Ringo Starr
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Richard Starkey, MBE, kjent under artistnavnet Ringo Starr (født 7. juli 1940) er en britisk musiker. Mest kjent for å ha vært trommeslager i The Beatles.
Innhold |
[rediger] Før The Beatles
Enebarnet Ringo Starr vokste opp i en arbeiderklassefamilie i Liverpool, og var mye ute av skolen på grunn av sykdom (magetrøbbel). Han spilte i et lokalt skiffleband, før han ble trommeslager i et av Liverpools mest populære band, Rory Storm & the Hurricanes, i 1959. Den 16. august 1962 ble Pete Best sparket fra The Beatles, og Ringo ble hentet inn som erstatter. Ringo hadde ved tidligere anledninger steppet inn som trommeslager for The Beatles da Pete hadde uteblitt.
[rediger] I The Beatles
Han ble med i bandet akkurat i tide til å spille på debutsingelen "Love Me Do". Senere skulle hans stramme trommespill sette preg på mange av bandets sanger, men særlig de første årene (Beatlemania-årene) var han like mye bandets moromann. Han sang på noen sanger også, som "With a Little Help From My Friends" fra 1967, i tillegg til den mer kjente, "Yellow Submarine", men noen stor sanger har han aldri blitt regnet for å være. Han skrev også noen få sanger; den mest kjente og beste er "Octopus's Garden". For hvert album Beatles gav ut, sang Ringo Starr minst én av sangene (med unntak av LP-ene "A Hard Day's Night" og "Let It Be").
[rediger] Maureen Cox
Maureen Cox ble født 4. august 1946 i Liverpool. Hun var gjenganger på Cavern, og hadde fast følge med Rory Storm & The Hurricanes-gitaristen Johnny ”Guitar” Byrne. Trommeslageren i Johnnys band var Ringo. Maureen falt etter hvert for den seks år eldre Ringo. Like etter begynte Ringo i Beatles. Etter hvert som The Beatles ble større, flyttet Ringo til London. Forholdet mellom Ringo og Maureen tok slutt. Ringo begynte å date modellen Vicki Hodge. Da Ringos mandler ble operert ut i desember 1964, besøkte Maureen Ringo på sykehuset. Hun hadde med seg iskrem til pasienten. Ting utviklet seg, og før man visste ordet av det var Maureen gravid. Under en våt aften på Ad Lib Club i London, gikk en stupfull Ringo til knees og fridde til den gravide 18-åringen Maureen. I Caxton Hall den 11. februar 1965 giftet Ringo og Maureen seg; Ringos forlover var Brian Epstein. Bortsett fra foreldrene til ekteparet, var John Lennon, hans kone Cynthia og George Harrison de eneste gjestene (sistnevnte hadde ankommet på en tråsykkel). Ringo og Maureen fikk tre barn: Zak (1965), Jason (1967) og Lee (1971). Ekteskapet varte til 1975. I skillsmisseoppgjøret ga Ringo henne £500.000 uten å blunke. Senere kjøpte han et hus til henne for £250.000. I tillegg hjalp han henne økonomisk frem til hun giftet seg på nytt (med Hard Rock Café-grunderen og milliardæren Isaac Tigrett) den 27. mai 1989. Til tross for en benmargstransplantasjon fra sønnen Zak, døde Ringos første kone Maureen av leukemi den 30. desember 1994. Ringo tok dødsfallet svært tungt. Paul McCartney reagerte med å skrive balladen "Little Willow" (som kom ut på ”Flaming Pie” i 1997).
Det bør nevnes at Maureen var Beatles-fan til sin hals, og det er hun som jubler ivrigst under The Beatles’ takkonsert i 1969. ”Thanks, Mo!” sa Paul etter "Get Back" tonet ut (”Mo” var hennes kallenavn). Maureen likte derimot ikke Ringos kallenavn: ”Jeg vet ikke hvorfor, men 'Ringo' høres fjollete ut. Hans navn er Ritchie”
[rediger] Etter The Beatles
”Jeg er god. Jeg har god timing og god rytmeforståelse. Jeg prøver å holde alt samlet fremfor å bli for ivrig – sangen kan jo lett ende opp dobbelt så rask som når den startet hvis man er for ivrig". Ringo Starr, 1981.
