Nese
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nese er ....
[rediger] Menneskets nese
...
[rediger] Luktesans
Luftgjennomstrømningen i nesen er den mest innviklede i hele åndedretts systemet. «Geometrien» har ingen rette linjer og er preget av trange passasjer, halvrom, folder og riller.
Nettopp på grunn av disse trange passasjene kan man ikke utforske nesa med små sonder, som man kan gjøre ellers i kroppen. Sonden vil bare sette seg fast og forstyrre luftveiene til et levende menneske. Et dødt menneske har en tørr nese, som ikke gir et klart bilde på en nese i bruk. Løsningen kom for ca. to år siden, da prof. Bob Schoroter og Poorly lagde et nøyaktig kart over en levende nese ved bruk av datascanning. Datascanningen fikk med seg alle luftveier og utfra det lagde de en modellnese i plast, i dobbel størrelse. Modellen stemte 99%.
Da de skulle finne ut hvordan luften oppførte seg i nesen, brukte de vann i forskjellige farger. Vann oppfører seg akkurat som luft, bare med en tiendedels bevegelseshastighet. Farget vann var til nyttig for å tydeligere se hvordan gjennomstrømningen i nesen var og hvilken mengde med vann og hastighet som skulle til. Dette bekreftet en hypotese om hvorfor man må snuse dypt for å lukte på for eksempel en blomst. Det viste seg at luktreseptorene som sitter øverst oppi nesa krever en kraftig luftgjennomstrømning for å kunne registrere lukter. Strukturen får lufta til å virvle rundt reseptorene, luften blir grundig gransket og mennesket kan skille ut lukter.
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.
