Svithun av Winchester
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
St. Svithun Biskop |
|
Dåpsnavn: | Swithun/Swithin |
Født: | Ca. 800, Wessex |
Død: | 2. juli 862, Winchester |
Saligkåret: | |
Helligkåret: | Kort tid etter sin død |
Anerkjent av: | Den katolske kirke |
Festdag: | 15. juli |
Se også: | Ekstern biografi |
Vernehelgen: | Stavanger, mot tørke |
I kunsten: | Som biskop |
Den hellige Svithun (født ca år 800 (etter 802?) i Wessex i England, død 2. juli 862) var en angelsaksisk biskop av Winchester. Man vet svært lite om hans liv, for hans biografer konstruerte igjen sine vitae lenge etter hans død, og han nevnes knapt i samtidige dokumenter. I likhet med mange andre av middelalderens helgener vokste det senere frem mange fromme legender om ham.
Han fikk sin utdannelse ved Old Minster i Winchester, hovedstaden i Wessex. Det hevdes ofte at han ble benediktinermunk og til og med prior i Winchester, men det finnes ingen beviser for denne påstanden. Han ble presteviet, og Egbert, konge av Wessex mellom 802 og 839, valgte ham til sin personlige kapellan og en av sine to betrodde rådgivere. Ealstan av Sherborne var kongens hovedrådgiver, mens Svithun var hans rådgiver i kirkelige spørsmål – en slags kirkeminister. Han var høyt respektert, og han fikk trolig også ansvaret for oppdragelsen av prins Ethelwulf, som kom på tronen i 839 og regjerte til 858.
I 852 døde biskop Helmstan av Winchester, og kong Ethelwulf utpekte Svithun til hans etterfølger i den nest viktigste stillingen i den angelsaksiske kirken etter erkebiskopen av Canterbury. Han ble bispeviet av erkebiskop Ceolnoth av Canterbury den 30. oktober 852. Svithun var kjent for sin ydmykhet og nestekjærlighet og hjelp til de fattige og trengende, og han bygde mange kirker i sitt bispedømme.
I løpet av Svithuns ti år som biskop konsoliderte Wessex sin posisjon som det viktigste kongedømme i det angelsaksiske England. Men landet ble også utsatt for de første sporadiske, men illevarslende angrepene fra vikingene, som skulle herje England så ofte i det neste århundret. Ikke uten grunn lød en av engelskmennenes viktigste kirkebønner på 800-tallet: «Fri oss, Herre, fra nordmennenes vrede».
Svithun døde den 2. juli 862, men han ble ikke gravlagt inne i katedralen, slik skikken var for biskoper. På dødsleiet hadde han bedt om å bli gravlagt på kirkegården like utenfor vestporten til Old Minster, «der forbipasserende kan tråkke over graven og regndråpene fra takskjegget dryppe på den», slik munken William av Malmesbury (d. 1143) skriver.
En av de normanniske benediktinermunkene i Winchester var Reinald, som krysset Nordsjøen i 1125 og grunnla Stavanger bispedømme. Byen vokste frem rundt det nye bispesetet. Reinald hadde med seg Svithuns arm, men det er omstridt om han hadde innhentet tillatelse til det før han dro. Reinald ble Stavangers første biskop, og hans store prosjekt var byggingen av Stavanger domkirke som ble viet til St. Svithun og Den hellige Treengihet. Etter en stund slapp han opp for penger, og da henvendte kong Sigurd Jorsalfar seg til ham. Kongen ville gifte seg på nytt, men biskopen av Bergen hadde nektet å annullere hans gamle ekteskap. Dersom Reinald ville gjøre det, skulle kongen gi ham penger til å fortsette byggingen av domkirken. Det var et tilbud Reinald ikke kunne takke nei til.
Stavanger kalles ennå St. Svithuns by, og den katolske sognekirken i byen heter St. Svithun kirke.