Optimatene
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Optimatene («De gode menn») var en aristokratisk, politisk fraksjon i den sene romerske republikken. De ønsket å innskrenkte folkeforsamlingenes makt, og tilsvarende utvide senatets fullmakter.
Optimatene favoriserte nobiles – de adelige familiene – og gikk mot at de «nye menn», normalt plebeiere som ofte var fra provinsene, fikk innpass i politiske embeter. Ironisk nok var en av de fremste optimatene, Marcus Tullius Cicero, selv fra denne kategorien.
De gikk også imot utvidelse av romersk borgerskap til å gjelde også personer utenfor Italia; mange optimater ville også begrense borgerskap til selve Roma og personer som hadde direkte tilknytning til byen. Videre var de for høye renter, mot den hellenistiske innflytelsen på det romerske samfunnet og for tildeling av land til veteraner. Den sistnevnte saken var de enige med popularene om, men begrunnelsen var annerledes. Mens popularene brukte omfordeling av land for å sikre støtte fra vanlige borgere, så optimatene på det som en forsikring mot opprør, ut fra tankegangen om at den som har et lite jordstykke å passe ikke uten videre risikerer alt i et opprør.
Optimatene hadde sitt høydepunkt da Lucius Cornelius Sulla var diktator i 81–79 f.Kr.. Folkeforsamlingene mistet da nesten all makt, antall senatorer økte fra 300 til 600, flere tusen veteraner fikk jord i Nord-Italia og et stort antall popularer ble henrettet. Etter at Sulla gikk av ble mange av deres avgjørelser reversert.
Blant de fremste optimatene i tillegg til Cicero og Sulla var Cato den eldre, Cato den yngre, Titus Annius Milo, Marcus Junius Brutus og Gnaeus Pompeius Magnus (sistnevnte med unntak av perioden han var del av det første trimvurat.
