Østersjøfinske språk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
De østersjøfinske språkene er en gruppe av nært beslektede finsk-ugriske (og dermed uralske) språk som blir talt i området omkring Østersjøen. To østersjøfinske språk, finsk og estisk, er offisielle språk i egne nasjonalstater. De fleste andre østersjøfinske språkene har bare en håndfull brukere igjen og er i ferd med å dø ut. Det sørligste østersjøfinske språket er livisk, som er et minoritetsspråk i Latvia. De nærmeste slektningene til de østersjøfinske språkene er samisk.
De østersjøfinske språkene er ikke innbyrdes forståelige, forskjellene de i mellom er omtrent som mellom norsk, færøysk og islandsk.
Innhold |
[rediger] Skriftspråk
Finsk og estisk har blitt skrevet med det latinske alfabetet i bortimot 500 år. Karelsk og vepsisk ble først skrevet med kyrillisk alfabet, deretter fikk de latinsk alfabet på 1930-tallet, før det ble skiftet til kyrillisk alfabet etter 1937. Etter Sovjetunionens sammenbrudd har det blitt publisert ABC-bøker på karelsk og vepsisk på det latinske alfabetet.
[rediger] Grammatikk
Det er en del variasjon i lydsystemene de østersjøfinske språkene i mellom. Alle har rike vokalsystem, men der finsk og livisk har det samme vokalsystemet som svensk, har estisk og de østligste språkene en del andre vokaler, bl.a. /õ/, en bakre, urundet vokal. Karelsk og vepsisk har palatalisering som en viktig prosess, dette er et fenomen de deler med russisk, som de er sterkt påvirket av.
Grammatisk sett fremstår de østersjøfinske språkene som en gruppe svært like språk, med trekk som samler dem og skiller dem fra samisk og mordvinsk. Alle språkene har mange kasus, bl.a. med dobbelt sett (indre og ytre) lokalkasus. Adjektiv og determinativer kongruerer med hovedordet substantiv i kasus, ingen andre språk i verden enn de østersjøfinske har kasuskongruens men ikke genusdistinksjon.
Verbene blir bøyd i person og tall (singularis, dualis), og i modus.
Syntaktisk sett er de østersjøfinske språkene SVO-språk.
[rediger] Leksikon
Forskjellene de østersjøfinske språkene i mellom er særlig leksikalske. Det uralske ordforrådet og de gamle lånordene er det samme i alle språkene, men det siste tusenåret har lånordskildene vært ulike: Finsk har fått lånord fra svensk, estisk fra tysk, livisk fra latvisk, og de andre østersjøfinske fra russisk.
Skillet mellom finsk og estisk er større enn en kan få inntrykk av ved å høre på språkene, de har nemlig mange såkalt "falske venner", av typen norsk "kunstig", svensk "konstig", f.eks. fi piimä "surmelk" est. piim "melk", fi. huvittava "morsomt", est. huvitav "interessant".
[rediger] Litteratur
- Laanest, Arvo 1982: Einführung in die ostseefinnischen Sprachen / Arvo Laanest ; autorisierte übertragung aus dem Estnischen von Hans-Hermann Bartens. Hamburg: H. Buske.
- Tuomi, Tuomo (toim.): Itämerensuomalainen kielikartasto (Østersjøfinsk språkatlas). Helsingfors: Suomalaisen Kirjallisuuden Seura og Kotimaisten kielten tutkimuskeskus, 2004. ISBN 951-746-327-8 (1. osa).
