Sydney Newman
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sydney Cecil Newman OC (født 1. april 1917 i Toronto, Ontario, Canada, død 30. oktober 1997 i Toronto, Ontario, Canada) var en canadisk film- og TV-produsent, mest kjent for sitt pionérarbeid innen britisk TV-drama på 1950- og 1960-tallet. Han begynte som filmklipper hos National Film Board of Canada. Han sluttet der og begynte å jobbe innen TV hos Canadian Broadcasting Corporation hvor han holdt på med dramaserier.
Newman flyttet til Storbritannia i 1958 og begynte å jobbe for Associated British Corporation (ABC) før han gikk over til BBC i 1962. Han jobbet som sjef for drama-avdelingene hos begge to. I denne perioden var han ansvarlig for å starte opp to enormt populære serier, The Avengers og Doctor Who. Han overvåket også produksjonen av banebrytende dramaserier, som Armchair Theatre og The Wednesday Play.
Internettsiden for Museum of Broadcast Communications sier følgende om Newman: «the most significant agent in the development of British television drama».[1] Kort tid etter hans død, hadde avisen The Guardian en nekrolog som sa følgende: «"For ten brief but glorious years, Sydney Newman ... was the most important impresario in Britain ... His death marks not just the end of an era but the laying to rest of a whole philosophy of popular art».
Innhold |
[rediger] Canada
Newman ble født i Toronto, som sønn av en russisk immigrant som drev en skobutikk. Han sluttet på skolen tretten år gammel og begynte på Central Technical School, hvor han studerte kunst. Han prøvde seg som fotograf og tegner av filmplakater. Han fant ut at det var vanskelig å tjene nok penger på dette så han begynte å jobbe innen filmindustrien hvor han fikk jobb som filmklipper hos National Film Board of Canada (NFB). Han jobbet på over 350 filmer mens han var ansatt der.
Under andre verdenskrig forfremmet sjefen for NFB, John Grierson, Newman til filmprodusent. I denne stillingen jobbet han på dokumentarer, som Fighting Norway og Banshees Over Canada og annen krigspropaganda. I 1949 sendte Grierson ham til NBC i New York City for ett år. Han ble interessert i TV og i 1952, med Griersons hjelp, fikk han en jobb hos Canadian Broadcasting Corporation (CBC).
Newman begynte å jobbe i CBCs outside broadcast-avdeling, hvor han raskt ble leder. Likevel ville han jobbe med drama etter å sett det bli produsert i New York. Selv om han ikke hadde noen erfaring innen dette området, klarte han å overtale sine overordnede hos CBC til å gi ham jobben som leder for drama i 1954. I denne stillingen fremmet han mange unge forfattere og regissører, som William Kotcheff og Arthur Hailey. Han overvåket også produksjonen av populære General Motors Theatre.
Flere av skuespillene fra General Motors Theatre, inkludert Haileys Flight into Danger, ble kjøpt og vist av BBC i Storbritannia. De imponerte Howard Thomas, som var administrerende direktør hos ABC, som da kringkastet i Midlands og Nord-England i helgene. Thomas tilbydde Newman jobben som produsent for sin egen thrillerserie på lørdagskvelden. Newman tok jobben og flyttet til Storbritannia i 1958.
[rediger] Associated British Corporation
Rett etter at Newman ankom Storbritannia, fikk tidligere sjef for drama hos ABC, Dennis Vance, en høyere stilling i selskapet og Thomas tilbydde Newman hans tidligere stilling, som Newman tok. Han kritiserte den forfatningen britisk TV-drama var i. I et intervju fra 1988 med Doctor Who Magazine, sa han: «At that time, I found this country to be somewhat class-ridden. The only legitimate theatre was of the 'anyone for tennis' variety, which on the whole gave a condescending view of working-class people. Television dramas were usually adaptations of stage plays and invariably about the upper classes. I said 'Damn the upper classes: they don't even own televisions!'».
