Korporativisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Redigeringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Korporativisme(fra det latin corpus, «legeme», i overført betydning «organisasjon») beskriver et prinsipp for organisering av arbeidsliv og politisk representasjon ut fra offentlig godkjente fagforbund (jfr. det italienske ordet for slike fagforbund, corporazioni, på norsk tradisjonelt kalt yrkeslaug) i stedet for valg ved alminnelig stemmerett.

Det er to hovedformer for korporativisme, kalt statskorporativisme og samfunnskorporativisme.

[rediger] Statskorporativisme

Denne formen ble brukt i det fascistiske Italia, hvor man hadde et autoritært styringssystem hvor staten hadde full kontroll.

Ps: Artiklen under er ikke nøytral, den er hentet fra Norges eneste fascistiske bevegelse, sosialkorporativt forbund (med tilatelse fra forfatter)og inneholder våre visjoner om ett korporativt Norge. Samtidig forklarer den italiensk fascisme på en grundig måte

Korporasjonens struktur:

En fascistisk korporasjon er en møteplass der ministeren for en sektor av samfunnet møter de demokratisk valgte representantene for de forskjellige interesseorganisasjoner som er involvert i sektoren. Ideen er at alle arbeidsgruppene, og de som blir påvirket av beslutningene som blir tatt innen korporasjonen skal være representert innen denne. En slik korporasjon blir på mange måter ett eget parlament for den spesifikke sektoren av samfunnet. I ett slikt parlament fastsettes lønninger og arbeidsmiljølover for de forskjellige grupperingene i dialog mellom sjefer, ansatte og de som skal betale for tjenestene. I statsubsidierte grener slik som fks jordbruk og fiske vil dermed staten være en naturlig forhandlingspartner sammen med de forbrukerne som skal kjøpe tjenestene. Innen helsesektoren vil pasientombudet representere forbrukerne, innen skolesektoren vil forbrukerne være elevorganisasjonen, og innen sektorer som fks jordbruk og fiske vil ett eget matvare og forbrukerombud bli nedsatt for å forsvare konsumentenes interesser. På den måten vil både det private marked og det private initiativ bestå, men samfunnet vil ikke lenger bli styrt av markedsmekanismenes vinglete og ustabile hånd. Kort fortalt kan grupperingene innen en korporasjon alltid deles inn i tre deler hvis representasjon den er avhengig av for å fungere. Disse er:

1) Arbeidere, 2) Arbeidsgiverne 3) Konsumentene av tjenestene, 4) Sponsorene av tjenestene (Dette vil i de fleste tilfeller være staten, og vil derfor være en gruppe som for det meste finnes innen subsidierte næringer) 5) Ministeren for sektoren.

Ministeren er valgt av statsministeren, som igjen er valgt av partirådet, og det er han som har ansvaret for å samle alle de forskjellige interessekonfliktene innen sektoren sammen til en helhetlig politikk.

Partiets funksjon

I det øyeblikket det ikke stilles krav til en regjering begynner den å forfalle, og dette er grunnen til at de fleste diktaturer har lav økonomisk vekst og dårlig styring. Derfor går vi inn for en løsning der hver korporasjon har muligheten til å si opp en minister dersom han har flertallet imot seg. I en slik situasjon må partirådet i samarbeid med statsministeren velge en ny minister for sektoren, og denne må godkjennes av flertallet av korporasjonen før han/hun kan innsettes i stillingen. Partirådet består av personer som er valgt inn fra de forskjellige områdene i Norge. For å gjøre det norske systemet enklere bør fylkene fjernes, og kommunene gjøres større slik at folk kan velges direkte inn i partirådet fra kommunene. I Italia kunne ministrene kun sies opp ovenifra og ned, og var derfor ikke særlig demokratisk bortsett fra organisasjonspolitikken fra grasrota og opp til korporasjonene. Like fullt fungerte systemet fint fordi Mussolini var flink til å si opp de som ikke presterte.

Teknokrati

Korporatisme kan ved første øyekast se ut som ett demokratisk styresett, men det er det ikke. Der dagens parlamentarisme er basert på en tankegang der alle stemmer er like mye verdt innen alle områder så er korporatisme basert på teknokrati. Med andre ord så mener vi at beslutningene blir bedre dersom man baserer dem på samarbeid med de som jobber i, og kan noe om sektoren. Vill man effektivisere helsevesenet? - Prat med sykepleierne og legene! Vil man gjøre skoleverket bedre? - Hva med å høre hva elevene og lærerne mener om saken? De som vet best hvor skoen trykker vet også ofte best hva som må til for å skape forbedring. Korporatisme medfører at gapet mellom politikere og grasrota blir mindre. I tillegg bør man danne ett uavhengig ekspertpanel slik at regjeringen på en hver tid har eksperter tilgjengelig innen alle fagfelt.

Hvorfor:

Gjennom korporatisme får arbeiderne større demokratisk kontroll over sine arbeidsplasser og det norske folk vil bli mer sammensveiset fordi det gamle systemet basert på klassekamp og liberalisme vs sosialisme vil forsvinne. I ett korporativt system er det ikke slike utdaterte ideologiske dogmer som bestemmer politikken, men hva som faktisk fungerer.

