Verneverdier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Verneverdier er et sett med ulike verdier knyttet til en bygning eller et miljø. De ulike verdiene kan gi argumenter for vern og rettningslinjer for bevaring. Verneverdige bygg behandles slik at dens verdier beskyttes og forsterkes.

Innhold

1 Verdigrunnlag
2 Verdisystem
3 Litteratur
4 Se også
5 Eksterne lenker

[rediger] Verdigrunnlag

Et verdigrunnlag kan være de kriterier for vern som er brukt i kulturminnevernet.

Viktig i denne sammenheng er Dag Myklebusts artikkel: Verditenkning en arbeidsmetode i bygningsvern. Han tar for seg Alois Riegl (1858-1905) . Hans minnesmerkefilosofi er et viktig bidrag til kulturminnevernet. Han mente at alle overleverte vitnesbyrd om menneskelige gjerninger har historisk verdi. Kunstviljen endrer seg i tid og rom. Et hovedpoeng er at den kunstneriske smaken forandrer seg og at målestokken for kunstverdien er i hvilken grad kunstverket samsvarer med betrakterens smak. Betegnelsen minnesmerke er subjektiv og tatt i bruk av oss. Minnesmerker har en erindrings verdi. Dets historiske verdi ligger i at det representerer et trinn i utviklingen av den menneskelige skapervirksomhet. Historikerens oppgave blir å konservere minnesmerket i den tilstand det er overlevert og deretter sørge for vedlikehold. Minnesmerkepleien må leve i konfliktfylt sameksistens med bruksverdien.

Konflikten er ikke stor, menneskenes bruk er en del av naturkreftenes levende spill. Minnesmerker som vi er vant til å se befolket ville virke forstemmende dersom de lå øde.

[rediger] Verdisystem

Erindringsverdier	Samtidsverdier

Aldersverdi	Bruksverdi
Historisk verdi	Kunstverdi	a) Nyhetsverdi	b)Den relative kunstverdi
Villet erendringsverdi

Aldersverdi er det mest moderne og sentrale begrep. Denne verdien finnes i det største antall minnesmerker, og kommer til uttrykk i deres umoderne utseende. Riegls tanker brukes på følgende måte i dagens kulturminnevern:

At alle gjenstander har en mulighet til å bli minnesmerker.
At minnesmerkene har flere verdier som kan oppfattes enkeltvis og at disse innbyrdes kan komme i konflikt.
At minnesmerkene har psykologisk baserte, og derfor vanskelig målbare verdier for oss.

Vi må og ta hensyn til at det som taes vare på må ha en viss autentisitet.

Ett moment mangler selv ved den mest fullkomne reproduksjon: kunstverkets Her og Nå - dets unike eksistens, på det sted hvor det befinner seg. I denne unike eksistens, og intet annet, sammenfattes kunstverkets historie i den tid det har bestått. Dette gjelder både de forandringer som det i tidens løp har vært utsatt for med hensyn på fysisk struktur og de vekslende eierforhold som det kan ha vært berørt av. (Walter Benjamin 91:37)

[rediger] Litteratur

Benjamin, Walter; Kunstverket i reproduksjonsalderen Oslo 1991
Myklebust, Dag; «Verditenkning - en arbeidsmåte i bygningsvern», Fortidsminneforeningens årbok 1981 s. 85 - 106