Finn Arnesen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Finn Arnesen (født 2. desember 1932) er en av Norges mest kjente forleggere innen underholdningslitteratur på 1900-tallet. Arnesen var forlagssjef for Bladkompaniet (nå solgt til Schibsted Forlagene) i en årrekke. Han sto bak noen av Norges aller mest suksessfulle billigbokserier, bl.a. Kjell Hallbings Morgan Kane, Margit Sandemos Sagaen om Isfolket og Willy Ustads Fire Søsken. Arnesen har også skrevet flere bøker, bl.a. i Knut Gribb-serien.
Innhold |
[rediger] Morgan Kane
Den tradisjonelle western-sjangeren (på norsk ofte kalt cowboybøker, cowboyfilmer) hadde et stort publikum i Norge i første del av forrige århundre. Bladkompaniet utga magasinet Western med noveller og artikler fra det gamle vesten. Da denne sjangeren begynte å dø ut i USA og det ble vanskelig å finne historier å oversette, lette Arnesen etter norske forfattere som kunne erstatte dem.
Han fant bankfunksjonæren Kjell Hallbing, seinere bedre kjent som Louis Masterson. Ved å få ham til å skrive serien om Morgan Kane lanserte Arnesen den største suksessen blant norske kioskbøker til da.
Louis Masterson representerte noe helt nytt: En norsk forfatter som ble et varemerke, og solgte bedre i kiosker og på bensinstasjoner enn oversatte forfattere. (Norske forfattere som skreiv for kioskmarkedet hadde tidligere vært nokså anonyme. Pseudonymet Louis Masterson kan også tyde på at Bladkompaniet mente han ville selge bedre hvis leserne trodde han var fra USA.) Masterson ble samlerobjekt. Arnesen ga ut hele serien i stive permer og solgte den til lesere som ville ha den på stasplass i stua si.
[rediger] Sagaen om Isfolket
Finn Arnesen begynte å jakte på forfattere som kunne gjenta suksessen. Men han visste bedre enn de fleste at cowboybøkenes tid egentlig var forbi. Den mest bestselgende serien av Cowboy-bøker noensinne ble også western-litteraturens svanesang i Norge.
Kvinner var nå i flertall blant bokleserne. Arnesen lette etter forfattere som kunne skape serier med en mer kvinnelig profil.
Valget falt på Margit Sandemo, en erfaren forfatter av føljetonger i ukeblader. Hennes Sagaen om Isfolket gjorde Sandemo berømt og ble med tida en enda større salgssuksess enn Morgan Kane. I motsetning til Masterson fortsatte hun dessuten å skrive nye, lange bokserier etter at Isfolket var avslutta.
[rediger] Finn Arnesens nye norske billigboksjanger
Ut fra disse erfaringene utviklet Finn Arnesen en ny ny sjanger i norsk underholdningslitteratur. I form kan den sammenliknes med tidligere tradisjonelle sjangre som western, krim, legeromaner, science fiction osv, men ulikt dem har den ennå ikke fått noe eget navn.
Det er serier av historiske romaner med sterk lokal forankring, prega av spenning, slit, sorg og kjærlighet i fargerike miljøer, gjerne med kvinner i hovedrolla. På Bladkompaniet laserte Arnesen bl.a. Bente Pedersen med Raija-serien (om kvener i Nord-Norge), May Grethe Lerum med serien Livets Døtre (fra Sogn) og Liv Margareth Alvers Hanseatene (fra middelalderens Bergen).
Arnesen forsøkte også å lansere andre serier fra rallarmiljø i Telemark, Sørlandet osv, som ikke hadde samme suksess.
Morgan Kane, Isfolket og flere andre serier er blitt oversatt og eksportert til andre land, bl.a. Sverige og Polen.
