i 2002.
- «Manager of the Year»: (5) 1993, 1994, 1996, 1999, 2003
- UEFA «best coach in Europe»: (1) 1999.
- «BBC Sports Personality Lifetime Achievement award»: 2001
- Har fått bynøkkel til Manchester, Glasgow og Aberdeen
- Skotsk Premier League vinner: (3) 1979/80, 1983/84, 1984/85
- Skotsk FA-cupvinner: (4) 1981/82, 1982/83, 1983/84, 1985/86
- Skotsk ligacupvinner: (1) 1985/86
- Skotsk vinner av 1. divisjon: (1) 1976/77 (med St. Mirren).
[rediger] Kilder
- Dykes, Garth (1994): The United alphabet - a complete who's who of Manchester United F.C..
ACL Colour Print & Polar publishing (UK) Ltd., Leicester. ISBN 0-9514862-6-8 - Smailes, Gordon (1991): The Breedon book of Football League records.
The Breedon Books Publishing, Derby. ISBN 0-907969-98-4 - Rollin, Jack (1992): ROTHMANS BOOK OF FOOTBALL RECORDS.
Headline Book Publishing, London. ISBN 0-7472-0715-1 - Ferguson, Alex og Meek, David (1992): Alex Ferguson - 6 years at United.
Mainstream Publishing Company Ltd., Edinburgh. ISBN 1-85158-444-7 - Morrison, Ian og Shurry, Alan (1990): Manchester United - A complete record 1878-1990.
The Breedon Books Publishing, Derby. ISBN 0-907969-80-1. - Baron, Rachel (1988): The official Football League Yearbook 1988/89.
Facer Publishing Ltd., Exeter. ISBN 1-870541-02-2