Ringos solokarriere begynte i 1970, samme år The Beatles ble oppløst. Han ga ut LP-en ”Sentimental Journey” med coverversjoner av gamle svisker – platen var en gave til moren Elsie. Ringo fulgte opp samme år med country-LP-en ”Beaucoups Of Blues,” som var spilt inn i Nashville i løpet av bare seks dager. Ringo er som kjent en lidenskapelig country-fan. Ingen av hans soloplater solgte bra. I 1971 ga han ut hitsinglen ”It Don’t Come Easy” (som i Norge fikk den flaue, men vittige trykkfeilen ”I Don’t Come Easy”). Musikkvideoen ble spilt inn i på Geilo i Norge. Samme år deltok han på Bangladesh-konserten. I 1972 ble han fascinert av bandet T. Rex, med Marc Bolan i fronten. Ringo lagde likegodt en dokumentarfilm om bandet, basert på én konsert. Ringo vandret blant publikum i den overfylte salen, og ingen brydde seg om hvem han var. Filmen fikk navnet ”Born To Boogie.”
[rediger] The Beatles gjenforenes på plate
De to første soloplatene til Ringo solgte ikke i bøtter og spann. Det var først i 1973 med hans tredje plate, den selvtitulerte ”Ringo,” han steg til himmels. Den ble (og er fremdeles) målestokken for hvor bra hans neste plater måtte være. På den legendariske ”Ringo” bidro alle Beatlene (dog aldri samtidig). Det nærmeste man kommer en Beatles-gjenforening er på John Lennons "I’m The Greatest" (spesialskrevet til Ringo), der både John, George, Ringo, Klaus Voormann og Billy Preston spiller. Platen ble spilt inn i Hollywood-området i Los Angeles, og utgitt i USA den 2. november 1973. I 1974 fulgte Ringo opp med LP-en ”Goodnight Vienna,” som ble nok en publikum- og kritikersuksess. Singelen ”No No Song” stoppet ikke før den kom til topps på den amerikanske listen. Ringo mener i dag at ”Goodnight Vienna” er bedre enn ”Ringo.” I 1974 var Ringo et av forbildene i en stor kampanje mot rusmidler; ironisk nok slet Ringo med rusproblemer privat. Som så mange andre musikere, krøp også Ringo inn i whiskyflasken. Fra 1974 og utover falt Ringos stjerne dramatisk. ”Platene ble dårlig fordi jeg var dårlig,” forklarte Ringo i 1998. ”Jeg brukte energien min på alt annet enn å spille musikk. Det var min egen feil.” Hans utagerende livsstil skulle prege hans liv frem til høsten 1988. Fyllekalasene med bestevennene Keith Moon, John Lennon og Harry Nilsson i Hollywood i 1973 og 1974, gjorde at mye skar seg for Ringo. Hans ekteskap med Maureen nådde krisenivå etter gjentatte sidesprang fra Ringos side; de skilte seg som venner i 1975.
[rediger] Ringos farvel til EMI
Den 26. januar 1976 utløp den niårige EMI-kontrakten til John Lennon, Paul McCartney, George Harrison og Ringo. For å melke Beatles-fansen for noen ekstra kroner ga EMI ut samle-LP-ene ”The Best Of George Harrison,” ”Shaved Fish” (av John Lennon) og ”Blast From Your Past” av Ringo. EMI ga ikke ut noen samleplate med Paul siden han fornyet kontrakten. På toppen av alt kaoset på midten av 70-tallet lå det evige maset om en Beatles-gjenforening – enten det var en eksklusiv konsert eller i forbindelse med verdensturneen til Wings. Ringo hadde dog en gjesteopptreden med Wings den 21. juni 1976 i Los Angeles.
