Høyreekstremisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Høyreekstremisme er en form for politisk ekstremisme som vanligvis knyttes til den ytterliggående høyresiden i politikken eller til grupper som er nasjonalistiske og bruker vold for å oppnå sine mål. Betydningen og bruken av begrepet har variert gjennom historien og i forskjellige språk, og høyreekstremisme kan omfatte både radikale kapitalistiske, konservative og reaksjonære bevegelser, ulike terrorgrupper, nazister og fascister. Høyreekstremisters politiske orientering kan derfor være nasjonalsosialistisk, fascistisk, klerikalfascistisk, kristofascistisk og liknende, men også nykonservativ og liberalistisk. På grunn av faren for politiske misforståelser, for eksempel sammenblanding med partiet Høyre, er det enkelte som forsøker å unngå begrepet på norsk i dag og erstatter det med andre ord.
Innhold |
[rediger] Historie
Den første bølgen av høyreekstreme bevegelser i Europa kom i mellomkrigstiden da en rekke skjøre europeiske demokratier ble satt til side av høyreekstreme bevegelser. De fremste eksemplene på dette er styresettene i Italia under Benito Mussolini, Polen under Josef Pilsudski, Tyskland under Adolf Hitler, Østerrike under Engelbert Dollfuss og Spania under Franco.
Framveksten av nynazistiske bevegelser på 1960-tallet og 1970-tallet representerer den andre bølgen av høyreekstremisme. I Tyskland har høyreekstreme partier som NPD og DVU hatt stor oppslutning i en rekke delstater, på tross av myndighetenes forsøk på å forby disse bevegelsene. I Tyskland har høyreekstreme symboler som hakekors og romersk hilsen vært forbudt siden Det tredje rikets fall.
[rediger] Høyreekstremisme i Norge
På 1930-tallet var de norske høyreekstremistene organisert i partiet Nasjonal Samling eller i den enda mer ytterliggående gruppa Ragnarok.
Mens nynazistiske organisasjoner i nyere tid har hatt en viss oppslutning i ungdomsmiljøer i Sverige, har høyreekstremister i liten grad vært i stand til å rekruttere norsk ungdom. I dag er organisasjonene Vigrid og Norges Nasjonalsosialistiske Bevegelse de mest kjente høyreekstreme organisasjonene i Norge. Sistnevnte gruppering har sine røtter i Norsk Front, seinere Nasjonalt Folkeparti, som ble grunnlagt av Erik Blücher i 1975.
[rediger] Liberalistisk kritikk av betegnelsen
Enkelte har kritisert bruken av bregepet høyreekstremisme og mener det ikke passer som betegnelse for nynazisme, fascisme og nasjonalisme. Den politiske venstresiden har tradisjonelt stått for sosialisme og et sterkt statsapparat, mens høyresiden oppfattes å stå for kapitalisme og personlig frihet. Nazistene betegnet imidlertid selv sin politikk som sosialistisk, og både nazismen, fascismen og nasjonalismen ønsker sterk statlig styring og mindre individuell frihet. Visse elementer i politiske høyrepartier synes derimot å stå for en form for nasjonalisme og rasisme, for eksempel ved at de er motstandere av innvandring og tilhengere av kollektiv integrering av innvandrere. Flere, særlig unge høyreliberalister, mener derfor at bruken av høyre og venstre som politisk akse kan bli misvisende. Isteden bør en bruke kollektivisme kontra liberalisme, og plassere nynazisme, fascisme og nasjonalisme på den kollektivistiske siden sammen med kommunisme, sosialisme og religiøs ekstremisme. Kritikerne har også hevdet at begrepet høyreekstremisme er skapt av den ytterligående venstresiden for å skade motstanderne på den moderate høyresiden. Nazisme, nynazisme og fascisme er svært negativt ladede begreper i samfunnsdebatten i dag, og ingen partier som ønsker å bli tatt på alvor, vil knyttes til slike bevegelser.
Motargumentet mot en omdefinering av begrepet er at høyreekstremisme er en godt innarbeidet betegnelse, at kommunister og nazister alltid har vært erkefiender og selv betraktet seg som motpoler på hver sin politiske ytterfløy, og at militante høyrebevegelser tradisjonelt har støttet en brutal form for kapitalisme.
