Pressestøtte
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pressestøtte er en form for statsstøtte som aviser kan motta. Pressestøtte begrunnes først og fremst med viktigheten av å ha et bredt medieperspektiv som skal sikre pressens jobb som vaktbikkje i samfunnet vårt. Innunder dette ligger blant annet det å sikre et samfunn der ytringssfriheten står sentralt.
Pressestøtten er todelt. Den ene delen er den direkte pressestøtten som ble innført i 1969. Denne hadde sin bakgrunn i frykten for en utvikling med omfattende avisdød tilsvarende den man hadde sett i Danmark og Sverige. I 2006 er den direkte pressestøtten satt til 308 millioner kroner.
Likevel er det den indirekte pressestøtten som er den største og viktigste. Denne er noe alle aviser nyter godt av ettersom den gir aviser fritak for merverdiavgift. Verdien er godt over en milliard kroner årlig.
I tillegg til produksjonstilskuddet omfatter den direkte pressestøtten tilskudd til medieforskning og etterutdanning, tilskudd til samiske aviser og innvandrerpublikasjoner, tilskudd til informasjonsvirksomhet i politiske partier og distribusjonstilskudd til avisene i Finnmark. I tillegg bevilges det øremerkede tilskudd til enkelte utvalgte publikasjoner som Stortinget har ansett som særlig støtteverdige. Mesteparten av den direkte pressestøtten går til landets nr. 2-aviser med opplag under 80 000 eksemplarer og lokalaviser med opplag under 6 000 eksemplarer.
I 2005 tildelte Medietilsynet ialt 244 millioner kroner i pressestøtte fordelt på 138 aviser, eller en reduksjon på 2,6 millioner kroner fra 2004.
Innhold |
[rediger] Statens Stortingsmelding nr.26 2003-2004
I denne stortingsmeldingen finner vi flere viktige synspunkter på grunnlaget for pressestøtte. Noen av disse finnes i følgende punkter i meldingen:
[rediger] Pkt 7.6.4
Mediene avgjør ikke bare hva vi ser av verden, men langt på vei også hvordan vi ser den. Idégrunnlag, bruk av ulike begreper, presentasjon og ikke minst utvalg av informasjon er med på å avgjøre hvordan verden blir oppfattet. Mediene spiller også en viktig rolle i utvikling og formidling av sosiale verdier. Ikke minst påvirker de det begrepsapparat som mennesker bruker for å tolke verden rundt seg. Det er derfor av stor samfunnsmessig betydning at mediene har rettslige og økonomiske rammebetingelser som sikrer åpenhet og mangfold i den offentlige samtalen.
De fleste mediepolitiske virkemidler er innrettet mot å stimulere til et ytre mangfold - det vil si et mediemangfold. Et slikt mangfold må anses som en forutsetning for at den nødvendige kritikk skal kunne tre i funksjon. Eksempler på slike virkemidler er pressestøtten og nullsatsen for merverdiavgift på aviser, som har til hensikt å sikre et mangfold av aviser på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Andre eksempler er medieeierskapsloven, som har til hensikt å sikre et mangfold i eierskapet av norske medier, for dermed å redusere faren for misbruk av eiermakt i mediene.
Undersøkende journalistikk er en av medienes kjerneoppgaver, men samtidig en svært ressurskrevende virksomhet. For at et medium i praksis skal kunne fungere som et kritisk korrektiv til maktutøvelse og ta opp kontroversielle saker, må det derfor ha en viss økonomisk styrke. Det kan tenkes at den økonomiske situasjonen for utsatte medier kan bli så kritisk at funksjonen som kritisk korrektiv blir satt ut av kraft. Dette vil etter omstendighetene kunne begrunne en styrking av offentlige virkemidler på området.