[rediger] Økonomisk og artistisk trøbbel
Ringo hadde av økonomiske årsaker kjøpt hus i skatteparadiset Monte Carlo. ”Hvis man vil beholde noen av pengene man tjener, er det opplagt at man må flytte ut av England,” sa Ringo i 1976. Motgang på midten av 70-tallet gjorde at Ringo søkte trøst hos den amerikanske skuespillerinnen Nancy Andrews – som Ringo var utro med mens han var gift med Maureen. Første gang Nancy og Ringo viste seg offentlig sammen, var i august 1975 på ”Rock Music Awards” i California. Ringos nye plateselskap, Atlantic, hadde i oppgave å gi ut Ringos plater i USA. Ringo signerte samtidig en avtale med Polydor, som skulle utgi platene i resten av verden. I juli 1976 tok Ringo en helomvendig fra mop-top og 70-tallssveis, da han barberte vekk alt håret fra hodet. To måneder senere ga han ut sin første soloplate utenfor EMI: ”Ringo’s Rotogravure.” Platen var laget etter gammel oppskrift, og bydde på bidrag fra de tre øvrige Beatlene. Platen ble utgitt med en plastlupe så man kunne lese grafittien på baksiden av coveret; der er nemlig inngangsdøren til Apple-kontoret i Savile Row avbildet. Mens punken regjerte i England, ga Ringo i september 1977 ut popplaten ”Ringo The 4th.” Dette var ifølge Ringo hans fjerde soloplate – han valgte å glemme ”Sentimental Journey” og ”Beaucoups Of Blues.” ”Ringo The 4th” ble nådeløst slaktet av kritikerne, og i likhet med den forrige platen solgte den dårlig. 9. desember 1977 ga Polydor ut barneplaten ”Scouse The Mouse” der Ringo har stemmen til Liverpool-musen Scouse. Ringo synger åtte av de femten låtene på platen, som har særdeles høy samlerverdi i dag. Ringo avsluttet Polydor-kontrakten med pop-LP-en ”Bad Boy” i 1978. ”Bad Boy” utgis i USA av plateselskapet Portrait, ikke Atlantic. For å promotere ”Bad Boy” lagde han det komiske TV-showet ”Ringo” (ofte kalt ”Ognir Rrats”) med blant andre Hollywood-stjernene John Ritter og Carrie Fisher. Fortellerstemmen var ved George Harrison. Dessverre hjalp den 48 minutter lange komedien lite på platesalget til ”Bad Boy.” Samme år døde Ringos bestevenn Keith Moon.
Ringo var den eneste Beatlen som hadde god kontakt med de tre andre oppgjennom 70-tallet. Han besøkte både John, Paul og George når han kunne. Den 5. november 1979 var Ringo på besøk hos John. Der fikk han overlevert en demo til låta "Life Begins At Forty", som John ville at Ringo skulle bruke på sin neste plate. 28. november samme år brant i Ringos hus i Hollywood Hills ned. Uerstattelige Beatles-gjenstander gikk tapt foran øynene på Ringo, som sto hjelpesløs utenfor mens flammene spiste opp huset hans… Innen 1979 var kjæresten Nancy Andrews ute av bildet (hun dukket dog opp igjen da hun saksøkte Ringo for 35 millioner kroner, 1. april 1981). Nancy ble erstattet av blant andre 20-åringen Stephanie La Motta og Lynsey De Paul.
[rediger] Hard start på 80-tallet
Playboytilværelsen tok imidlertid slutt den 18. februar 1980 da han møtte skuespillerinnen og fotomodellen Barbara Bach under innspillingen av filmen ”Caveman” i Mexico by. De falt for hverandre, og ble uatskillige. Den 19. mai 1980 så Barbara og Ringo døden rett i øynene etter en svært alvorlig bilulykke på A3 i Roehampton – et steinkast fra der Ringos gode venn Marc Bolan ble drept tre år tidligere. Noen dager senere frir Ringo. Høsten 1980 jobbet Ringo i Nord-Hollywood med platen ”Can’t Fight The Lightening.” I mellomtiden ble John Lennon drept, og Ringo mistet all arbeidslyst. Platen ble fullført i 1981 av noen venner av Ringo. Den 27. april 1981 giftet Ringo og Barbara seg i England. Juvelen i gifteringen var en glassbit fra frontruten på bilen de kjørte da de kræsjet året før. ”Overlevde vi den bilulykken, kan vi overleve alt,” sa Ringo. Blant bryllupsgjestene er Paul og George. Siden plateselskapet Portrait ikke viste Ringo nok tillit, signerte han i 1981 heller en ny kontrakt med nystartede, amerikanske Boardwalk, der sjefen Neil Bogart var særdeles entusiastisk over Ringos plate ”Can’t Fight The Lightening.” Bogart forandret tittelen til ”Stop And Smell The Roses” og ga ut platen i USA. I resten av verden kom platen på RCA. Ringo var ivrig med