Korporatisme og storkapitalen

I ett korporativt samfunn vil det være slik at planer for utvidelse eller andre store forandringer som gjøres av de store kapitaleierne vil måtte bli godkjent av de andre interessegruppene i korporasjonen før de kan iverksettes, og på den måten underlegges også de store selskapene demokratisk kontroll. Når utenlandske firmaer skal etablere seg i Norge må deres etableringsplaner bli først godkjent av det korporative rådet, eller tilpasses til ministeren og flertallet av dette er fornøyd, og hvis dette skjer vil de ansatte i den nyetablerte norske avdelingen få stemmrett i sine interesseorganer for korporasjonen.

Ikke til høyre eller venstre, men rett fram

Mange vil si at fascistisk korporatisme er en ideologi som hever seg over den klassiske høyre-venstre skalaen med sine hatefulle angrep på hverandre og sitt overdrevne fokus på materielle goder. Hvis man allikevel skal forsøke å plassere ideologien inn i denne skalaen vil den sannsynligvis ligge litt til venstre for arbeiderpartiet. Dette har å gjøre med at korporatisme medfører sterke statlige reguleringer og bestemmelser på markedet. Like fullt er ikke dette ett fastlåst ideologisk punkt. Dersom korporasjonene og regjeringen kommer fram at det er fordelaktig for befolkningen og nasjonen å føre en politikk som ligger til høyre for Mussolinis modell så vil selvfølgelig dette bli gjort. Hovedprinsippet er at regjeringen skal sette sine egne borgeres ve og vell foran alle andre hensyn, og dette prinsippet skiller fascister fra både liberalister, sosialister og tilhengere av parlamentarisk partistyre. (populært kaldt demokrati) Dersom fks USA hadde vært en fascistisk stat hadde det derfor vært veldig liten sannsynlighet for at angrep på land som fks Vietnam eller Irak ville ha funnet sted. Kriger som dette er nemlig ideologisk baserte korstog for å spre partidemokrati, og ett land som setter sine egne borgere først vil ikke gjøre noe slikt noe med mindre de føler seg direkte truet.

Folkestyre og profesjonalisering

Dagens politikk er veldig sentralisert rundt stortinget og regjeringslokalene i Oslo. I tillegg kjennetegnes det parlamentariske systemet ved at de fleste politikerne er profesjonelle. Slik trenger det ikke å være. I ett korporativt system vil de aller fleste av representantene være personer med faste stillinger andre steder ettersom de er der for å representere sin arbeidsplass. En korporasjon vil i de fleste tilfeller ikke trenge å bli samlet mer enn omtrent en gang i halvåret eller sjeldnere, og i mellomtiden vil ministeren styre sektoren etter de bestemmelsene som ble tatt ved forrige samling. (Og hvis ikke kan han/hun sies opp ved neste møte) Ettersom statsadministrasjonen i ett korporativt samfunn er splittet opp i mange små enheter vil det dessuten være naturlig å spre de utover til de stedene hvor næringsgrenen har sine økonomiske sentere. Olje & gass korporasjonen kan fks plasseres i Stavanger, Jordbrukskorporasjonen vil ha sitt naturlige tilholdssted på Østlandet en plass, fiskerikorporasjonen kan plasseres i Nord-Norge osv. På den måten kan de demokratiske organene for sektorene plasseres nærmere de som faktisk jobber med det.

Hvor mange korporasjoner?

I fascist-Italia ble det dannet 22 korporasjoner som til sammen utgjorde regimets demokratiske basis, og hver av disse hadde en minister. Antallet representanter i hver korporasjon varierte litt, men de fleste hadde over 100 medlemmer. Det britiske fascistpartiet foreslo en inndeling som ville ha resultert i 25 korporasjoner dersom de vunnet ett valg. På det nåværende tidspunktet er det for tidlig for oss å lage en helhetlig plan over korporasjonene og de interesseorganisasjonene som vil utgjøre dem, men vi regner med at listen over korporasjoner ikke vil se så veldig annerledes ut enn listen over departementer og ministere i dagens demokrati.

Partirepresentasjon i korporasjonene

I Italia var partiet representert i alle korporasjonene i tillegg til ministeren. På den måten skulle det sikres at beslutningene som ble tatt var i samsvar med ideologiske prinsipper. Ministeren fant fram til løsninger som alle i korporasjonen var fornøyd med, og representanten fra partiet passet på at disse løsningene var i henhold til fascistiske idealer. Vi ser for oss at en partirepresentant i hver korporasjon skal hentes inn fra grasrota i fascistpartiet, og være en person uten tidligere verv. På den måten unngår man at det danner seg en maktbaser av partipamper i regjeringen som ikke har kontakt med grasrota, og så lenge partirepresentanten og ministeren må være enige seg i mellom før forslag kan luftes til avstemmning vil man passe på at forslagene som blir luftet ikke avviker fra ideologiske prinsipper. Ett hvert forslag må ha over 50% støtte i korporasjonen for å bli vedtatt.

Ledelse og demokrati

Fascisme som ideologi blir ofte assosiert med sterke ledere, og dette blir igjen assosiert med fravær av demokrati - men her er det ikke nødvendigvis en sammenheng. Dagens parlamentariske sentralisme er riktignok ett system som favoriserer svake ledere med difuse holdninger, men det betyr ikke at det parlamentariske systemet er særlig demokratisk. Selv om lederen er svak betyr ikke det automatisk at folkestyret er sterkt, heller tvert imot. Ett utvidet demokrati vil gi høyere konkurranse om toppvervene, og det korporative systemet åpner opp for en helt annen måte å drive politikk på, hvilket betyr at politikere med andre egenskaper enn det de som lykkes under dagens system har vil komme opp og fram. Mussolini styrte Italia i 20 år uten å bryte landets demokratiske grunnlov.