Decameronen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Dekameronen, italinsk tittel Il Decameron, (fra; gr. deka (δέκα) ti; hemera (ἡμέρα) dager) regnes som Boccaccios viktigste litterære verk. Det er en novellesamling med 100 historier, de fleste med et erotisk tilsnitt.
Foruten disse historiene er det en hovedfortelling (et forord) som binder historiene sammen. Denne går ut på at da pesten (Svartedauen) kom til Firenze, i 1348, flykter ti ungdommer (sju kvinner og tre menn) ut av byen for å unngå pesten. De bosetter seg på et slott eller en herskapsvilla. Her tilbringer de ti dager med å fortelle hverandre historier. Hver dag skal hver av dem fortelle én historie for de andre ni. Dermed ender vi opp med 100 historier, men på grunn av forfatterens inngripen på dag fire blir det totale antallet 101.
Decameronen er oversatt til norsk av Henrik Rytter. Den kom ut første gang i 1934 -1935 i en fire-binds utgave, illustrert av Arent Christensen
Decameronen er senere kommet i flere utgaver på norsk, siste gang i 1981 som Bokklubbok, da med 33 utvalgte historier. Denne kom som lydbok i 1991, lest av Ingerid Vardund.
