Amygdala

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Amygdala er en mandelformet struktur i tinninglappen i hjernen. Navnet er latinsk og betyr mandel. Den er sentral i opplevelse og uttrykkelse av emosjoner, og involvert i motivasjon, aggresjon, spising, og langtids hukommelse. Amygdala består av omtrent et dusin distinkte nukleuser.

[rediger] Amygdala og frykt

Studier har vist at amygdala spiller en nøkkelrolle i medieringen av frykt. En fryktinduserende stimulus går fra sanseorganet til thalamus og sendes derfra videre til sansekorteks og videre til hippocampus. Thalamus sender samtidig signaler direkte til amygdala. Sansekorteks og hippocampus er også forbundet til amygdala og sender sin informasjon dit direkte via sine nervebaner. Informasjonen når lateral nukleus først, derfra går den til to mindre subregioner (basolateral og basomedial) før informasjonen til slutt sendes til amygdalas sentrale nukleus. Den sentrale nukleusen kommuniserer med tre forskjellige hjerneregioner, som hver ser ut til å produsere forskjellige komponenter av fryktresponsen. Disse er central grey som påvirker emosjonell atferd, lateral hypothalamus, som påvirker autonome responser (fight or flight, sympatikus og parasympatikus), og bed nucleus of stria terminalis, som påvirker hormonelle responser. Dette skjer parallelt. Ved elektrisk stimulering av amygdala vil produsere intens frykt, selv i fravær av fryktinduserende stimulus. Lesjoner av visse områder i amygdala vil redusere flukt adferd i katter, mens de fortsatt kan vise andre former for frykt og raseri.

[rediger] Amygdala og klassisk betinging

Studier av fryktbetinging (for det meste i dyr) har fremhevet to afferente ruter som inkluderer amygdala som kan mediere en slik betinging. Den første er en direkte rute mellom thalamus og amygdala som kan prosessere grove sensoriske aspekter ved innkommende stimuli, og direkte formidle informasjonen til amygdala. Dette tillater en tidlig betinget fryktrespons hvis det er noe ved stimulusen som signaliserer en trussel. Den andre ruten er en thalamus – korteks - amygdala rute som tillater en mer kompleks analyse av stimulusen og gir en saktere betinget emosjonell respons. Studier av fryktbetinging i mennesker har blitt mindre studert, men det finnes en del viktige funn. En studie beskrev en mann som hadde skader i høyre amygdala, og viste redusert startle respons til plutselige, høye lyder. Han virket også relativ immun mot fryktbetinging. En annen mann hadde bilaterale (på begge sider)skader i amygdala og viste heller ingen fryktbetinging, selv om han kunne gjenfortelle fakta om betingingsopplevelsen. En person med skader i hippocampus derimot kunne ikke huske opplevelsen, selv om han viste betinget frykt. Derfor synes det som om fryktbetinging avhenger av amygdala, mens minnet om frykt avhenger av hippocampus.

Det auditive systemet frakter lyden (betinget stimuli) til auditive relèkjerner i thalamus. Derfra overføres signalet til auditiv korteks og amygdala. Auditory cortex sender også signaler til amygdala. Både thalamus - amygdala banen (”low road”) og thalamus – kortex - amygdala banen (”high road”) stopper i sensorisk input området av amygdala, lateral nukleus. Skader på dette området forstyrrer fryktbetinging. Auditiv korteks er ikke nødvendig for tilegning av betinget fryktrespons til et enkelt auditivt stimulus, men i situasjoner som involverer mer komplekse stimuli som må diskrimineres, gjenkjennes og/eller kategoriseres er auditiv cortex sannsynligvis essensiell. Det fins flere fordeler med å ha en slik parallell prosesseringsevne (high road og low road). Den subkortikale banen gjør at amygdala kan oppdage truende stimuli i omgivelsene hurtigere enn om signalene først måtte innom cortex for analysering. Videre vil den subkortikale banen « prime» amygdala til å evaluere senere info fra korteks. For eksempel vil høy lyd varsle amygdala og forberede oss på fare, men forsvarsreaksjonene vil ikke bli fullt ut mobilisert før auditiv korteks har analysert lydens lokalisasjon, frekvens og intensitet. Fra lateral nukleus prosesseres informasjonen via inter - amygdale forbindelser til basal og accessory basal nukleus, hvor den integreres med innkommende informasjon fra andre områder (eks hippocampus), og videre overføres til sentral nukleus, som er amygdalas output system. Skade på sentral amygdala eller på områder som signaliserer dit fører til forstyrrelse av tilegning og uttrykking av alle betingede responser, mens skade på områder som sentral amygdala signaliserer til forstyrrer individuelle responser, som for eksempel blodtrykksendringer, ”freezing” atferd eller hormonutskillinger.