Maximilian av Baden
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Maximilian av Baden Tysklands kansler |
|
 |
|
| Navn | Maximilian Alexander Friedrich Wilhelm Prinz von Baden |
| Født | 10. juli 1867 |
| Død | 6. november 1929 |
| Yrke | jurist, offiser |
Prins Maximilian Alexander Friedrich Wilhelm av Baden (Max von Baden; født 10. juli 1867 i Baden, Storhertugdømmet Baden, død 6. november 1929 i Salem) var en badisk prins, preussisk general og tysk liberal politiker, som var kansler i 1918. Han var overhode for huset Baden fra 1928 til sin død.
Innhold |
[rediger] Liv
Maximilian Alexander Friedrich Wilhelm ble født i 1867 som sønn av den preussiske generalen og badiske prinsen Wilhelm (1829–1897), en yngre bror av storhertug Friedrich I, og Maria von Leuchtenberg (1841–1914), fyrstinne Romanovskaja, barnebarn av Eugène de Beauharnais, Napoleon Bonapartes stesønn, og niese av tsar Alexander II av Russland. Maximilian av Baden var dermed oldebarn av tsar Nikolai I av Russland.
Etter å ha gått på et humanistisk gymnasium ble han utdannet jurist, og var aktiv i bl.a. Corps Rhenania Freiburg, Corps Saxo-Borussia Heidelberg og Corps Suevia Heidelberg. Deretter ble han offiser i den preussiske hæren.
Da hans onkel Friedrich I av Baden døde i 1907 og hans barnløse fetter Friedrich II ble ny storhertug, ble Max badisk tronfølger og president for det badiske førstekammeret. I 1911 tok han avskjed fra aktiv militærtjeneste som generalmajor. I 1914 ble han kalt tilbake til tjeneste, og var kortvarig knyttet til den 14. arméens generalstab, som de badiske troppekontingentene var underlagt. Men allerede i oktober trakk han seg tilbake til Baden og ble ærespresident for det badiske Røde Kors. I denne egenskapen arbeidet han under hele krigen for forpleiningen av krigsfanger av alle nasjonaliteter. I 1916 ble han ærespresident for den tysk-amerikanske krigsfangehjelpen i Den kristelige forening av unge mennesker.
Maximilian av Baden gikk for å være en liberal aristokrat før og under krigen, og ble i økende grad ansett som en lederfigur av den moderate opposisjonen. Han gikk offentlig imot den uinnskrenkede ubåtkrigen.
Da man i oktober 1918 så seg om etter en troverdig regjeringssjef for de forestående våpenstillstandsforhandlingene, fremsto prins Maximilian som riktig mann, på grunn av sitt nasjonale og internasjonale omdømme, sitt arbeid for krigsfanger og sine moderate holdninger.
Også innenrikspolitisk var den øverste hærledelsen innstilt på å gi store innrømmelser. Ludendorff foreslo selv å omdanne staten til et parlamentarisk monarki og gi opposisjonspartiene, deriblant sosialdemokratene, innflytelse. Den liberale Baden ble derfor akseptert av både konservative og sosialdemokrater. Rikskansler Georg von Hertling foreslo prins Maximilian som sin etterfølger, og den 3. oktober 1918 utnevnte keiseren ham til kansler og preussisk statsminister.
Prins Maximilian dannet samme dag en parlamentarisk regjering, som for første gang inkluderte en sosialdemokratisk statsråd. 4. oktober sendte han sitt våpenstillstandsforslag til USAs president Woodrow Wilson. Han avsluttet deretter den uinnskrenkede ubåtkrigen, og avsatte Erich Ludendorff, som frem til da hadde vært den mektigste mannen i staten, fra hans stilling som sjef for den øverste hærledelsen.
Da novemberrevolusjonen brøt ut var det klart for prins Maximilian at keiserens stilling ikke kunne reddes. I et forsøk på å redde monarkiet som institusjon og stanse forsøket på revolusjon gjorde han 9. november 1918 egenmektig og forfatningsstridig kjent at keiseren gikk av. Keiseren befant seg da i den øverste hærledelsens hovedkvarter i den belgiske byen Spa. Prins Maximilians handling ble først bekreftet av keiseren og kronprinsen i ettertid, da det ble klart for dem at det ikke var noe de kunne gjøre for å beholde tronen.
Samme dag trakk prins Maximilian seg som kansler og overlot embedet, også denne handlingen forfatningsstridig, til lederen for det største partiet i Riksdagen, sosialdemokraten Friedrich Ebert. Eberts ønske om at prins Maximilian skulle bli nytt statsoverhode med tittelen riksforstander frem til en nasjonalforsamling hadde valgt en ny suveren avviste prinsen. Han trakk seg fra politikken, og viet seg til grunnleggelsen av Schule Schloss Salem, som skulle utdanne en ny elite i Tyskland. Maximilian av Baden døde i 1929 i Salem.
[rediger] Ekteskap og etterkommere
Han ble 10. juli 1900 gift med Maria Louise av Hannover og Cumberland, prinsesse av Storbritannia og Irland, hertuginne til Braunschweig-Lüneburg (1879–1948), datter av kronprins Ernst August av Hannover.
De fikk to barn, Marie Alexandra Thyra Viktoria Luise Carola Hilda (1902—1944) og Berthold Friedrich Wilhelm Ernst August Heinrich Karl av Baden (1906—1963). Berthold av Baden var gift med prinsesse Theodora av Hellas, av huset Glücksburg, som også det danske og norske kongehuset tilhører. Berthold var også svoger av prins Filippos av Hellas, den nåværende prins Philip, hertugen av Edinburgh.
[rediger] Litteratur
- Prinz Max von Baden: Erinnerungen und Dokumente, Dt. Verlagsanstalt, Stuttgart 1927
- Prinz Max von Baden: Erinnerungen und Dokumente, Hrsg. Golo Mann und Andreas Burckhardt, Klett, Stuttgart 1968
- Erich Matthias: Die Regierung des Prinzen Max von Baden, Droste, Düsseldorf 1962.
- Gerhard A. Ritter (Hrsg.): Die deutsche Revolution 1918/19, Dokumente, Fischer Taschenbuch 4300, ISBN 3-596-24300-9
[rediger] Eksterne lenker
- Litteratur av og om Maximilian av Baden i det tyske nasjonalbibliotekets katalog
- Biografi
- Deutsches Historisches Museum: Biografi
| Forgjenger: Georg von Hertling |
Tysklands kansler |
Etterfølger: Friedrich Ebert |
| Forgjenger: Georg von Hertling |
Preussens statsminister |
Etterfølger: Friedrich Ebert |