intervjuer og promovideoer for å promotere platen som var utstyrt med roselukt (!) i enkelte land. Men det hjalp lite på platesalget; en svipptur innom listen i USA var alt som var. Det hjalp heller ikke at platen ble kåret til ”The Worst Album of 1981” i USA. Mens han promoterte ”Stop And Smell The Roses” i 1982, begynte den spillekåte Ringo på sin neste plate. Han fikk med seg Eagles-gitaristen Joe Walsh, og startet innspillingen av ”Old Wave” – et lite nikk til den nye musikkstilen new wave. ”Alle sa ’det er new wave, datt er new wave’. Jeg valgte derfor å kalle platen min ’Old Wave’. På toppen av det hele var coverfotoet et bilde av meg som 18-åring med en gedigen sleik – en ’big wave’, he-he,” sa Ringo i forbindelse med plateutgivelsen. De fleste låtene ble skrevet av Joe Walsh og Ringo, mens musikere som Gary Brooker, John Entwistle og Eric Clapton dukket opp nå og da. Platen ble spilt inn i ”Tittenhurst” der Ringo hadde installert et toppmoderne studio. Dessverre døde Boardwalk-sjefen Bogart av kreft i 1982, og selskapet kollapset. Da ”Old Wave” omsider var ferdig, måtte Ringo oppsøke RCA. RCA våget ikke å gi den ut i England eller USA; bare Canada, Brasil og Japan. Original-LP-en er derfor en sjelden godbit for Ringo-fansen. Dette ble Ringos siste studioplate på ni år. Nå ble flaska viktigere for Ringo... ingen vet
[rediger] Ringo på flaska
Etter ”Old Wave”-floppen, krøp Ringo ytterligere ned i flaska og skrudde igjen korken bak seg. Helt frem til 1988 drakk Ringo minst ei flaske whisky om dagen. Han var full på TV, scenen, platestudio, hjemme. Selv om han var på flaska, bidro han stadig vekk på plater med blant andre George og Paul. I 1984 ble Ringo den nye fortelleren i den britiske barne-TV-serien om Thomas-toget. Ringo bidro med stemmen sin i 26 episoder. ”Det eneste problemet med den rollen var at jeg var full hele tiden,” sa Ringo noen år senere. Samme år spilte Barbara og han i Paul McCartneys film ”Give My Regards To Broad Street,” som ble massakrert av pressen da den kom på kino. Ringo gjorde et tappert forsøk i februar 1987 på å spille inn nye låter, men alkoholproblemene ødela alt. Ringo måtte senere saksøke produsenten for å unngå at sangene skulle se dagens lys.
[rediger] Ringo blir edru
Vendepunktet i hans overberusede liv kom den 11. oktober 1988: Barbara og Ringo gikk inn i et dyrt treukersprogram i Tuscon, Arizona, som skulle gjøre dem edru. ”Jeg er veldig glad for at Ringo gjør noe nå. Han er en flott kar og en god venn,” kommenterte George Harrison samme dag. Den 23. juli 1989 la en edru Ringo ut på USA-turné for første gang siden 1966. Med kjente og kjære musikervenner turnerte han land og strand. ”Jeg var i England i 1989 og lurte på hva jeg skulle gjøre fremover. Jeg fant ut at jeg ville turnere, men visste ikke hvordan,” sa Ringo til Billboard i 2001. ”Like etter fikk jeg tilbud fra promoteren David Fishof om å legge ut på turné. Det var som en beskjed fra Gud! Jeg spurte noen gamle musikervenner, blant andre Dr. John, Joe Walsh, Levon Helm, Garth Hudson og Nils Lofgren, om de ville ha litt moro i sommer. Og slik startet det.” Paul McCartney var glad over Ringos nye liv. ”Det gledet meg at Ringos turné gikk så bra som den gjorde. Jeg er glad han har skjerpet seg. Han innrømmer jo at han surret bort livet sitt, og når det gjelder en såpass flott fyr er det veldig trist,” sa Paul til MTV i 1990. ”Du vet, mennesker har mye sinne som ligger og dvaler, og noen ganger kommer det ut i… forskjellige former. Men han er flott, jeg møtte ham for et par kvelder siden.” Til dags dato turnerer Ringo med sitt All-Starr Band, som har hatt celebre medlemmer som John Entwistle (The Who), Gary Brooker (Procol Harum), Joe Walsh (The Eagles), Rick Danko (The Band), Peter Frampton og Jack Bruce (Cream) som alle får fremføre sine hits under Ringo-konsertene. Liveplatene som har flommet ut fra turneene har fått enhver kompletist til å miste nattesøvn. I 1992 ga Ringo ut comebackplaten ”Time Takes Time” – nå på Private Music – som ble omfavnet av både presse og Ringo-fans. Platen ble fulgt opp med en Europa-turné. Norge var dessverre ikke på reiseplanen.