Newmans viktigste verktøy for å vende opp-ned på samfunnsordenen var en antologiserie, som hadde begynt før han ble ansatt hos ABC, Armchair Theatre. Denne serien ble vist på ITV-nettverket på søndagskvelden og den hadde høye seertall. Newman brukte denne serien til å presentere skuespill av Alun Owen, Harold Pinter og Clive Exton og personer han kjente fra Canada, slik som William Kotcheff.
I 1960 skapte Newman en thrillerserier for ABC kalt Police Surgeon med Ian Hendry. Selv om Police Surgeon ikke ble noen suksess og ble kansellert 12 episoder, tok Newman Hendry og noe av etosen fra serien og lagde en ny serie kalt The Avengers. Den debuterte i januar 1961 og ble en stor, internasjonal suksess, selv om den senere avvek fra Newmans opprinnelige oppbygning og ble mer surrealistisk og fantasy-orientert.
Newmans suksess hos ABC ble lagt merke til av British Broadcasting Corporation, hvor lederne var interessert i å fornye sin egen drama-avdeling og gjøre den mer sukessrik i konkurranse med ITV over TV-seerne. I 1961 møtte en av direktørene hos BBC, Kenneth Adam, Newman i en pub.Han tilbydde Newman stillingen som dramasjef hos BBC. Newman var klar for en ny utfordring og tok jobben. ABC tvang ham til å jobbe for de til kontrakten hans gikk ut i desember 1962. Da den gikk ut begynte Newman øyeblikkelig hos BBC.
[rediger] BBC
Det var motstand mot å ansette ham den første tiden hos BBC siden han var en outsider som tjente mere enn de som hadde høyere stillinger. Det var likevel mindre enn hva han fikk i lønn hos ABC. Slik som hos ABC, var Newman interessert i å forandre på drama-avdelingen. Han ville introdusere utløp for «kitchen sink drama» og de som journalistene kalte «Angry Young Men». Han delte også drama-avdelingen, som bestod av 175 ansatte, opp i tre deler: serier, «serials» (føljetonger; historier over flere episoder) og skuespill. Disse tre avdelingene ble ledet av henholdsvis Elwyn Jones, Donald Wilson og Michael Bakewell.
I 1964 startet han opp en ny antologiserie, The Wednesday Play, som var BBCs versjon av Armchair Theatre. Den hadde skuespill skrevet og regissert av personer som Dennis Potter, Jeremy Sandford og Ken Loach og ble en stor suksess. Serien tiltrakk kontroverser, slik som bannlysningen av Peter Watkins' drama-dokumentar The War Game i 1965. Avdelingen hadde også andre suksesser, slik som kostymedramaet The Forsyte Saga i 1967. Et prosjekt Donald Wilson ledet og som Newman ikke hadde vært særlig positivt innstilt til, men som ble et av de mest roste og populære seriene fra den tidsperioden.
Hans mest kjente BBC-prosjekt er science fiction-serien Doctor Who som han var med på å lage i 1963. Den gikk på TV fra 1963 til 1989, og etter en pause kom den tilbake i 2005 og pågår fremdeles. Newman hadde lenge vært en fan av science fiction, noe han nevnte i intervjuet med Doctor Who Magazine: «Up to the age of 40, I don't think there was a science-fiction book I hadn't read. I love them because they're a marvellous way — and a safe way, I might add — of saying nasty things about our own society».
Etter at BBCs kontrollør av programmer, Donalds Baverstock, informerte Newman om at han trengte et program som skulle gå mellom Granstand og Juke Box Jury på lørdagskvelden, bestemte Newman at en science fiction-serie ville være perfekt. Selv om mye av arbeidet på oppbygningen av serien ble gjort av Donald Wilson, C.E. Webber og andre, var det Newman som skapte konseptet om tardisen, en tidsmaskin som var større på innsiden enn på utsiden, og den mystiske Doktoren, som er hovedpersonen i serien. Man tror også at det er Newman som fant på tittelen Doctor Who (selv om skuespiller og regissør Hugh David senere sa at hans venn Rex Tucker, som var en midlertidig produsent på serien før den begynte, fant på tittelen).
