Tysklands historie (1871–1918)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Det tyske rike | |||||
|---|---|---|---|---|---|
| << Keiserriket (1871-1918) >> | |||||
|
|||||
| Valgspråk: «Gott mit uns» | |||||
| Forfatning | Det tyske rikes forfatning av 16. april 1871 | ||||
| Offisielt språk | Tysk | ||||
| Hovedstad | Berlin | ||||
| Styreform | Konstitusjonelt monarki | ||||
| Keiser | Vilhelm I (1871-1888) Fredrik III (1888) Vilhelm II (1888-1918) |
||||
| Areal | 540.766 km² | ||||
| Innbyggere | (1871) 41.058.792 (1895) 52.279.901 (1910) 64.925.993 |
||||
| Befolkningstetthet | |||||
| Proklamasjon av den tyske nasjonalstat | 18. januar 1871 | ||||
| Nasjonalsang | Ingen. Keiserhymne: Heil dir im Siegerkranz |
||||
| Nasjonaldag | uoffisielt Sedansdagen 2. september |
||||
| Valuta | 1 mark = 100 pfennig | ||||
| Kart | |||||
|
|||||
| Artikkelen inngår i serien om |
| Epoker |
|
Det tysk-romerske rike Tyskland under Napoleonskrigene Restaurasjon og revolusjon Det tyske keiserrike Weimarrepublikkens dager Det tredje rike Et delt Tyskland Tysklands gjenforening Etter gjenforeningen |
Denne artikkelen tar for seg perioden i Tysklands historie som ofte kalles Det nye rike, eller Det tyske keiserrike. Denne perioden begynte med Tysklands samling i 1871 og sluttet med Tysklands nederlag i første verdenskrig i 1918
[rediger] Det tyske keiserrikes politiske system
Det forente Tyskland ble på mange måter mer demokratisk enn hva Preussen og de fleste andre tyske statene var før samlingen. Det ble opprettet en Riksdag, og alle menn hadde stemmerett i riksdagsvalget. Samtidig måtte lovforslag også godkjennes av Forbundsrådet, som fungerte som et overhus. Her var den prøyssiske innflytelsen såpass stor at mange lovforslag kunne blokkeres.
Den viktigste politiske maktpersonen var fortsatt keiseren. Keiseren utpekte også rikskansleren og regjeringen, som bare var ansvarlig overfor keiseren selv og ikke overfor parlamentet. Kongen av Preussen ble automatisk også keiser i Tyskland.
De tyske statene beholdt sitt indre selvstyre, men utenrikspolitisk var det den prøyssiskdominerte sentralregjeringen som styrte. Hver stat hadde imidlertid sitt eget parlament og sine egne regjeringer. Formelt sett hadde også de forskjellige statene separate militære styrker, men i tilfelle krig ville de stilles under sentral, prøyssisk kommando.
[rediger] Ostflucht
De østlige områdene i Kongeriket Preussen hadde tidligere stått utenfor det gamle tyske rike og det tyske forbund. Dette gjaldt provinsene Østpreussen, Vestpreussen og Posen-provinsen. Disse områdene, særlig Vestpreussen og Posen-provinsen, hadde en stor polsk minoritet. Den polske minoriteten mislikte sterkt innlemmelsen i Tyskland.
Samtidig var disse områdene langt mindre industrialiserte enn områdene i Vest-Tyskland. Dessuten var det få selvstendige bønder, mesteparten av jorden i Øst-Tyskland var kontrollert av junkerne og lå under deres storgods.
Dette førte til at mange tyskere valgte å flytte vestover i håp om en bedre fremtid. Samtidig var fødselsraten mye høyere i de polske familiene enn i de tyske. Dette førte til at andelen tyskere i områdene stadig minket, noe som bekymret mange nasjonalistiske tyskere. Den prøyssiske regjeringen forsøkte å hindre utviklingen ved å kjøpe eiendom av etniske polakker og selge eiendommene subsidiert til etniske tyskere, samt ved å nekte polakker byggetillatelser.
Samtidig førte den tyske kansleren Otto von Bismarck en aggressiv politikk mot katolikker. Denne politikken er kjent som Kulturkampf. Dette førte til yttligere motstand fra det hovedsakelig katolske polakkene, og gjorde også at katolikker i øst med blandet opprinnelse begynte å se på seg selv som polakker fremfor tyskere.
