West Coast Main Line
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
West Coast Main Line (WCML) er en av de viktigste jernbanelinjene i Storbritannia. Den går mellom London og Glasgow, en strekning på omkring 642 km.
Blant andre byer som betjenes av linjen finner man Milton Keynes, Northampton, Rugby, Nuneaton, Coventry, Birmingham, Wolverhampton, Stafford, Stoke-on-Trent, Macclesfield, Crewe, Warrington, Wigan, Stockport, Manchester, Liverpool, Preston, Lancaster, Carlisle og Edinburgh.
[rediger] Historie
Linjen ble bygget i etapper mellom 1830-årene og 1870-årene. Det eldste stykket er Grand Junction Railway mellom Warrington og Birmingham, og linjen mellom London og Birmingham, som begge stod ferdige i løpet av 1830-årene. I 1846 ble de knyttet til Liverpool and Manchester Railway, North Union Railway og Manchester and Birmingham Railway, under navnet London and North Western Railway (LNWR). Nord for Carlisle hadde man Caledonian Railway, som fortsatt var uavhengig, og som i 1849 utvidet sin linje frem til Glasgow. North Staffordshire Railway, som i 1848 åpnet en linje fra Macclesfield til Colwich, med tilknytning til LNWR i Manchester, forble også uavhengig inntil 1922, da en sammenslåing ble tvunget gjennom.
For å unngå å hisse opp for mange jordeiere langs traséen ble linjen lagt slik at den ungikk store eiendommer og småbyer. For å redusere konstruksjonskostnadene ble den også lagt slik at den i størst mulig grad fulgte naturlige konturer. Dette resulterte i en linje som er svært svingete. Linjen går gjennom noe områder med mye åser, som Chiltern Hills, Watford Gap, opplandet til Northampton og Trent Valley, fjellene i Cumbria og Leadhills i Lanarkshire. Maksimumshastigheten på linjen har derfor vært lav i forhold til East Coast Main Line. Hovedløsningen på dette har vært å innføre krengetog, først Britisk Rails APT, som ikke var vellykket, og deretter Virgin Trains' Pendolino i 2003.
Ruten til Skottland ble markedsført som The Premier Line. Samkjøringen av de forskjellige linjene var komplisert, spesielt fordi det ble brukt to forskjellige bremsesystemer: LNWR brukte en vakuumbrems mens Caledonian brukte en Westinghouse-luftbrems. Tog som betjente hele strekningen måtte derfor utstyres med begge systemer, og var kjent som West Coast Joint Stock. Etter sammenslåingen i 1922 ble linjen underlagt London, Midland and Scottish Railway, og vakuumbremsen ble raskt standard.
I 1947 ble jernbanen nasjonalisert, og ble underlagt British Railways London Midland og Skottland jernbaneregion. Det var på dette tidspunkt det nåværende navnet for linjen offisielt ble tatt i bruk. Det er ikke et spesielt treffende navn, ettersom det bare er på en liten strekning nord for Lancaster at traséen faktisk går langs kysten.
