Richters skala
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Richters skala er en skala for å måle styrken (magnituden) på et jordskjelv, og ble utviklet av Charles Francis Richter og Beno Gutenberg ved det teknologiske institutt i California, USA, i 1935.
Skalaen er logaritmisk, slik at et jordskjelv med en verdi lik 2 på Richters skala er 10 ganger kraftigere enn et jordskjelv med en verdi lik 1. Denne måten å beregne styrken på ble utviklet for å skille mellom de mange små skjelvene fra de få store i California på denne tiden.
Nullpunktet i skalaen ble definert som «en bevegelse i jorden som på 100 kilometers avstand kunne registreres av en Wood-Andersen-seismograf med et utslag på 1 mikrometer». Nullpunktet er altså en meget svak bevegelse i jordskorpen – på den tiden nesten ikke målbar – men poenget var at man ikke skulle behøve å forholde seg til negative verdier, selv om skalaen også støtter dette. Moderne måleinstrumenter kan registrere skjelv med negative verdier på Ricters skala.
Ricters skala er et mål på energien som utløses i jordkjelvets sentrum. I mange tilfeller oppleves dette som misvisende, da den energien som utløses ved et jordskjelv ikke alltid tilsvarer graden av ødeleggelse. Det er flere faktorer som spiller inn, bl.a. hvordan jorden beveger seg i forhold til det aktuelle terrenget. Andre skalaer – som Rossi-Forel-skalaen og Mercalliskalaen – er bedre beregnet på å måle effekten av et jordskjelv, men Richters skala er den mest kjente, og derfor også den mest vanlige å bruke.
