Tysklands historie (1918–1933)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Det tyske rike | |||||
|---|---|---|---|---|---|
|
|||||
| Forfatning | Det tyske rikes forfatning av 11. august 1919 | ||||
| Offisielt språk | Tysk | ||||
| Hovedstad | Berlin | ||||
| Styreform | President-parlamentarisk republikk | ||||
| President | Friedrich Ebert (1919-1925) Paul v. Hindenburg (1925-1934) |
||||
| Areal | 468.787 km² | ||||
| Innbyggere | (1925) 62.411.000 | ||||
| Befolkningstetthet | |||||
| Proklamasjon av den tyske nasjonalstat | 18. januar 1871 | ||||
| Nasjonalsang | Das Lied der Deutschen | ||||
| Nasjonaldag | 11. august | ||||
| Valuta | 1 riksmark = 100 pfennig | ||||
| Kart (1925) | |||||
|
|||||
Denne artikkelen tar for seg Tysklands historie i den perioden som er blitt kjent som Weimarrepublikken, fra slutten av første verdenskrig til Hitlers maktovertagelse i 1933.
Innhold |
[rediger] Et Tyskland i kaos
Tysklands nederlag i første verdenskrig i 1918 hadde sendt landet ut i kaos. Utstrakt matmangel, store sosiale forskjeller, impulser fra den russiske revolusjonen og de store tapene i krigen gjorde at det var en reell fare for revolusjon etter russisk mønster også i Tyskland.
Den 28. oktober gjorde sjømenn i Wilhelmshaven og Kiel opprør. Dette opprøret var begynnelsen på Novemberrevolusjonen, og spredde seg raskt til hele riket. Den 7. november var opprøret nådd Bayern, der kong Ludvig måtte flykte. De kommunistiske opprørerne utropte en bayersk sovjetrepublikk.
Rikskansler Max von Baden forsto at det gikk mot slutten for keiserriket. Den 9. november 1918 bad han keiser Wilhelm II om å abdisere. Wilhelm abdiserte og flyktet til det nøytrale Nederland.
Samme dag erklærte kommunistlederen Karl Liebknecht at Tyskland var blitt en sosialistisk republikk. To timer senere fikk han konkurranse av Philipp Scheidemann, som utropte en ny og ikke-sosialistisk republikk.
Max von Baden gikk da av som kansler, i håp om at det ville roe massene nok til at revolusjonen ville stoppe. Manøveren mislyktes, og nye forsøk på å danne regjering ble motarbeidet av det sosialistiske Spartakusforbundet, under ledelse av Rosa Luxemburg og Liebknecht.
Den 23. november 1918 gjorde soldatene i Berlin opprør. Opprøret ble brutalt slått ned. Dette førte til en splittelse på venstresiden, og kommunistene løsrev seg fra det sosialdemokratiske SPD og dannet sitt eget parti, KPD.
Flere forsøk fra kommunistene på å skape en arbeiderstat ble slått ned av de sterkt høyreorienterte Frikorpsene. Luxemburg og Liebknecht ble drept av et frikorps den 15. januar 1919, og etter press fra den nye kansleren, den sosialdemokratiske anti-kommunisten Friedrich Ebert, gikk frikorpsmennene fri. Dette gjorde Ebert mektig upopulær i kommunistiske kretser.
Den 19. januar ble det avholdt valg i Tyskland. Ettersom både den ekstreme venstresiden og den ekstreme høyresiden var dårlig organisert, vant moderate krefter valget. På grunn av urolighetene i Berlin dro den nyvalgte nasjonalforsamlingen til Weimar, der en ny grunnlov, Weimarforfatningen, ble utformet. Denne grunnloven, som var utarbeidet av den jødiske juristen og politikeren Hugo Preuss, var i samtiden sett på som svært liberal og progressiv.
I løpet av 1919 ble opprørene i München og de østlige provinser slått ned, og forholdene i Tyskland ble til en viss grad normalisert.
[rediger] Versailles-traktaten
For detaljer, se hovedartikkelen: Versailles-traktaten.
Den 10. januar 1920 ble Versailles-traktaten ratifisert. Denne traktaten dikterte fredsbetingelsene for Tyskland etter første verdenskrig. Derfor er den også kjent som diktat-freden i Tyskland.
Tyskland mistet mindre områder i vest, men i øst måtte det avgis en del territorium til den nyopprettede staten Polen. Byen Danzig ble fristad under Folkeforbundet, for å sikre Polen adgang til Østersjøen. Alle de tyske koloniene gikk tapt. Rhinland i sør ble demilitærisert.
Samtidig måtte Tyskland ta på seg skylden for krigen, og betale store erstatninger til seierherrene. Det ble også lagt store begrensninger på størrelsen på hæren og flåten.
Mange tyskere oppfattet Versailles-traktaten som svært urettferdig. Det tyske folks misnøye med traktaten blir av mange sett på som en årsak til at ytterliggående politiske bevegelser som kommunister og nasjonalsosialister hadde stor fremgang i Tyskland.
