Vancouver Island
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Vancouver Island er en canadisk øy på 32.134 km². Vancouver Island ligger vest for Britisk Columbias fastlandskyst i Stillehavet. Befolkningstallet på øya er ca. 750.000 (2002). Av dette bor ca. 326.000 i Victoria som er provinsens hovedstad. Øya er kjent for sine tempererte regnskoger. Økonomien har tradisjonelt vært basert på skogbruk.
Vancouver Island har vært bebodd siden ca. år 6000 f.Kr. av forskjellige indianske urbefolkningsgrupper. I 1700 var de største stammene Nuu-chah-nulth (Nootka) på vestkysten, Salish mot sør og øst, og Kwakiutl mot nord. På slutten av 1700-tallet kom det flere og flere europeiske oppdagelsesreisende til øya. De fleste var spanske eller britiske - Juan José Pérez Hernández var den første. James Cook gjorde krav på øya som britisk land i 1778. Den første britiske bebyggelse på øya kom imidlertid ikke før i 1843.
Det største byene er Victoria, Nanaimo, Port Alberni, Parksville, Courtenay, og Campbell River. Øya fastlandssamband via flere ferjeruter.