Etter at konseptet var klart, henvendte Newman seg til Don Taylor og deretter Shaun Sutton og spurte om de ville produsere serien. Begge sa nei. Han tilbydde så stillingen til sin tidligere produksjonsassistent hos ABC, Verity Lambert, som aldri hadde jobbet som produsent, og hun takket ja. Lambert ble den yngste, og eneste kvinnelige, produsenten hos BBC og det var derfor folk som tvilte på Newmans avgjørelse. Hun viste seg dog å være en flink produsent. Til og med Newman kranglet med henne, og da særlig om dalekene. Newman ville ikke ha noen monstre med utstående øyne, og han syntes at dalekene var en personifisering av dette. Etter at de ble en stor suksess lot han Lambert ta sine egne avgjørelser i fred. I 1966 tok han en mer direkt kontroll over serien igjen da William Hartnell sluttet i rollen som Doktoren og Patrick Troughton tok over. Etter at han forlot BBC, og serien avvek fra hans halv-pedagogiske konsepter, kritiserte han den.
Etter å ha skapt en annen populær serie kalt Adam Adamant Lives! forlot Newman BBC etter at hans fem-års kontrakt gikk ut i 1967. Han bestemte seg for å prøve seg igjen i filmindustrien og han fikk kobben som produsent hos Associated British Picture Corporation, moderselskapet for hans tidligere arbeidsgiver, ABC.
Britisk filmindustri var inne i en nedgangstid og ingen av Newmans prosjekter ble produsert. ABPC ble tatt over av EMI og døpt om til EMI Films i juni 1969. Newman ble avskjediget fra selskapet. Han beskrev senere sine 18 måneder der som «a futile waste». Selv om BBC tilbydde ham stillingen som executive producer, bestemte han seg for å returnere til Canada. Han forlot Storbritannia 3. januar 1970, noe som fikk The Sunday Times til å skrive: «British television will never be the same again».
[rediger] Tilbake i Canada
Newmans første jobb etter at han reiste tilbake, var programsjef hos CRTC Ottawa. Samtidig ble han formann i National Film Board of Canada, det samme stedet han hadde jobbet på 1940-tallet. Han hadde denne stillingen frem til 1975. Han forlot CRTC i 1972 for å bli leder i Canadian Broadcasting Corporation, som han også hadde frem til 1975. Mot slutten av sin profesjonelle karriere jobbet han to år som filmrådgiver for statsrådet, og som deltids-konsulent for Canadian Film Development Corporation.
I 1979 reiste han tilbake til Storbritannia for en kort stund for å delta i ITVs dokumentarserie The South Bank Show. Han returnerte på 1980-tallet etter at kona hans døde. Grunnen var at han ville produsere en dramaserie om Bloomsbury Group for nye Channel 4. Dette prosjektet ble det aldri noe av. I 1986 skrev kontrollør for BBC One, Michael Grade, til Newman for å spørre om han hadde noen ideer for hva som kunne gjøres med Doctor Who. Serien hadde den siste tiden mistet mange seere.
Newman skrev tilbake 6. oktober og la med detaljerte forslag til forandringer og foreslo om at han kunne ta direkte kontroll over serien. Grade svarte at Newman kunne møte dramasjefen, Jonathan Powell, og diskutere ideene. Newman og Powell kom ikke godt overens og det ble ikke noe mer enn et møte. Newman klarte heller ikke å få seg selv lagt til i rulleteksten som skaper av serien. Sjefen for serier, Ken Riddington, svarte at «Heads of Department who originate programmes have to be satisfied with the other rewards that flow from doing so».
