Thomas Paine
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Thomas Paine (født 29. januar 1737, død 8. juni 1809) var en engelsk intellektuell, revolusjonær, deist og idealist som tilbrakte mye av sin tid i Amerika og Frankrike. Han utfordret og provoserte datidens makthavere, og hans utgivelse Common Sense (sunn fornuft), publisert 15. januar 1776, oppfordret til amerikansk selvstendighet og var med på å danne grunnlaget for den amerikanske uavhengighetserklæringen.
Et verk som ytterligere bidro til hans ry som en av historiens største propagandister var Rights of Man, skrevet i England 1787-90, et forsvar for den franske revolusjonen og de republikanske tankene, og et angrep på monarki og enevelde.
Innhold |
[rediger] Biografi
Thomas Paine ble født inn i en fattig familie 29. januar 1737 i Thetford, England. Hans far var kveker og hans mor av anglikansk tilhørighet. Han vokste opp omgitt av bønder og uutdannede mennesker, og hoppet selv av skolegangen da han var 12 år gammel. Han begynte i lære hos sin far som var korsettmaker, men innså etter kort tid at han ikke hadde evner for dette.
I 19-årsalderen gikk han til sjøs i handelsflåten, hvor han tjenestegjorde en kort periode før han vendte tilbake til England i 1759. Han giftet seg med Mary Lambert, men hun døde som følge av en graviditet. Paines liv i England var preget av fiaskoer. Han hadde to kortvarige ekteskap, og han hadde ikke særlig suksess i yrkeslivet heller. I 1772 ble han avskjediget fra tollvesenet etter å ha skrevet The Case of the Officers of Excise, en skarp artikkel om at en lønnsøkning var den eneste måten å stoppe korrupsjon i tjenesten på.
Mens hans situasjon så mest håpløs ut traff han Benjamin Franklin i London, og han anbefalte Paine å søke lykken i Amerika. Franklin skrev et anbefalelsesbrev som Paine hadde med seg da han ankom Philadelphia 30. november 1774. Hans første jobb i Amerika var som redaksjonsassistent i Pennsylvania Magazine. Samtidig ga han ut en rekke artikler og litt poesi. Han skrev som regel anonymt eller under pseudonym.
[rediger] Den amerikanske revolusjonen
Paine kom til Amerika da konflikten mellom kolonistene og England var på sit høyeste. Etter at det var utgytt blod under slaget ved Lexington og Concord 19. april 1775 mente Paine at Amerika ikke bare skulle gjøre opprør mot beskatningen, men forlange uavhengighet. Han beskrev sine idéer i Common Sense, som ble utgitt 10. januar 1776. Den 50 sider lange pamfletten ble solgt i mer enn 120,000 eksemplarer i løpet av få måneder. Mere enn noen annen publikasjon banet Common Sense veien for Uavhengighetserklæringen, som ble enstemmig vedtatt 4. juli 1776.
Paines styrke lå i hans evne til å presentere komplekse idéer i tydelig og kosis form i motsetning til den mer filosofiske tilnærmingen som hans samtidige i opplysningstidens Europa benyttet seg av. Det var også Paine som foreslo Amerikas forente stater som navn på den nye nasjonen.
I krigen som fulgte fungerte Paine som frivillig assistent for general Greene. Hans store bidrag til den patriotiske sak var de 16 "Crisis"-artiklene utgitt mellom 1776 og 1783, som alle ble undertegnet med pseudonymet «Common Sense». The American Crisis. Number I, som ble utgitt 19. desember 1776 mens George Washingtons hær var i ferd med å falle fra hverandre, startet med dette flammende opprop: «Disse er tider som prøver menns sjeler», og Washington fikk dette flygebladet lest opp for alle soldatene i Valley Forge. Paines hudløse ærlighet kostet ham til slutt posten som sekretær i Komiteen for Utenlandske Affærer i 1779, en plass han hadde holdt siden 1777. Paine ble nødt til å sitere fra hemmelige dokumenter for å dokumentere sine beskyldninger mot et visst kongressmedlem. Feiltagelsen tvunget fram av det etiske dilemmaet kostet Paine hans lønnede plass i komitéen.
Thomas Paines akutte behov for en fast inntekt blev møtt da han tiltrådte som assistent for Pennsylvanias General Assembly i november samme år. Her la han merke til at de amerikanske revolusjonære troppene var i ferd med å miste gnisten på grunn av manglende betaling og forsyninger. Paine brukte 500 USD av sin egen lønn, et meget stort beløp på den tiden, på å starte en hjelpeordning for å forsyne troppene. Hans reise til Frankrike med John Laurens brakte i 1781 penger, tøy og ammunisjon med tilbake fra Frankrike, forsyninger som hadde avgjørende innflytelse på revolusjonens utfall.
