Speil (film)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Speil Orig. Зеркало |
|
| Nasjonalitet: | Sovjetunionen |
| Språk: | russisk |
| Regissør: | Andrej Tarkovskij |
| Produsent: | Erik Vajsberg |
| Manus: | Andrej Tarkovskij |
| Filmformat: | 1,37:1 |
| Utgitt: | 1975 |
| Lengde: | 108 min. |
| Internet Movie Database Medietilsynet Filmportal |
|
Speil er en film av Andrej Tarkovskij fra 1975. Filmen presenterer et utvalg scener fra Tarkovskijs familiehistorie. Følgelig betegnes den ofte som selvbiografisk, til tross for at den mangler en tydelig handling. Den hylles av mange som Tarkovskijs mest poetiske og personlige film.[trenger referanse]
[rediger] Handling
Speil tar utgangspunkt i en syk mann, «Aljosja», som er filmens forteller. I sin åndelige krise husker han forskjellige episoder fra sitt eget liv. Tarkovskij beskriver det som «en døende manns erindringer». Filmen veksler mellom samtidsscener, barndomsscener og historiske nyhetsklipp.
[rediger] Konsept og metode
Andrej Tarkovskij ønsket i Speil å omsette personlige minner til filmformatet, og det uten å tilegne filmen nye elementer med den hensikt å skape interesse hos seeren. Fortellerens sykdom er, i følge ham selv, den eneste kreerte episoden. I filmens helhet blir denne fiktive episoden utgangspunktet for alle andre. På en måte har Tarkovskij med dette inntatt rollen som hovedperson i sin egen film, da det er minner fra hans liv seerne blir presentert for. Måten minnene legges frem på har ofte blitt sammenliknet med den teknikken som i litteraturen kalles bevissthetsstrøm, der man forsøker å skildre en persons bevisste tankeprosess.
Tarkovskij ville forsøke å gi Speil en funksjon mer nærliggende litteraturens enn den tradisjonelle filmens, ved å forklare (som i litteratur) i stedet for å demonstrere (som i film). Han ønsket at seeren, ved å relatere til sitt eget liv, skulle skape et personlig bilde av filmen. I denne anledning har han sagt: «Jeg tror et kunstnerisk verk skapes av tilskuerne, seerne, leserne. Kunst ville ikke vært kunst om den forbød muligheten for personlig tolkning.»
