Normannere
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Normannerne («nord-mennene») var opprinnelig skandinaver, spesielt danske vikinger som mot slutten av det 9. århundre begynte å etablere seg i den nordlige delen av Frankrike som nå kalles Normandie. Under Gange-Rolv (Rollo) sverget de troskap til Karl III av Frankrike, som i 911 gav dem et område ved den nedre Seinen som de etterhvert utvidet til hertugdømmet Normandie.
De tok til seg kristendommen og det franske språket, og skapte en kulturell identitet som avviker både fra den skandinaviske og den franske. Normannerne var blant annet kjennetegnet av driftighet og evne til å tilpasse seg, noe som førte til at de med hell okkuperte flere områder i Europa. Spesielt viktige blant disse er England og Sicilia, men de etablerte seg også blant annet i Wales, Skottland og på Irland.
Innhold |
[rediger] I Normandie
I løpet av det 10. århundre gikk de nordiske vikingene over fra angrep langs de franske elvene til mer eller mindre permanente bosetninger. I møtet med lokalbefolkningen forsvant nordisk religion og språk, og ble erstattet med kristendom og normannisk språk, basert på oïl, et lokalt språk som dannet grunnlaget for flere regionale språk i Frankrike. Normannisk er fortsatt et regionalt språk i Normandie, men har på grunn av en bestemmelse i Frankrikes grunnlov ikke status som offisielt språk.
Etter å ha etablert en sikker base begynte de å ekspandere, først innenfor dagens Normandie. Raidene mot nærliggende steder ble for det meste ledet av yngre sønner som ikke hadde utsikter til å arve, og andre som ikke hadde noen arverett i området. Normandie ble omtrent identisk med den gamle kirkelige provinsen med sete i Rouen. Regionen hadde ikke noen naturlige grenser.
Den framvoksende føydale styreformen i Frankrike ble også innført i Normandie. Både der og senere i England ble det gjort modifikasjoner i systemet, slik at det ble tilpasset lokale forhold og alt i alt fungerte bedre.
Normannernes krigerklasse skilte seg fra det gamle franske aristokratiet. Mange av de i sistnevnte kategori kunne spore sin slekt tilbake til karolingisk tid, mens normannerne sjelden kjente sine forfedre mer enn noen få generasjoner tilbake. De fleste av ridderne var også fattige og hadde lite jord, og krigere ble eksportert til andre land som leiesoldater.
[rediger] I England
I 1066 invaderte hertug Vilhelm II av Normandie England, og erobret landet. Normannerne erstattet angelsakserne som den herskende gruppe i England, og etter en periode med opprør og mistro begynte de to folkegruppene å blande seg gjennom ekteskap. Språkene, normannisk og gammelengelsk, ble blandet slik at mellomengelsk språk etterhvert oppsto. Dette språket har til felles med moderne engelsk at det er et germansk språk med et stort antall romanske låneord.
Normannerne i England begynte etterhvert å identifisere seg som anglo-normannere. Da hundreårskrigen brøt ut identifiserte det anglo-normanniske aristokratiet seg første og fremst som engelske.
[rediger] I Skottland
En av de som krevde den engelske tronen i opposisjon til Vilhelm Erobreren var Edgar Atheling. Han flyktet til Skottland med sin familie, og hans søster Margaret giftet seg der med kong Malcolm Canmore. Det hadde da allerede oppstått en uenighet mellom Malcolm og Vilhelm om Skottlands grense mot England.
Da Vilhelm invaderte Skottland i 1072 red han selv helt til Firth of Tay, der han møtte sin flåte. Malcolm underkastet seg raskt, og overgav sin sønn Duncan som gissel. Dette var starten på en lang diskusjon om hvorvidt den skotske kronen var underlagt den engelske.
Flere normanniske familier bygde slott i Skottland. Den senere kongen Robert the Bruce var av normannisk avstamning, og det samme gjelder flere klaner i høylandet. Det normanniske føydalsystemet ble innført, men de hadde liten påvirkning på språket; innføring av engelsk i Skottland kom senere.
[rediger] I Irland
Normannerne i Irland kom for det meste i mindre grupper, og slo seg i det 12. århundre ned i egne bosetninger og slott. De ble raskt tatt opp i det irske samfunnet, og mange har sagt at de ble mer irske enn irene selv. Ved senere invasjoner fra England sto normannernes etterkommere på irsk side, kanskje først og fremst fordi de ikke ville underlegge seg London og betale skatt.
Det viktigste normanniske området på Irland er Pale i øst. Flere store slott, som Trim og Dublin, ble bygget av normannere.
Noen irske navn har klart normaniske opprinnelse, som Molyneux i Kerry og Devereux i Wexford og uttales Devericks som noen også staver det. Andre forbindelser er ikke like åpenbare, slik som med Tobin som er blitt Toíbín på irsk og engentlig er en forvansking av franske ‘de St. Aubyn’. Alle navn som begynner med ‘Fitz’, Fitzgerald, Fitzpatrick, Fitzsimons og videre er av normannisk opprinnelse. Fitz er rett og slett en feiluttale av franske ‘fils’ (‘sønn av’), og bruken indikerer på en aristokratisk bakgrunn.
Andre forbindelser kan være mindre opplagte og mer obskure, som for eksempel Redmond, som er fonetisk uttale av irske Réamonn som igjen er en direkte oversettelse av franske ‘le Gros’ i meningen ‘stor mann’. Det samme navnet ‘le Gros’ har igjen blitt fornavnet Grace. Noen normannske navn er et uttrykk for bærerens posisjon, navnet Butler (egentlig ‘tjener’) er en etterkommer fra Theobald Fitzwalter som ble utpekt til Chief Butler (Første Tjener) av Irland av kong Henrik II av England i 1177.
[rediger] I Middelhavsområdet
Noen normanniske grupper søkte sørover, og etablerte baser i Aversa, Capua, Aoulia og Calabria. Fra disse basene lyktes de etterhvert i å erobre Sicilia og Malta fra sarasenerne. Områdene de etterhvert styrte som hertug- eller kongedømmer var:
I Italia utgjorde de en viktig politisk faktor. I striden mellom paver og tysk-romerske keisere stilte de seg normalt på paven side. Et av de viktigste eksempler er Robert Guiscard, som Gregor VII eneste støttespiller i konflikten med Henrik II. Denne striden førte blant annet til at normannerne angrep Roma, der adelen støttet keiseren, og plyndret og brant store deler av byen.
