William Randolph Hearst
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
William Randolph Hearst, (født 29. april 1863, død 14. august 1951) var mediekonge, mangemillionær og nord-amerikansk politiker.
Hearst ble født og virket i USA og regnes sammen med Joseph Pulitzer som skaperen av «den gule presse», dvs. medieorgan som er basert på uetterrettelig sensasjonsjournalistikk der det å sjekke kilder er underordnet og der man sjonglerer med sannheten for å tjene visse meninger eller holdninger. Hensikten er todelt. Dels å oppnå en stor leserkrets og økt fortjeneste, og dels å manipulere offentlig opinion – inklusive politikere – til å innta holdninger som forfektes av avisens eiere eller redaktør(er).
Innhold |
Williams far, George Hearst, var guvernør og en mangemillionær som hadde tjent seg rik på gruvedrift. Som betaling av spillegjeld, aksepterte George Hearst i 1880 å overta avisen San Francisco Examiner. Denne avisen fikk sønnen, William, like etter han var ferdig med sin utdannelse på Harvard University.
[rediger] Politiker og forretningsmann
Fram til 1928 bygget William Randolph Hearst opp et medieimperium på 28 større og mindre aviser i tillegg til tidsskrifter, radiostasjoner og et filmselskap.
Hearst var også politisk interessert og ble to ganger valgt til Representantenes hus (1903 - 1907) fra staten New York. På samme måte som mange andre amerikanske næringslivsledere på 1930-tallet, som for eksempel Henry Ford og finanskongen Irénée Du Pont, ble også Hearst en beundrer av Adolf Hitler [1]. Han skiftet imidlertid mening etter Englands krigsproklamasjon mot Tyskland i 1939, men var motstander av at USA skulle engasjere seg i den andre verdenskrig. Ettersom han anså Englands kolonimakt å stå i veien for USAs økonomiske interesser i verden, var han også motstander av at USA skulle engasjere seg i den første verdenskrig. Og av samme grunn var han også motstander av opprettelsen av Folkeforbundet i 1919.
I dag kan Hearsts politiske holdninger tolkes som uttrykk for amerikansk imperialisme, og således som lite politisk stueren utenfor USA. Kanskje derfor finnes også mange biografier og omtaler av William Randolph Hearst som tyr til fortielser og omskrivinger, kanskje for å forskjønne hans ettermæle. Noen av mange eksempler er engelsk wikipedia [2], Hearst Castle [3] og Hearst Foundations [4]. Hans store evner som forretningsmann og som utvikler av nye forretningsstrategier innen mediebransjen, kan imidlertid ingen bestride. På det området kan han regnes som en av de fremste i det 20. århundre, og for å ha en verdensomspennende innflytelse som vedvarer den dag i dag.
Han døde 88 år gammel i Beverly Hills i California i 1951. Alle sønnene fortsatte i farens fotspor innen medieverden. Cosmopolitan er i dag et av Hearst-konsernets mest kjente tidskrifter.
[rediger] Redaksjonell linje
Hersts redaksjonelle linje var sterkt nasjonalsjåvinistisk. Spissformulert gikk den ut på at USA var «the good guy» og at nasjoner og individer som var uenig med USA, tilhørte «the bad guys». Denne redaksjonelle linjen praktiseres også i dag av mange amerikanske nyhetsorgan. Blant disse er trolig FOX News Channel det mest kjente. I journalistkretser omtales FOX News gjerne som «Mikrofonstativet til det Hvite Hus», dvs. som en helt ukritisk videreformidler av påstander og informasjon som kommer fra amerikanske, nasjonale myndigheter, og som selv aktivt forsvarer de samme holdninger og argumenter.
Denne formen for propaganda-journalistikk har med visse unntak etter den andre verdenskrig og den kalde krigen, hatt noe mindre gehør i europeiske nyhetsorgan. En viktig årsak kan være at nasjonalsjåvinsisme i Europa lett blir assosiert med Joseph Goebbels mens det i USA ofte settes i sammenheng med patriotisme og derfor ofte oppfattes som noe positivt.
[rediger] «Gul presse»
Begrepet «gul presse» oppstod i perioden 1895 - 1898 som følge av kampen mellom Joseph Pulitzers avis New York World og Hearsts New York Journal for å oppnå høyeste opplagstall. For å øke opplagstallet begynte begge aviser å konkurrere om fantastiske beretninger, blant annet fra den cubanske uavhengighetskrigen. Øyenvitneskildringer, rapporter om hendelser, etc. ble grovt overdrevet eller forfalsket, og kunne dermed framstå som sensasjoner og skape stor offentlig oppmerksomhet. Hearst nektet til og med New York Journal å bruke spanske kilder, ettersom han mente at de ikke var til å stole på. Dette var et regulært brudd med den journalistiske objektiviteten som var leveregelen for andre større aviser.
Skandale og sensasjonsjakten i Word og Journal inklusive deres uetterrettlige bruk av kilder, ble av mer seriøse nyhetsformidlere stemplet som «gul presse», oppkalt etter Richard Outcaults tegneseriefigur «The Yellow Kid». Hearsts New York Journal økte imidlertid opplagstallene, og avisen dreide amerikansk opinion i retning av at USA burde drive ut det spanske styret på Cuba og annektere den vesle øystaten.
Orson Welles film «Citizen Kane» tolkes av mange som en portrettering av William Randolph Hearst.
[rediger] Se også
[rediger] Litteratur
- Nasaw, David (2000) The Chief: The Life of William Randolph Hearst, Mariner Books, ISBN 0618154469
- Pizzitola, Louis (2002) Hearst Over Hollywood: Power, Passion, and Propaganda in the Movies, Columbia University Press, ISBN 0231116462
