Nisse
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nisse er en skikkelse som ifølge skandinavisk folketro særlig holdt til i uthusene på en bondegård. Nissen i norsk tradisjon overtok for den norrøne gardvorden, en vette som passet på gården. Andre navn på gardvorden eller nissen kunne være «tuft», «tuftekall», «tomt», «gardsbonde», «godbonde», «haugebonde» eller «rundbonde». I tillegg til den østnorske «fjøsnissen» fantes det ellers både «skipsnisse», «kirkenisse» (blant annet nevnt hos H. C. Andersen) og flere. Fortellinger, julekort og annet fra slutten av 1800-tallet har vært med på å spre forestillingen om nissen i Norge og har i nyere tid knyttet figuren til jul.
Innhold |
[rediger] Fjøsnissen
Her til lands ble fjøsnissen ofte beskrevet som en liten mann, «ikke større enn et hestehode», med langt skjegg og i grå klær, gjerne nikkers, og med rød lue slik de fleste bønder gikk kledt i gamle dager (og som lever videre i skandinaviske mannsbunader). Han kunne være til nytte på gården, for eksempel ved å stelle dyra, særlig hvis han fikk god mat og drikke på julekvelden. Men han var også lunefull og uberegnelig og kunne utføre pek og ugagn og skade folk og dyr hvis han ikke ble behandlet godt. Opp til 1800-tallet var det ikke uvanlig at man virkelig trodde nisser eksisterte og man tok derfor hensyn til nissen i dagliglivet på gården. Således var det for eksempel flere steder skikk ikke bare å sette ut grøt til nissen julenatta, men også å la restene av julematen stå framme på bordet natta over for at nissen skulle forsyne seg. Tilsvarende ble tilsynelatende uforklarlige fenomener ofte forklart med at fjøsnissen hadde vært på ferde.
[rediger] Nisse i andre land
Ordet «nisse» kommer fra Danmark, der skikkelsen også kunne kalles «Niels», «Niels Gårdbo» eller «Puge». «Nisse» ble ellers brukt i Skåne og i Norge mest på Østlandet. Navnet er en forkortelse av Nikolaus eller Nils, og kom via Tyskland etter reformasjonen. Den moderne julenissen har sin rot i helgenskikkelsen Sankt Nikolaus, og det var antakelig navnelikheten mellom «Nikolaus» og «nisse» som førte til en sammenblanding med julenissen på 1800-tallet og knyttet bondegårdsnissen spesielt til jula.
I Sverige blir nissen vanligvis kalt «tomte». I England brukes «goblin» eller «gnome» med omtrent samme betydning som vår nissefigur. Tyskerne kaller sin bergnisse «Kobold».
På Island er troen på underjordiske småfolk fremdeles levende. Der er nisseforestillingene også uttrykt i de rampete julesveinene som kommer med smågaver før jul, de såkalte jólasveinar. De islandske jólasveinar har forøvrig ikke noe slektskap med de skandinaviske nissene, men i likhet med nissene har også disse islandske skremselsvettene smeltet sammen med den moderne og vennlige julenissefiguren.
[rediger] Nissen i norsk litteratur
Det typiske trekket ved nissen, at han er å finne som skytsånd for gårdene, og som "verner av det gamle", ble tatt i bruk i nasjonalromantikken. Henrik Ibsens tidlige skuespill Sancthansnatten har en slik nisse i en sentral rolle. Nissen ble en kulturgarantist i denne perioden.
Tidliger var nissene nærmest å betrakte som det motsatte, spesielt hos Henrik Wergeland. Wergelands nisser er ofte skildret med opplysningstidens blikk, og står som symboler på mørkemakter, fordommer og manglende innsikt. Sangen Nisser og Dverge er et typisk eksempel på dette synet. I skuespillet den Constitutionelle er nissene på parti med de negative kreftene, og slåss mot alvene. Endringen i synet på Nissen kom med nasjonalromantikken og den nye interessen for bygdekulturen.
[rediger] Nissen på lasset
Det er flere fortellinger, sanger og ordtak om bonden som vil rømme fra den ondskapsfulle nissen og pakker alle sakene for å flytte, men som får «nissen med på lasset». Dette har blitt et uttrykk for noen som forgjeves prøver å flykte fra problemene sine.
