Hans Adolph Brorson
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Biskop dr. theol. Hans Adolph Brorson (født 20. juni 1694 i Randrup, død 3. juni 1764) var en dansk biskop og en av Skandinavias største salmediktere. Brorson skrev særlig julesalmer.
Han ble født på Randrup Præstegaard, i den daværende nørrejyske enklave midt på Nordslesvigs vestkyst. Hans far, Broder Brodersen, var prest i Randrup efter sin far, bondesønnen Broder Pedersen; hans mor, Cathrine Margrethe, var en datter av forvalteren på Trøjborg Nicolai Clausen (oldefar til Georg Zoëgas Moder). Navnet Brodersen, som var tillagt ham efter faren, og som han i sin ungdom synes selv å ha brukt, forandret han senere til Brorson. Den første undervisning fikk han i hjemmet av sin far og efter dennes død av sin stefar, presten Oluf Holbek. 1712 ble han student fra Ribe Skole sammen med sin noe eldre bror «Broder», mens den eldste, Niels (Nicolai), var dimittert et par år i forveien. I København studerte han likesom brødrene teologi; men mens de to eldre fullførte deres utdannelse på den sedvanlige tid, fordypet Hans Adolph seg i allehånde frie studier, således at årene gikk, uten at han fikk eksamen. Han kom inn på de den gang fremspirende naturvitenskaper, likesom han la seg efter historie og sprog, og det synes, at han i høy grad har vært opptatt av den samtidige verdenslitteratur, forsåvidt som den den gang var tilgjengelig i Skandinavia. Denne sysselsettelse innvirket imidlertid uheldig på hans sunnhet såvel som på hans sinds likevekt, og den smule, som kan opplyses om ham i de år, tyder på at han var kommet utenfor den ellers fastsatte vei for en flittig og flink student. I foråret 1715 fikk han nemlig vel den ene av de for Ribestudenter forbeholdte plasser på Borchs Kollegium; men det opplystes senere at han hadde gitt en eldre Ripenser, Christoffer Pedersen fra Ballum, altså hans fetter, 23 Rdl. for å oppnå denne begunstigelse. Vedkommende mistet ved denne leilighet sin plass; men det samme overgikk kort efter også Brorson, fordi han ikke hadde efterkommet sin forpliktelse til å disputere. Foråret efter (1717) forlot han København uten eksamen for igjen å komme på rett kjøl i hjemmet.
Efter et kortere opphold hos den eldste broren, Niels, som var blitt sogneprest i Bedsted, mellom Tønder og Aabenraa, og i Randrup hos stefaren, ble han huslærer hos sin morbror Nicolai Clausen, som efter den danske okkupasjon av de gottorpske amter hadde forenet embedet som amtsforvalter i Løgumkloster med sin stilling som godsforvalter på Trøjborg. De fredelige omgivelser i den lille byen og livet i en beslektet familiekrets, i amtsforvalterboligen ved den store og skjønne klosterkirke, synes å ha gitt Bronson både den tapte ro i sindet og den trygge hvile i kirkens lære tilbake. Erik Pontoppidan sier om ham: «Han søgte at anvende sin Ensomhed til en inderligere Omgang med Gud i Christo, i hvilken Aandens Skole han under mange Prøvelser erfor Guds Troskab, ja ret fornam og saa, hvor venlig Herren er imod dem, som haabe paa ham.» Det var den pietistiske bevegelse, som fra Tyskland var i ferd med å få innflytelse i Skandinavia, som nu grep ham såvel som hans brødre med hele den makt, som en dyp og sterk åndelig rørelse har i en sløv og åndsforlatt tidsalder. Mens Niels Brorson begynte å holde gudelige forsamlinger i Bedsted, og Enevold Ewald, dikterens far, i Højst, modnedes denne retnings salmedikter i Løgumkloster, — de 3 sognene grenser mot hverandre på den flate hedestrekning som betegner halvøens såkaldte Høyderygg.