[rediger] Travel og produktiv
På midten av 90-tallet holdt Ringo seg travel med ”Anthology”-prosjektet til The Beatles, samt turneer rundt om i verden med Ringo Starr And His All-Starr Band. Han spilte trommer på deler av Paul McCartneys ”Flaming Pie”-skive i 1997. I 1998 ga Ringo ut studioplaten ”Vertical Man” på Mercury Records. Platen var ifølge kritikerne den beste platen siden ”Ringo,” og hadde bidrag fra både Paul, George, Brian Wilson, Ozzy Osborne, Alanis Morisette og Tom Petty. Den solgte dog katastrofalt dårlig, og havnet i billighylla før trykket på coveret hadde tørket. Samme år la Ringo ut på Europa-turné, og tradisjonen tro hoppet Ringo og hans stjerneband over Norge. Samme høst ga han ut liveplaten ”VH1 Storytellers.” Og Ringo ga seg ikke der; et snaut år etter tolket han sine favorittjulesanger på platen ”I Wanna Be Santa Claus.” Den 29. november 2001 døde George Harrison av kreft. Selv om dødsfallet var forventet, tok det flere dager før den sønderknuste Ringo maktet å reagere offentlig. Nøyaktig ett år etter George døde ble det gjenlevende Beatles gjenforent på scenen: Under hyllestkonserten for George i Royal Albert Hall i London, The Concert for George, spilte Ringo med Paul. Konserten ble utgitt året etter på DVD og CD. I 2003 var Ringo plateaktuell med ”Ringo Rama,” som kom ut på Koch Records. Kritikerne var begeistret, men i likhet med Ringos tidligere plater ble den ingen bestselger. På ”Ringo Rama” er den rørende George Harrison-hyllesten "Never Without You". Dessverre selger Ringos plater svært dårlig. Hva Ringo mener om sine egne soloplater, er stort sett håpløst å finne ut av. De fleste journalister åpner Ringo-intervjuer med et par intetsigende spørsmål om hans nyeste plate (for å gjøre Ringo varm i trøya), før de pensler inn på skjellettene i skapet til Beatles – i håp om å få et verdensscoop. ”Det er morsommere for meg å snakke om platene jeg lager nå, fremfor dem vi har snakket om de siste tjue årene…” sa Ringo oppgitt i 1981.
Ringo oppsummerte sine talenter i 1995: ”På en skala fra én til ti, gir jeg sangstemmen min en femmer – men en tier i hvordan jeg gjør sangen min egen. Jeg blir en bedre og bedre låtskriver, så der gir jeg meg en åtter. Og trommespill? Ti! Nei vent, vi sier hundre.”
Kilder:
-
- After The Break-Up – Keith Badman
- Record Collector 232, 1998
- Working Class Hero – Neville Standard
- Billboard, 18. mai 2001
- Radiointervju fra 1976
- ”Ringo Rama Radio Hour,” 2003
- ”Old Wave”- og ”Stop And Smell The Roses”-CD-ene (innercoverord av Matt Hurwitz)
[rediger] Ringos skuespillerkarriere
Kort oppsummert jobbet Ringo sporadisk som skuespiller på 60-, 70- og 80-tallet, og har spilt i blant annet ”The Magic Christian” (1969) sammen med Peter Sellers, ”200 Motels” (1971) med Frank Zappa, og ”That’ll Be The Day” (1973). De fleste er utgitt på DVD.
[rediger] Ringos barn
Ringo fikk tre barn med sin første kone Maureen Cox. Barbara Bach og Ringo har ingen barn sammen.
[rediger] Zak Starkey
Zak, født 13. september 1965, hadde en lykkelig barndom frem til hans foreldre skilte seg i 1975. Etter skilsmissen bodde Ringo mest i Los Angeles, og unge Zak vendte seg til Ringos bestevenn Keith Moon for faderlig støtte. Keith lærte Zak å spille trommer, noe pappa Ringo ikke hadde gjort. Zak sier i dag at det var Keith som viste veien han skulle gå. Tre år etter foreldrenes skilsmisse døde Keith Moon – Zak var bare tretten år gammel. På 80-tallet havnet også Zak på flaska, men skjerpet seg i 1986. Zaks datter Tatia Jayne ble den 7. september 1985 det første Beatles-barnebarnet. Zak spilte i pappas All-Starr Band i 1992 og 1995. Zak ble i 1996, Keith Moons erstatter i The Who, og var med da The Who gjestet Oslo Spektrum 26. april 1997. I dag bor Zak i Berkinshire i England med sin datter Tatia og kone Sarah. Han er vel hva man kan kalle en frilanstrommeslager, med en fot godt innenfor The Who-leieren. I dag spiller han i Oasis.