De fleste medier er mer eller mindre avhengige av annonseinntekter. Annonsemarkedet for aviser fungerer slik at den største avisen på et sted vil ta en mye større del av annonsemarkedet enn avisens opplag isolert sett skulle tilsi. Uten mottiltak, blant annet i form av pressestøtte, må man anta at mange aviser som i dag fyller en viktig samfunnsfunksjon ville blitt nedlagt. I fremtiden kan infrastrukturkravet begrunne positive tiltak for å bøte på truslene som ligger i annonsemarkedets mekanismer. I dag ser vi for eksempel en utvikling i retning av at konsernenes annonsesamkjøringer utgjør stadig viktigere maktfaktorer. Oppkjøp av aviser er ofte begrunnet i hensynet til taktisk posisjonering i annonsemarkedet. Det er en fare for at medier som faller utenfor annonsesamkjøringene eller på andre måter taper i konkurransen om annonser, kan bli gradvis økonomisk utarmet og til sist gå inn.
Det kan også reises spørsmål om konsekvensene av den kommersialiseringen som blant annet følger av stadig strengere lønnsomhetskrav i mediene. Tradisjonelt var eierskapet i norske medier ikke først og fremst motivert i økonomiske hensyn, men i et ønske om å påvirke samfunnsdebatten. Dette hadde sammenheng med at de fleste aviser tradisjonelt var tilknyttet et politisk parti. I 1885 kunne hele 93 prosent av pressen regnes som partipresse. I dag har norske medier nesten uten unntak brutt sine bånd til de politiske partiene, og eierskapet er for en stor del overtatt av store profesjonelle eiere, særlig de tre store konsernene Schibsted, A-pressen og Orkla. Denne utviklingen har ført til økt fokus på inntjening. Til en viss grad kan man si at partikontorenes krav til det redaksjonelle produktet er blitt erstattet av konsernenes krav til økonomisk avkastning. Den formelle redaksjonelle friheten er i praksis begrenset ved at redaktøren ikke bare har ansvar for mediets innhold, men også for at innholdet selger. En konsekvens er økt vekt på sensasjons- og underholdningspreget innhold og på å fremstille nyheter og reportasje i et slikt perspektiv. Det er en fare for at denne utviklingen kan føre til mer begrenset, ensartet eller ukritisk dekning av viktige samfunnsspørsmål.
[rediger] Direkte pressestøtte
| × | Avis | 2005 | 2003 |
|---|---|---|---|
| 1 | Dagsavisen | 40 992 576 | 39 851 052 |
| 2 | Bergensavisen | 32 256 115 | 27 596 098 |
| 3 | Vårt Land | 31 683 024 | 31 238 520 |
| 4 | Nationen | 23 094 731 | 23 122 393 |
| 5 | Klassekampen | 14 513 041 | 13 068 764 |
| 6 | Rogalands Avis | 13 280 816 | 13 096 528 |
[rediger] Indirekte pressestøtte
Statens medieforvaltning utarbeidet i forbindelse med NOU 2000: 15 Pressepolitikk ved et tusenårsskifte i år 2000 en oversikt over avisene som mottok mest pressestøtte samlet sett i 1999. De ti avisene som mottar mest direkte og indirekte pressestøtte mottar tilsammen 60 prosent, mens de tre største avisene mottar 40 prosent av den samlede støtten på 1236 millioner kroner. Dette året utgjorde den direkte pressestøtten 222 millioner kroner.
| × | Direkte | Indirekte | ||
|---|---|---|---|---|
| × | Avis | pressestøtte | pressestøtte | Sum |
| 1 | VG | 0 | 215 000 000 | 215 000 000 |
| 2 | Aftenposten | 0 | 126 000 000 | 126 000 000 |
| 3 | Dagbladet | 0 | 121 000 000 | 121 000 000 |
| 4 | Dagens Næringsliv | 0 | 43 000 000 | 43 000 000 |
| 5 | Dagsavisen | 29 000 000 | 14 000 000 | 43 000 000 |
| 6 | Bergens Tidende | 0 | 42 000 000 | 42 000 000 |
| 7 | Adresseavisen | 0 | 37 000 000 | 37 000 000 |
| 8 | Bergensavisen | 20 000 000 | 14 000 000 | 34 000 000 |
| 9 | Vårt Land | 18 000 000 | 12 000 000 | 30 000 000 |
| 10 | Stavanger Aftenblad | 0 | 29 000 000 | 29 000 000 |
| Sum | 67 000 000 | 653 000 000 | 720 000 000 |