Efter godt 4 års opphold i Løgumkloster ble Brorson utnevnt i august 1721 av biskop Thura til rektor i Holstebro; men i samme måned åpnet det seg en meget bedre utsikt for ham, i det hans stefar i Randrup døde, og morbroren skaffet ham løfte om å bli hans efterfølger; kallsretten hørte nemlig til Trøjborg Gods. Samme efterår fikk han sin eksamen i København og tiltrådte derefter embedet i det følgende forår. Kort efter ektet han sin morbrors datter, den 16-årige Cathrine Stenbæk Clausen, hvis lærer han hadde vært i Løgumkloster. Samtidig var Broder Brorson blitt prest i Mjolden, nabosognet til Randrup.
Det var under disse forhold og omgivelser, at Brorsons rike salmediktning ble til. I sitt barndomshjem, som sin fars og farfars efterfølger i presteembedet, i et lykkeligt familieliv og mildt beveget av de rike åndelige brytninger i hans første ungdom, fant han det vell av inderlig og dyp religiøs poesi og den jevne, folkelige tone, som i forening har gjort hans salmer til de best kjente og mest avholdte i den dansk-norske Kirke. Brorson var en stor elsker av sang og musik, han yndet især folkevisens tonefald og andre iørefallende melodier; hele timer kunne han daglig tilbringe med øvelser av den Art, og hans bror delte denne Lyst. Det var da især trangen til å få andre ord til melodiene enn de tilfeldige, verdslige, ofte støtende vers, som fremkalte den unge prestemanns åndelige diktninger, og denne opprinnelse var det visstnok for en stor del, som straks gjorde dem så yndet og især knyttet dem så nær til menigmann. De tanker og stemninger som han helst gav uttrykk, var til og med så almenmenneskelige og almenkristelige, at de kunne forstås av den enfoldigste og samtidig deles av den mest utviklede og åndelig erfarne. Og endelig kom hertil den rikdom, som la seg for dagen i valget av emner og tilsvarende rytmer; alle det religiøse livs grunnstemninger og alle kristendommens grunntanker syntes å ligge hans hjerte like nær: Glede over skapelsen og menneskelivet og smerte over døden og forgjengeligheten, angst og fortrøstning, tro og anfektelser, kjærlighet til nesten og forargelse over det onde, — alt kom til å gjenlyde i hans sang med det samme eiendommelige preg av hans personlighed.
Det var nærmest ytre forhold, som foranlediget Brorson til å la sine salmer komme offentlig frem. I oktober 1729 oppgav han sitt landsbykall for å motta ansettelse som dansk diakon i Tønder ved siden av den nylig ansatte prest J. H. Schrader, en av den nye retnings første menn i Danmark. Denne utgav kort efter en omfattende tysk salmebok, ved hvis samling og ordning også Brorson skal ha vært virksom. For hans egen menighets vedkommende bestod fra tidligere tid det misforhold, at man brukte tyske salmer ved den danske gudstjeneste, og det var muligvis nærmest dette, som foranlediget ham til å utgive, ikke blot hva han hadde liggende av egne salmer, men også å foreta en tallrik rekke oversettelser fra tysk. Således fremkom innholdet av den i 1739 samlede og senere utallige ganger opptrykte boken: «Troens rare Klenodie», i en rekke små hefter, av hvilke de fleste ennu finnes i enkelte eksemplarer. Det første hefte utkom henimot slutningen av 1732 og har følgende tittel: «Nogle Julesalmer, Gud til Ære og kristne Sjæle, især sin elskelige Menighed, til Opmuntring; til den forestaaende glædelige Julefest enfoldig og i Hast sammenskrevne af H. A. B.» I dette lille heftet fantes samlet noen av de mest kjente av Brorsons salmer: «I denne søde Juletid», «Mit Hjærte altid vanker», «Hvordan takke vi Vorherre», «Frisk op, endnu en Gang», «Her komme dine arme smaa», og fremfor alt den berømte sang: «Den yndigste Rose er funden». I de følgende hæytider fortsatte utgivelsen av «Paaskesalmer» osv., av hvilke dog ingen på langt nær nådde opp ved siden av julesalmene. Derefter fortsattes med lignende småsamlinger: «Troens Grund», «Troens