[rediger] Tyskland rystes av flere kuppforsøk
Den 13. mars 1920 ble det gjennomført et forsøk på statskupp. Et frikorps besatte Berlin og installerte den høyreorienterte Wolfgang Kapp som rikskansler. Den legitime regjeringen måtte flykte til Dresden, og senere videre til Stuttgart. Regjeringen satte i gang en generalstreik som lammet Tyskland, og Kapp måtte gi opp allerede 17. mars.
Inspirert av generalstreiken dannet kommunistene en rød armé i Ruhr, bestående av 50.000 frivillige. Dette opprøret ble raskt slått ned av hæren, med hjelp av frikorpsene. Det kom imidlertid flere kommunistoppstander, bl.a. i mars 1921 i Hamburg og i Sachsen.
I 1920 ble det lille partiet Det Tyske Arbeiderparti, ledet av Adolf Hitler, gjort om til Det Nasjonalsosialistiske Tyske Arbeiderparti (Tysk: die Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei). Dette partiet sto bak det såkalte ølkjellerkuppet i München den 8. november 1923. General Erich Ludendorff, en av de militære toppene fra første verdenskrig, var også med på kuppet.
Kuppet var mislykket. Kuppmakerne tok i første omgang over München, men politiet fikk rask slått ned opprøret. I en farse av en rettssak ble Hitler dømt til 5 års fengsel, noe som var lovens minstestraff for denne typen forbrytelser. Hitler sonet bare 9 måneder av dommen, og brukte soningstiden til å skrive boken Mein Kampf.
[rediger] Hyperinflasjon
I januar 1923 klarte ikke myndighetene i Tyskland lenger å betale på krigserstatningene. Franske og belgiske tropper okkuperte da Ruhrområdet, som var Tysklands mest industrialiserte landsdel. Franskmennene og belgierne tok kontroll i tyske gruver og bedrifter for å sikre betalingen. Dette førte til streiker og passiv motstand i mange av bedriftene.
Tyske myndigheter begynte å trykke opp mer og mer penger utover i 1923. Pengene ble bl.a. brukt til lønn til de streikene arbeiderne. Dette førte til hyperinflasjon i marken. Den opprinnelige kursen mot amerikanske dollar var 4,2 mark pr. dollar. I august 1923 gikk det en million mark på en dollar, og den 20. november gikk det 4 200 000 000 000 mark på en dollar.
Inflasjonen var blitt så stor at arbeidere fikk lønn to ganger om dagen slik at lønnen kunne brukes mens pengene fortsatt var noe verdt. Papirpenger ble fort verdiløse, mange brukte penger til å tenne opp i peisen med. Mynt ble populært i denne perioden siden mynter tross alt har en viss metallverdi.
Det ble dannet en ny regjering for å løse problemene. Ny rikskansler ble Gustav Stresemann (DVP). Stresemann fikk løst streikeproblemene i Ruhr, og den 15. november 1923 ble det innført en ny pengeenhet, Rentenmark. Det gikk 1 000 000 000 000 gamle mark på en ny. Den nye valutaen fikk stoppet hyperinflasjonen, og inn i 1924 hadde man en relativt stabil valuta i Tyskland. Da ble også overgangsvalutaen Rentenmark erstattet med den nye og varige Riksmark. Betalingen av krigserstatningen til ententen kunne gjenopptas.
Hyperinflasjonen ruinerte mange som levde på oppsparte midler. Samtidig satte den økonomien i Tyskland tilbake. Det var først i 1928 at reallønnen i gjennomsnitt var tilbake på 1913-nivå.
[rediger] Fremgang
Utover på 20-tallet gikk ting bedre i Tyskland. Når inflasjonen endelig var under kontroll begynte den økonomiske fremgangen, godt hjulpet av amerikanske lån.
I 1925 ble Paul von Hindenburg valgt til ny rikspresident. Hindenburg var sterkt høyreorientert, men var sterkt i mot Hitler og hans nasjonalsosialisme. Hindenburg ble sett på som en som kunne hindre Hitler i å komme til makten.
De gode tidene gjorde også at nasjonalsosialistenes oppslutning stupte. I riksdagsvalget i 1928 fikk nazistene bare 2,6 % av stemmene, og ble marginalisert.
Samtidig ble Tyskland mer velsett internasjonalt. Stresemann, som nå var blitt utenriksminister, fikk i 1925 inngått en avtale i Locarno i Sveits som gjorde Tyskland til medlem av Folkeforbundet, med fast sete i sikkerhetsrådet som anerkjennelse for landets stormaktsstatus. For denne avtalen fikk Stresemann Nobels fredspris.
[rediger] Republikken bryter sammen
Stresemann døde i 1929. I 1930 ble det regjeringskrise, og samarbeidsregjeringen mellom de liberale og sosialdemokratene måtte gå. Heinrich Brüning ble ny rikskansler.
