Norges konge
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- Se også: konge
Kongen er Norges formelle statsoverhode, og den øverste leder for den utøvende makt. I praksis er det imidlertid Regjeringen som har denne myndigheten, noe som har vært tilfelle siden unionen med Sverige ble oppløst 7. juni 1905. At Kongen fortsatt er formelt statsoverhode innebærer imidlertid at han må signere alle regjeringens offisielle beslutninger, såkalte kongelige resolusjoner, samt sanksjonere lover vedtatt av Stortinget. Dette gjøres normalt ved faste møter på fredager, kalt Kongen i statsråd.
Viktige regler om Kongens myndighet og andre forhold finnes i Grunnloven. I de fleste paragrafene der Kongen er tildelt myndighet, må det tolkes slik at det er Regjeringen som har myndigheten. Enkelte regler gjelder imidlertid Kongen personlig, som for eksempel arvereglene, samt regler om Kongens plikter (se for eksempel §§ 4 og 11). Kongen nyter full immunitet, jf. § 5. Tidligere var det bare menn som kunne arve tronen, men dette ble forandret ved en grunnlovsendring i 1990. Dersom statsoverhodet er en kvinne tituleres hun Dronning, og har de samme rettigheter og plikter som i lovverket er tillagt Kongen, jf. Grunnloven § 3.
Begrepet «Kongen» brukes fortsatt i de fleste norske lover, hvor vedkommende er tildelt en spesiell myndighet, for eksempel å utferdige forskrifter eller å treffe vedtak om et spesielt spørsmål. Dette henger igjen fra 1800-tallet, da Kongen fortsatt hadde reell utøvende makt i Norge, men må i dag i utgangspunktet leses som om det sto «Regjeringen». Denne myndigheten kan imidlertid delegeres, og det gjøres i de aller fleste tilfeller. I praksis må dermed «Kongen» leses slik at myndigheten tilligger det aktuelle departement som lovbestemmelsen hører inn under. Dette er annerledes dersom uttrykket «Kongen i statsråd» er brukt – i slike tilfeller er delegasjonsadgangen avskåret, slik at regjeringen selv må utøve myndigheten.