Midler» osv.; de utkom i årene 1734-35. «Troens rare Klenodie» inneholdt i den 1. utgave noe over 250 salmer, av hvilke de fleste selvfølgelig var oversettelser fra tysk. Av disse har dog mange fått varig borgerrett hos oss, og ingen tenker mere på, at de er overførte fra et annet sprog; således: «Kom Helligaand, kom hjærtemild!», «O Gud, Fornuften fatter ej», «Bryd frem, mit Hjærtes Trang at lindre», «Vor Sjæl er dertil født og baaren», «Vor Tro er den Forvisning paa», «Alle Vegne, hvor jeg vanker», «Falder paa dig Modgangs Hede», «Vægter, vil det mørke Rige ej bortvige?». Paa den annen side er ikke få av de originale nu glemt; de synes vesentlig å være frembrunget av en bestrebelse for å skaffe passende ord til gudstjenestens praktiske Behov, uten at den dikteriske beåndelse i disse tilfeller hadde innfunnet seg. Men selv om man således vil innskrenke tallet av de virkelig utmerkede eller betydelige salmer til en ringe brøkdel av hva forfatteren og med ham samtiden fant verdig til å trykkes den ene gang efter den annen, så blir der likevel nok tilbake til å sikre Brorson en plass blant de ypperste danske salmediktere. Av kjente originaler foruten de foran nevnte julesalmer skal her kun nevnes: «Kom Hjærte, tag dit Regnebræt», «Lad dit Rige alle Vegne bredes ud», «Et helligt Liv, en salig Død», «Op, al den Ting, som Gud har gjort», «O giver Lyd, I Folk, i alle Verdens Riger», «Ak, vidste du, som gaar i Syndsens Lænke», «Jeg gaar i Fare, hvor jeg gaar», «Vor Trængsel, hvor besværlig den ogsaa synes kan», «Min Død er mig til gode», «Naar mit Øje, træt af Møje», «Her vil ties, her vil bies!». De sistnevnte hører til hans siste år og utkom først efter dikterens død sammen med en rekke mindre betydelige under den felles Titel: «Svanesang».
Kong Christian VI ble snart oppmerksom på de 3 begavede brødre, «det rare Kløverblad fra Randrup», som de ble kalt. 26. juli 1737 ble Broder kalt til biskop i Aalborg, og Hans Adolf ble utnevnt til hans efterfølger som stiftsprost i Ribe; 5. maj 1741 ble han selv biskop i Ribe efter M. Anchersen. Det var en overlevering i hans familie, at Kongen var blitt grepet av det kjente vers: «Gik alle Konger frem i Rad osv.», hadde latt ham kalle og derefter tilbudt ham bispestolen, og selv om det neppe kan være gått til på den måde, er det dog mere enn sannsynlig, at det nok så meget var salmedikteren som presten, som ble kalt til stiftsprost og senere til biskop.
Brorsons embedsførsel ble i sin tid gjenstand for sterke angrep, men må, efter hva det senere er blitt opplyst, ha vært upåklagelig og velsignelsesrik. Han var en nidkjær tilsynsmann over for prestene i sitt utstrakte stift, til sine tider streng og myndig nok, men ikke mindre hensynsfull og kjærlig, like oppmerksom på det kirkelige liv i menighetene, ungdommens undervisning og bispeembedets verdslige forretninger. Samtidig fortelles det at hans preken i domkirken alltid samlet tallrike tilhørere, så folk langveis fra endog slo seg ned på gulvet for å kunne delta i gudstjenesten. Selv var han av et tungsindig temperament og hadde i sine senere år et svakt helbred. Han utførte dog til det siste sine embedsplikter, når ikke sykdom gjorde ham det umulig. Brorson var 2 ganger gift; efter sin første hustrus død (1741) ektet han prestedatteren Johanne Christiane Riese fra Agerskov, datter av prost Riese; av hans tallrike barneflokk døde de fleste i en ung alder. Ved hundreårsfesten for eneveldens innførelse 1760 ble han av Universitetet kreert til doktor i teologi. Brorson døde 3. juni 1764, 70 år gammel; han ble jordfestet i Ribe Domkirke, i hvis mur der 100 år efter hans død ble innsatt en minnetavle.
[rediger] Eksterne lenker
- Verker i elektronisk utgave - Arkiv for Dansk Litteratur
- folkekirken: Salmedigteren Hans Adolph Brorson
- Artikkel i Dansk Biografisk Leksikon
Teksten er opprinnelig fra Dansk Biografisk Leksikon.