Massemedier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Aviser og tidsskrifter var blant de tidligste massemediene eller meddelelsesmidlene som raskt kunne nå mange mennesker med det samme budskapet. Her et utsnitt fra en moderne bladkiosk med ferskt lesestoff fra hele verden.

TV har siden 1950-tallet vært et dominerende, meningsdannende massemedium i store deler av verden. Bildet viser en amerikansk familie fra begynnelsen av 50-åra.

Internettet kom for alvor i 1995 er en formidlingskanal for internasjonal massekommunikasjon med et tilnærmet uendelig antall budskap.

Massemedier, ofte bare omtalt som media eller mediene, er midler for massekommunikasjon, det vil si kommunikasjonskanaler eller meddelelsesmidler som gjør det mulig å spre et budskap til mange mennesker over et stort område på kort tid. Begrepet oppstod på 1920-tallet da moderne teknologi skapte en rekke nye muligheter for å distribuere og formidle informasjon. De tradisjonelle massemediene er aviser, radio og fjernsyn, der avsenderne når et stort publikum hver dag, men også ukeblader, tidsskrifter, bøker, film, CDer og Internettet regnes som massemedier. Massemediene formidler nyheter og informasjon, underholdning, reklame og propaganda.

Innhold

1 Samfunnsbetydning
2 Den fjerde statsmakt
3 Se også
- 3.1 Kategorier
- 3.2 Artikler
4 Eksterne lenker

[rediger] Samfunnsbetydning

Mediebransjen er svært viktig både økonomisk, kulturelt og politisk i det moderne samfunnet. Det fins lokale, regionale, nasjonale og internasjonale mediebedrifter med et stort antall ansatte, både journalister, underholdere, teknikere og andre. Mange av selskapene har stor påvirkningskraft og meningsmakt, særlig de som arbeider med TV, som er det mediet som når bredest og har størst gjennomslagskraft i dag. Informasjonskanalene er imidlertid mange og impulsene flere enn noen gang. Likevel er ofte nyhetsbildet, reklamen og de nye ideene som formidles, like i forskjellige medier. Da massemediene dessuten når stadig større grupper, vil de føre til større ensretting av informasjon og holdninger.

[rediger] Den fjerde statsmakt

Massemediene, særlig presse og kringkasting, kalles ofte «den fjerde statsmakt» fordi de indirekte kontrollerer de andre statsmaktene regjering, parlament og domstoler gjennom overvåking og rapportering fra journalistene i de frie redaksjonene.

Medier er den ubestemte flertallsformen av medium og brukes på norsk særlig om massemediene.

Ordet ”medium” har å gjøre med en mellomposisjon, med relasjoner og utveksling.

Et medium kan defineres på mange måter. Noen skiller mellom:

- primærmedier: verken avsender eller mottaker trenger tekniske apparater (f.eks. lyd som medium, språk som medium)

- sekundærmedier: avsender (f.eks. en forfatter som får en bok publisert av et forlag) trenger tekniske apparater for å få produsert sitt verk, men mottakeren trenger ikke tekniske apparater (noen vil riktignok trenge briller for å lese)

- tertiærmedier: både avsender og mottaker trenger avanserte tekniske apparater (utstyr til å kringkaste TV-produksjoner, TV-apparat for å kunne se produktene)

Det er sekundær- og spesielt tertiærmediene som oftest kalles medier. Et medium kan i så fall defineres som organisatoriske og tekniske apparater og innretninger til formidling av meninger, informasjoner og kulturprodukter. Et medium kan også oppfattes som en allianse av tre komponenter: en teknologisk oppfinnelse, en finansiering og en sosial bruksmåte.

Ifølge den tyske medieforskeren Friedrich Kittler er medier i en viss forstand isolerte i forhold til hverandre. Han hevder at det å overføre budskaper fra medium til medium alltid innebærer å underkaste dem andre standarder og utforminger. Et medium kan forsterke visse opplevelsesmåter og innskrenke andre. Medier både inkluderer og ekskluderer måter å sanse og erfare på.

Den kompleksiteten som kjennetegner medier, har en ideologisk dimensjon. Siden den kanadiske medieteoretikeren Marshall McLuhans tid (1960-tallet) er det en vanlig oppfatning at kommunikasjon og medier er ideologi, dvs. vevd uatskillelig sammen med systemer av makt, tenkemåter, attityder, praksiser og verdier. Et virvar av aktører bruker dessuten medier og kommunikasjonskanaler slik at budskapene skal passe inn med deres egen ideologi. Vi har dermed å gjøre med ideologi (budskap) formidlet ideologisk (i mediene som kanaler mellom avsendere og mottakere).