Nova Scotia duck tolling retriever

Nova Scotia duck tolling retriever, også kalt toller, er en vannapporterende hunderase som trolig oppsto i Nova Scotia-distriktet i Canada på siste halvdel av 1800-tallet. Tolleren er Canadas nasjonalhund.

Innhold

1 Opprinnelse og alder
2 Utseende, anatomi og fysikk
3 Bruksområde
4 Lynne og væremåte
5 Annet
6 Eksterne lenker

[rediger] Opprinnelse og alder

Toller

Nova Scotia duck tolling retriever (toller) kan være et resultat av en krysning mellom en småvokst chesapeake bay retriever, golden retriever og en brun spanieltype, men dette vites ikke med sikkerhet. Andre teorier sier at den kan være en krysning mellom en leverfarget flat coated retriever og en labrador retriever. Noen mener også at den kan være innblandet irsk setter og andre lokale hunder. Retrieverfolk liker også gjerne å si at den skal ha en mungolignende hund i sine aner, men dette bør man neppe feste særlig tillit til. Sikkert er det imidlertid at rasen har fått sin utforming i Canada. CKC anerkjente rasen i 1945, som den første kennelklubben i verden. FCI anerkjente den som sådan i 1982 og AKC i 2001.

Rasen kom til Norge først i 1986 (Danmark/1982 - Sverige/1984), men må nå regnes som godt etablert. Den har de senere årene blitt stadig mer populær i Norge.

[rediger] Utseende, anatomi og fysikk

Tolleren er den minste av retrieverne. Hannene blir gjerne ca. 48-51 cm i mankehøyde, mens tispene blir ca. 45-48 cm. Vekten ligger normalt på ca. 20-23 kg for en hanne, mens tispene gjerne veier 17-20 kg.

Tolleren skal gi et kraftfullt og kompakt inntrykk, uten å virke tung. Den er både mindre og lettere i kroppen enn de øvrige retrieverne, noe som gjør den smidigere og hurtigere enn disse.

Hodet er kileformet og er kortere og lettere enn for de andre retrieverrasene. Tolleren kan ha både mørkt pigment (sort) eller lyst pigment (kjøttfarget) på snute, lepper og øyelokkrender. Begge varianter er like aksepterte, men det er viktig at den fargen hunden har på snuten også skal gjenspeiles i lepper og øyelokkrender.

Pelsen er middels lang og består av en stri dekkpels (vannavstøtende) med tett og myk underpels. Beheng i brystet og på baksiden av frambena og bakbena. Halen er rikelig behåret og skal gi et tett og buskete inntrykk. Fargen varierer fra ganske lys oransje til mørk rød (mørkere over ryggen, mot noe lysere i buken) med hvite markeringer i brystet, på labbene (sokker), på hodet (bliss) og ytterst på halespissen. Brunrød farge, sorte hår i pelsen eller hvite markeringer på andre steder enn poter, bryst, hode og haletupp er særdeles uønsket.

[rediger] Bruksområde

Tolleren er en meget utholdende og energisk hund, og en meget dyktig svømmer og apportør. Den er en allsidig brukshund med en rekke flotte egenskaper som gjør den velegnet for så og si alle hundesporter. For mange utgjør den dessuten en god og stødig familiehund, som også har vakthundegenskaper, men det må understrekes at tolleren ikke er avlet med tanke på vokting og det er store individuelle forskjeller når det gjelder vaktinstinkter.

Tollerens spesialitet er som rasenavnet tilsier såkalt tollingjakt/lokkejakt på ender og gjess, der den med sitt lekfulle vesen og bevegelsesmønster lokker viltet inn på skuddhold for så å apportere det fra vann eller land. Det er denne typen jakt som rasen er avlet fram for, men den kan også brukes til alt fra duejakt til storviltjakt (da hovedsaklig ettersøk).

Den er en særdeles god sporhund og rasen har hatt stor fremgang som ettersøkshund på skadet vilt, redningshund, m.m. Tolleren er dog meget allsidig, og egner seg også godt til f.eks. lydighet, agility, freestyle og andre aktiviteter.

[rediger] Lynne og væremåte

Tollervalp (12 uker)

Tolleren er en meget lojal og viljesterk hund som passer for aktive familier med noe erfaring fra før. Rasen krever ganske mye mosjon og hjernetrim for å trives godt, men den krever også trening i passivitet og ro for å ikke bli stresset. På grunn av sin viljestyrke krever den en fast og rettferdig leder, men den er samtidig en myk hund som ikke må behandles hardhendt, da en slik behandling ofte viser seg å få motsatt effekt. Den er flink med barn, men kan fort bli litt for vilter og aktiv for de minste barna, og kan definitivt ikke sammenlignes med den mer populære labrador retriever i så måte. Rasen kan være noe skeptisk til fremmede og er kjent for å varsle når slike kommer på besøk, men den er ingen utpreget vakthund.