Arvid Richert
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arvid Gustaf Richert, (født 5. april 1887 i Göteborg, død 22. august 1981. Svensk diplomat, embetsman, landshövding i Älvsborgs län. Arvid Richert var envoyé og ambassadør i Berlin for Sverige 1937-1945. Har blitt kritisert for å være tyskvennlig og ettergivende overfor naziregimet, men har og fått anerkjennelse for å bidra til å holde Sverige nøytralt gjennom andre verdenskrig.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Arvid Richert var sønn av politikeren og skribenten, professor Gustaf Richert (1857-1934) og Ellen af Billbergh. Gift 1910-1922 med Margit Nisser, datter till brukeier Martin Nisser og Elisabeth Wettergren. Hans bror Gösta Richert (f. 1888) var sivilingeniør.
Etter en jur.kand. ved Uppsala universitet i 1914, hadde Arvid Richert praksis ved tingretten i Hedemora. I 1918 ble han ansatt ved regjeringskanseliet, som andresekretær ved utenriksdepartementet. Han var sekretær i Bryssel, Haag og Helsingfors 1920-1924, etter det ble han byråsjef på UD.
Under 1930-tallet deltok han på den økonomiske verdenskonferansen i London, var utenriksråd samt statssekretær ved Handelsdepartementet. I 1937 ble han utnevnt til envoyé og ambassadør i Berlin, en stilling han hadde under hele andre verdenskrig. Når det i 1939 ble behov for en upolitisk kandidat som utenriksminister etter Rickard Sandler var Richert en av kandidatene.
[rediger] Ambassadør i Berlin
Richerts tette kontakt med utenriksminister Christian Günther var viktig, og Richert kunna allerede i mars 1940 varsle regjeringen i Stockholm om at Norge og Danmark skulle invaderes. En av hans viktigste informanter i Berlin var statssekretær i «Auswärtiges Amt» (det tyske utenriksdepartementet), friherre Ernst Weizsäcker. Fra å ha vært svært populær hos statsråden sank Richerts stjerne etter invasjonen av Danmark og Norge den 9. april 1940. Etter invasjonen var det Richert som informerte regjeringen om Tysklands økende krav mot Sverige, som våpentransport med svensk jernbane til Norge. Richert anså at det var nødvendig for Sverige å gi etter da han mente Sverige ikke kunne stå mot et tysk angrep.
En av Richerts sterkeste kritiker, Sven Grafström, mente at Richert var protysk. I 1941 hevdet Richert at det var av «svenskt livsintresse» å påvirke opinionen i protysk retning, og tidligere, etter tyskernes invasjon av Danmark og Norge, hadde Richert tilrådet transitering, og muligens gikk regjeringen kun med på permittenttrafikken fordi Richert ettertrykkelig advarte mot følgene om de nektet. Det hevdes at det er Richert som var kraften bak at regeringen undertrykket kritikk mot Tyskland i svenske medier, fremst blant de Torgny Segerstedts lederartikler. Mot slutten av krigen var Richert med på forberedelsen til evakuering av skandinaviske krigsfanger i aksjonen med «de hvite bussene».
Som diplomat var Richert elegant og korrekt, meget selvstendig men iblant pågående. Han ofret nok demokratiske friheter for en mer autoritær og konservativ stil, ettersom han anså at det var til landets beste. Etter krigen viste det seg at en av hans kvinnelige medarbeidere hadde vært spion for Gestapo, og han ble offentlig klandret for dette. Richert ble innblandet i rettssaken og selv om han ble frikjent hang mistanken for tyskvennlighet ved han. Richert hadde en meget vanskelig diplomatisk posisjon som svensk representant i Berlin; på den ene siden måtte han advare regjeringen om tyske trussler om angrep, på den andre siden måtte han forklare tyskerne at Sverige sto mot deres krav.
[rediger] Etter krigen
I 1945 returnerte Richert til Sverige, ble generaldirektør og sjef for Kommerskollegium. I 1949 ble han utnevnt til landshövding i Älvsborgs län, og ble i den stillingen inntil han gikk av med pensjon i 1955. Som pensjonist forsatte han i sitt verv som leder for «Riksföreningen för svenskhetens bevarande i utlandet».
[rediger] Kilder
- Handlingar rörande Sveriges politik under andra världskriget, Utrikesdepartementet 1947
- Dahl, Torsten, artikkel i Svenska Män och Kvinnor 6 (Sthlm 1949)
- Hägglöf, Gunnar, Möte med Europa 1926-1940 (Sthlm 1971)
- Mohlin, Karl, artikkel i Svenskt Biografiskt Lexikon hft 146, 147 (Sthlm 1998)
- Wahlbäck, K., Boberg, G., Sveriges sak är vår. Svensk utrikespolitik 1939-45 i dokument (Sthlm 1966)
- Wahlbäck, K., Regeringen och kriget. Ur statsrådens dagböcker 1939-41, (Sthlm 1972)
- Ernst Wigforss Minnen III (Sthlm 1954)