Mot avslutningen av den amerikanske revolusjon stod Paine igjen uten penger. Selv om hans patriotiske utgivelser var solgt i hundredetusenvis av eksemplarer hadde Paine nektet å ta imot noe overskudd, slik at publikasjonene kunne oppnå større utbredelse ved å holde en lav pris. I en anmodning til Kongressen, som ble støttet av Washington, ba han om økonomisk støtte. Det ble blokkert av Paines motstandere i Kongressen (slaveeiere og troende), men Pennsylvania ga ham 500 USD og en gård i New Rochelle.
På gården forsøkte Paine seg som oppfinner og arbeidet blant annet med å utvikle en ny brokonstruksjon. Paine reiste til Europa i 1787 for å selge sin plan om å bygge en bro over elven Schuylkill nær Philadelphia. Her kastet han seg i stedet over andre ting og utga i desember 1789 en anonymt artikkel som advarte mod statsminister Pitts forsøk på å dra England inn i krigen mellom Frankrike og Holland og gjorde oppmerksom på at krig medførte kun én ting med sikkerhet, nemlig økte skatter. Men det var den franske revolusjonen som på dette tidspunktet opptok hans tanker.
[rediger] Den franske revolusjonen
Paine ble opprørt over Edmund Burkes angrep på den franske befolkningens oppstand i hans Reflections on the Revolution in France, og selv om Paine var glad for Burkes støtte til fordel for den amerikanske revolusjon, så utga han straks sin reaksjon Rights of Man i mars 1791. Den vakte øyeblikkelig oppsikt og det ble trykt minst 8 utgaver i 1791. Den ble straks reprodusert i USA, hvor den ble vidt formidlet av politiske selskaper. Burke repliserte og Paine svarte igjen med Rights of Man, Part II i februar 1792.
Det som begynte som et forsvar for den franske revolusjon utviklet seg til en analyse av de fundamentale årsaker til utilfredshed i de europeiske samfunn og en kur mot ondene forårsaket av vilkårlig styre, fattigdom, analfabetisme, arbeidsløshet og krig. Paine talte for republikansk styreform fremfor monarki og fremla en plan for allmen utdannelse, fattighjelp, pensjon til de gamle og tiltak for de arbeidsløse, noe som skulle finansieres av en progressiv inntektsskatt. Den herskende klasse oppfattet Paines forslag som opprop til revolusjon, og styret forbød hans bok og kastet utgiveren i fengsel. Paine ble selv tiltalt for landsforræderi og en arrestordre ble sendt ut, men Paine var allerede på vei til Frankrike i forbindelse med hans valg til Nasjonalforsamlingen. Paine ble derfor tiltalt in absentia og funnet skyldig i å utgi opprørske skrifter og deretter erklæret lovløs. Hans Rights of Man ble beordret forbudt for alltid.
Siden Paine var en entusiastisk tilhenger av den franske revolusjonen ble han gitt æresborgerskap av Frankrike, og til tross for at han ikke kunne snakke fransk ble han valgt inn i nasjonalforsamlingen som representant for distriktet Pas de Calais.
I Frankrike hyllet Paine monarkiets avskaffelse men beklaget hetsen mot royalistene og forsøkte uten hell å redde livet til Ludvig 16. ved å foreslå utvisning til USA fremfor henrettelse. Dette gjorde han først og fremst på grunn av kongens støtte under den amerikanske revolusjonen, men også fordi han hadde moralske motforestillinger mot dødsstraff. Paine måtte betale for sine anstrengelser for å redde kongens liv da de radikale tok makten ledet av Robespierre. Paine ble kastet i fengsel desember 1793,men ble løslatt igjen i november 1794 etter Robespierres fall. Han ble så gjeninnsatt i Nasjonalforsamlingen.
[rediger] De siste årene
Paine ble i Frankrike til 1802, da han reiste til USA. Her erfarte han at hans tjenster for landet slett ikke var glemt, og at han ble ansett som en av verdens største dissidenter. På tross av hans fattigdom og fysiske tilstand, som blev forverret av tidvis alkoholisme, fortsatte Paine sine angrep på privilegier, særrettigheter og religiøs overtro.
Han døde i New York 8. juni 1809 og ble begravet på sin gård i New Rochelle. 10 år senere gravde den politiske journalisten William Cobbett opp hans levninger og brakte dem til England i håp om å kunne gi ham en ærefull begravelse som takk for hans kamp for menneskeheten. Planen gikk i vasken, restene gikk tapt og ble aldri gjenfunnet.