[rediger] Fire søsken
Den litterært mest spennende serien var kanskje Willy Ustads Fire søsken, med handling fra Trøndelag og resten av verden fra 1945 til tidlig 1960-tall. Ustad er brennende opptatt av uretten gjort mot såkalte tyskerunger og gjorde et grundig historisk gravearbeid før han begynte å skrive. Bladkompaniet laget en stor og fantasifull reklamekampanje før første bok, Tyskertøs, som ble den bestselgende førstebok i noen serie i Norge til da. Boka ble seinere dramatisert til et vellykka radiohørespill i NRK.
Satsinga på Fire søsken kan fra Arnesens side sees som et forsøk på å oppgradere den nye seriesjangeren når det gjelder litterær kvalitet og historisk nøyaktighet. Noen av Ustads bøker har fått gode anmeldelser, og i motsetning til flere andre serieforfattere har han blitt tatt opp i Den Norske Forfatterforening.
[rediger] Arnesens særpreg som forlegger
Andre forlag har forsøkt å kopiere seriesjangeren som Arnesen skapte. Men hittil har ingen av dem bevist at de har redaktører med de kunnskapene og den ekte entusiasmen for populærlitteratur som Arnesen hadde.
I Norge har det tradisjonelt vært to slags forlag:
- De litterære, som ga ut bøker av anerkjente forfattere som blei sett på som god litteratur,
- og de popuære, som ga ut såkalt kiosklitteratur - billigbøker med glorete omslag av forfattere uten litterær prestisje, ofte omtalt som litterært søppel.
I de litterære forlaga er den tradisjonelle forakten for kjoskbøkene sterk.
Blant annet var det typisk at slike bøker ikke var noe som anstendige forfattere nedlot seg til å skrive. (Dette førte f.eks. til at da poeten Andre Bjerke begynte å gi ut detektivbøker, gjemte han seg bak pseudonymet Bernhard Borge.)
Både de finkulturelle og mange utgivere som ga ut kjoskbøker, mente at folk som leser sånt gir blaffen i forfatternavn. Derfor laga de f.eks. ikke kampanjer for å gjøre kjoskbokforfattere kjent.
Arnesen sto skarpt mot dette synet. Han hadde store kunnskaper om populærlitteraturen i Norge, og han mente den var litterært undervurdert.
Som ansvarlig i en kommersiell bedrift som i motsetning til de litterære forlaga ikke kunne rekne med statsstøtte, var det hans oppgave å finne forfattere som kunne tjene penger. Arnesen utvikla et skarpt øye for det salgbare.
Men samtidig hadde han en ekte kjærlighet til populærlitteraturen som gikk ut over det kommersielle. Magasinet Western var ingen stor pengemaskin. Da Arnesen begynte å lete etter norske forfattere som kunne erstatte de amerikanske, var det fordi han likte sjangeren.
Han ga ut bøker av forfattere som Ingar Knudtsen som falt utafor forlagets egentlige kommersielle satsingsområde, både fordi han verdsatte forfatterne og som et ledd i utviklinga av nye forfattertalenter.
Han holdt den klassiske norske detektivhelten Knut Gribb i live, både ved å få Bladkompaniets egne forfattere til å skrive nye bøker om ham som kom i små opplag, og gi ut en serie med gamle opptrykk for spesielt interesserte. Bladkompaniet tjente ikke på dette, men Arnesen så det som en kulturpolitisk oppgave.
Han brøyt med trenden med at kjoskbokforfattere skulle være anonyme. Tvert imot gjorde han flere av dem landskjente og konsentrerte en del av reklamebudsjettet om å selge bøkene ved hjelp av forfatteren.
Den egentlige grunnen var at Arnesen virkelig respekterte og likte sine forfattere. Men han klarte også å vise at det var god økomomi, og at satsing på å skape kjente forfattere ga gode inntekter. (Et av de største tapene litteraturen har lidd etter at Arnesen slutta, er at utgiverne ikke ser ut til å forstå dette, men vender tilbake til modellen med anonyme og anonymiserte norske serieforfattere.)
Denne kombinasjonen av egenskaper gjorde Finn Arnesen til en av Norges mest særpregede, originale og inflytelsesrike forleggere.