Newman reiste tilbake til Canada på 1990-tallet og han ble tildelt Order of Canada i 1991, landets høyeste, sivile ære. Han døde av et hjerteinfarkt i Toronto i 1997. Hans kone siden 1944, Elizabeth McRae, døde i 1981. Han fikk tre døtre.
[rediger] Kritisk analyse
I boken The Largest Theatre in the World, roste Shaun Sutton Newman for hans arbeid med å fornye drama-avdelingen. Han skrev: «Sydney galvanised television drama. «He was brusque, sardonic, and straightforward; stern when one made mistakes, fiercely supportive if anyone dared to suggest that you had. He was passionate about writers and writing, demanding new plays by the score. He was contemporary, irreverent, and a determined enemy of cant and pomposity ... Sydney's accomplishment was the creation of a climate in which boldness paid. He wanted contemporary drama; he wanted to raise rumpuses and get questions asked».
Newmans biografi på British Film Institute internettside (Screenonline) gjentar Suttons prisning av canadierens prestasjoner: «Newman's concerns, incidentally, were equally with the viewer: he recognised that television was a mass medium that needed to appeal across the social strata, from porters to professors. His policy, therefore, was to present plays about contemporary life in a contemporary idiom».
Kritikere og akademikere bemerker at det ikke er bare Newman som stod bak prestasjoner hos CBC, ABC og BBC. Museum of Broadcast Communications sier: «His skill can be located in an ability to successfully exploit the best of already favourable circumstances with an incorrigible enthusiasm and clarity of vision. In retrospect Newman's ... conscious characterisation of BBC drama output as static and middlebrow is unfair. His counterpart at the BBC during the late 1950s, Michael Barry, also attracted new young original writers ... and hired young directors ... However, it was the newness and innovation which Newman encouraged in his drama output that is most significant: his concentration on the potential of television as television, for a mass not a middlebrow audience».
Det var også noen innen britisk teater og TV som var åpent fiendtlig til Newmans innflytelse på sjangeren drama. Regissør Don Taylor sa: «Sydney was not formally educated ... He also had a contempt for 'intellectuals'... I was in a group lunching with him one day after Philip Saville's production of Hamlet was screened ... It was clear that Syd didn't know the play, hadn't read it, and had seen it for the first time on screen ... To put it brutally, I was deeply offended that the premier position in television drama, at a time when it really was the National Theatre of the Air, had been given to a man whose values were entirely commercial, and who had no more than a layman's knowledge of the English theatrical tradition, let alone the drama of Europe and the wider world».
John Caughie skrev i boken Television Drama: Realism, Modernism, and British Culture (som analyserer britisk TV fra 1960- til 1990-tallet) at det var Newmans ikke-teatralske natur som var hans største bidrag til sjangeren i Storbritannia: «Newman's insistence that the series would use only original material written for television made Armchair Theatre a decisive moment in the history of British television drama, and both he and Ted Kotcheff, the ambitious young director he brought with him from Canada, belonged to a television culture which had no particular reverence for the classics of theatre and literature».
[rediger] Referanser
- Intervju av Auger, Ian & Walker, Stephen James. Doctor Who Magazine nr. 141. Oktober 1988.
- Gilbert, W Stephen. Nekrolog: Sydney Newman – TV's feisty dramatiser. The Guardian. Mandag 3. november 1997 s. 15.
- Hearn, Marcus. A cross between Genghis Khan and a pussy cat. Doctor Who Magazine nr. 260. 14. januar 1998 s. 26–31.
- Miall, Leonard. Obituary: Sydney Newman. The Independent. Torsdag 4. november 1997 s. 22.
- Dunkley, Christopher. A hard act to follow. Financial Times. Onsdag 5. november 1997 s. 23.
- Kilburn, Matthew. Newman, Sydney Cecil (1917–1997) (må ha abonnement). Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, 2004. URL åpnet 12. februar 2006.
