Wilhelm Grimm
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Wilhelm (Karl) Grimm (født 24. februar 1786 i Hanau død 16. desember 1859 i Berlin) var tysk språk- og litteraturforsker og samler av eventyr og sagn.
Hans levnetsløp og gjerning er sterkt forbundet med brorens, Jacob Grimms. De to er kjent som brødrene Grimm. I 1831 tiltrådte Wilhelm Grimm et professorat ved universitetet i Göttingen. Som en av dem som skrev under på protestskrivet til de såkalte Göttinger sieben ble han i 1837 avsatt fra embedet. Den preussiske kong Friedrich Wilhelm IV bad Wilhelm Grimm og broren Jacob i 1841 å komme til Berlin, der de to slo seg ned. Samme år ble de medlemmer av det preussiske vitenskapsakademiet. Wilhelm Grimm underviste i 18 år, inntil sin død, ved Humboldt-universitetet i Berlin, og arbeidet sammen med broren på deres tyske ordbok.
Wilhelm Grimm og broren Jacob grunnla sammen den germanske oldtidsforskning, den germanske språkvitenskap og tysk filologi. Begge ble berømte for eventyrsamlingen Brødrene Grimms eventyr og den store tyske ordboken som de begynte på.
Wilhelm Grimm offentliggjorde også blant annet gammeldanske helteviser, ballader og eventyr.