[rediger] Jason Starkey
Ringo andre sønn ble født 19. august 1967, midt under Sgt. Pepper-hysteriet. I likhet med storebror og pappa, spiller også Jason trommer. På slutten av 80-tallet ble han anholdt for både bilstereotyveri og besittelse av marihuana. I 1992 lagde Disney-konsernet Ringo-dokumentaren ”Going Home,” der Ringo gikk rundt i Liverpools gater og fortalte historier. Både Jason og bestefar Harry spaserte med Ringo. I Liverpool tok de turen innom Beatles Shop, der Jason ville kjøpe en Ringo-dukke. Ringo spurte hva han skulle med den. ”Jeg skal stikke nåler i den,” svarte Jason. Det siste man hørte fra Jason er at han bor i London og spiller trommer i et pubband. Han fikk en sønn med kjæresten i 2000.
[rediger] Lee Starkey
Lite står skrevet om Ringos eneste datter, Lee, født 11. november 1971. Hun sluttet på skolen da hun var 16, og begynte heller som make-up-artist. I 1989 dukket hun opp med faren i en amerikansk reklamefilm for Oldsmobile. I 1991 åpnet hun sin egen motebutikk i Los Angeles ved navn Planet Alice. I 1995, like etter at moren Maureen døde av kreft – og like før både Linda McCartney og George Harrison fikk kreftdiagnosen – fikk Lee Starkey hjernesvulst. Lee overlevde. Hun bor fremdeles i Los Angeles, og har god kontakt med halvsøsteren Augusta (fra Maureens andre ekteskap).
[rediger] Ringo i dag
Ringo holder seg selv travel med både CD- og DVD-utgivelser, konsertvirksomhet, og gjestespilling på andre artisters plater. Han rører ikke rusmidler, han har sluttet å røyke, og han er vegetarianer. I 2003 ga han ut boken ”Postcards From The Boys.” Bildeboken viser postkort som var sent til ham fra John, Paul og George gjennom årene. ”Det er ganske utrolig at alle postkortene kom frem! Hadde Paul sendt meg et postkort med en tegning og en hilsen i dag, ville det havnet på Ebay i morgen,” sa Ringo under boklanseringen. I juni 2005 kom hans foreløpig siste studioplate, ”Choose Love.”
”De siste 14 årene har Barbara og jeg bodd i Monaco, men vi har hus i England, Los Angeles og Colorado,” sa Ringo i 2003 om bosituasjonen. Han reiser aldri langt uten sin kjære Barbara.
Ringo oppsummerte sine talenter i 1995: ”På en skala fra én til ti, gir jeg sangstemmen min en femmer – men en tier i hvordan jeg gjør sangen min egen. Jeg blir en bedre og bedre låtskriver, så der gir jeg meg en åtter. Og trommespill? Ti! Nei vent, vi sier hundre.”
[rediger] Diskografi
-
- Sentimental Journey (1970, Apple)
-
- Beaucoups Of Blues (1970, Apple)
-
- Ringo (1973, Apple)
-
- Goodnight Vienna (1974, Apple)
-
- Blast From Your Past (1975, Apple)
-
- Ringo’s Rotogravure (1976, Polydor/Atlantic)
-
- Ringo The 4th (1977, Polydor/Atlantic)
-
- Bad Boy (1978, Polydor/Portrait)
-
- Stop And Smell The Roses (1981, RCA/Boardwalk)
-
- Old Wave (1983, RCA i Canada;Bellaphone i Tyskland)
-
- Starr Struck: Best Of Ringo Starr Volume 2 (1989, Rhino Records)
-
- Ringo Starr And His All-Starr Band (1990, UK: EMI/USA: Rykodisc)
-
- Time Takes Time (1992, Private Music)
-
- Live From Montreux (1993, Rykodisc)
-
- Ringo Starr And His Third All-Starr Band, Vol. 1 (1997, Blockbuster)
-
- Vertical Man (1998, Mercury Records)
-
- Storyteller (1998, Mercury Records)
-
- I Wanna Be Santa Claus (1999, Mercury Records)
-
- The Anthology… So Far (2000, EMG)
-
- Ringo Starr And His New All-Starr Band (2002, King Biscuit)
-
- Extended Versions (2003, BMG)
-
- Tour 2003 (2003, Koch Records)
-
- Ringo Rama (2003, Koch Records)
-
- Choose Love (2005, Koch Records)