Tyskland var nå kommet i en økonomisk krise på grunn av problemene i verdensøkonomien. Depresjonen gjorde at mange var arbeidsledige, og oppslutningen om ytterpartiene økte. I riksdagsvalget i 1930 fikk Hitler 18,3 % av stemmene, og med 107 riksdagsmandater ble nasjonalsosialistene det nest største partiet.
Valget i 1930 førte til at ingen lenger hadde noe flertall i riksdagen. Brüning prøvde å få igjennom nødvendige økonomiske reformer, men disse var upopulære og møtte stor motstand i riksdagen. Manglende støtte i riksdagen gjorde at regjeringen ble helt handlingslammet, noe som førte landet mot stupet.
I april 1932 var det valg på rikspresident. Hitler bestemte seg for å stille, men ble slått av en halvveis senil Hindenburg.
Like etter presidentvalget sparket Hindenburg Brüning, på tross av at Brüning hadde støttet Hindenburg under presidentvalgkampen. Hindenburg utpekte Franz von Papen til ny rikskansler.
På grunn av manglende parlamentarisk flertall bestemte Papen seg for å oppløse riksdagen og skrive ut nyvalg. I valget den 31. juli 1932 fikk NSDAP 37,2 % av stemmene, og ble det klart største partiet, i stor grad ved hjelp av manipulasjon og terrorisering av politiske motstandere. Også de sovjetvennlige kommunistene, KPD, gjorde et godt valg og fikk 100 mandater i riksdagen.
På bakgrunn av det sterke valget krevde Hitler politisk innflytelse, og krevde at Hindenburg skulle utpeke ham til rikskansler. Dette nektet Hindenburg den 6. august. Siden det fortsatt ikke var noe klart flertall i riksdagen, ble det utskrevet enda et valg, med håp om at noen endelig skulle få flertall.
Valget fant sted den 6. november 1932, og nazistene gikk tilbake med 4 prosentpoeng. Nazistene var likevel størst med 33 % av stemmene. Papen gikk av, og ble erstattet av Kurt von Schleicher den 3. desember. Schleiner greide heller ikke å finne noe styringsdyktig flertall i riksdagen.
I januar 1933 møttes Papen og Hitler sammen med Kurt von Schröder for å finne en løsning på den politiske krisen. De ble enig om at Hitler skulle bli rikskansler, med Papen som visekansler. Regjeringen skulle bare ha to nazistiske medlemmer i tillegg til Hitler, og ville derfor ikke ha noe nazistisk flertall.
Den anti-nazistiske Hindenburg var til å begynne med skeptisk til dette. Papen greide å overbevise Hindenburg om at det å ta Hitler med i regjeringen var en fin måte å passivisere ham på, det ville gjøre Hitler lett å kontrollere. Hindenburg gikk etterhvert med på dette, og den 30. januar 1933 ble Adolf Hitler utnevnt til Tysklands rikskansler.
[rediger] Geografisk inndeling (pr. 1925)
| Stat | Areal (km²) | Innbyggere | Innb./km² | Hovedstad |
| Anhalt | 2 313,58 | 351 045 | 143 | Dessau |
| Baden | 15 069,87 | 2 312 500 | 153 | Karlsruhe |
| Bayern | 75 996,47 | 7 379 600 | 97 | München |
| Braunschweig | 3 672,05 | 501 875 | 137 | Braunschweig |
| Bremen | 257,32 | 338 846 | 1 322 | Bremen |
| Hamburg | 415,26 | 1 132 523 | 2 775 | Hamburg |
| Hessen | 7 691,93 | 1 347 279 | 167 | Darmstadt |
| Lippe | 1 215,16 | 163 648 | 135 | Detmold |
| Lübeck | 297,71 | 127 971 | 430 | Lübeck |
| Mecklenburg-Schwerin | 13 126,92 | 674 045 | 51 | Schwerin |
| Mecklenburg-Strelitz | 2 929,50 | 110 269 | 38 | Neustrelitz |
| Oldenburg | 6 423,98 | 545 172 | 85 | Oldenburg |
| Preussen | 292 695,36 | 38 175 986 | 130 | Berlin |
| Sachsen | 14 986,31 | 4 992 320 | 333 | Dresden |
| Schaumburg-Lippe | 340,30 | 48 046 | 141 | Bückeburg |
| Thüringen | 11 176,78 | 1 607 329 | 137 | Weimar |
| Württemberg | 19 507,63 | 2 580 235 | 132 | Stuttgart |
| Tyskland | 468 116,13 | 62 410 619 | 134 | Berlin |
| Saarområdet | 1 910,49 | 768 000 | 402 | Saarbrücken |
- Merk: Saarområdet var ikke del av Tyskland på dette tidspunktet. Tallene for Waldeck omfattes av opplysningene om Preussen.
[rediger] Litteratur
- A Princess in Berlin er en bok med handling fra denne tiden.
