Napoleonskrigene
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Napoleonskrigene er betegnelsen på de konflikter som utspant seg fra 1800 til 1815 i kjølvannet av den franske revolusjon. Tidsperioden ble fremfor alt preget av kampen mellom Napoleon Bonapartes Frankrike på den ene siden og Storbritannia, de tyske statene og Russland på den andre. Frankrike led det endelige nederlag ved slaget ved Waterloo i 1815.
Innhold |
[rediger] Napoleons erobringskrig 1800-1806
Etter å ha kommet tilbake fra sitt felttog i Egypt grep general Napoleon Bonaparte makten i Frankrike gjennom et statskupp i 1799 og utropte seg selv til førstekonsul, som i praksis betydde militærdiktator. I 1800 marsjerte den franske hæren over alpene og inn i nord-Italia, i ryggen mot de østerrikske troppene som kjempet mot franske styrker der. Etter et blodig slag ved Marengo den 14. juni 1800 ble Østerrike tvunget til å inngå fred ved Lunéville. Det ble også inngått fredsavtale med Storbritannia i Amiens i 1802.
Freden ble kortvarig, da det allerede i 1803 brøt ut en ny krig mellom Storbritannia og Frankrike. Napoleon samlet en enorm invasjonsstyrke ved den engelske kanal, den såkalte La Grande Armée, den store hæren. Den 2. desember 1804 lot Napoleon seg krone til frankrikes keiser, en handling som ble ansett som en provokasjon mot Europas etablerte stormakter. Planen om å invadere Storbritannia måtte imidlertid skrinlegges etter at både Russland og Østerrike hadde sluttet seg til den tredje koalisjon; en allianse rettet mot Frankrike. Storbritannia vant også slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805 under kommando av admiral Nelson og ødela ved det store deler av den franske flåten.
Den 2. desember 1805 befestet dog Napoleon sin makt på kontinentet gjennom å vinne sin mest imponerende seier ved Austerlitz i det såkalte trekeisersslaget. Russerne ble tvunget til å trekke seg tilbake østover og Østerrike innledet fredsforhandlinger. Allerede neste år, i 1806 hadde turen kommet til Preussen. Napoleon marsjerte i ilfart mot Berlin og brøt gjennom prøyssernes forsvar i dobbeltslaget ved Jena-Auerstädt den 14. oktober 1806.
[rediger] Europas herre 1806-1812
Fra Berlin proklamerte Napoleon Kontinentalblokaden, som innebar at hele det europeiske kontinentet skulle stenges for britisk handel. På denne måten håpte den franske keiseren å tvinge britene på kne gjennom økonomisk krigføring. Opprettholdelsen av Kontinentalblokaden ble fra og med nå Napoleons viktigste utenrikspolitiske mål.
Russland ble tvunget til fred ved Tilsit etter krigføring i Polen 1806-1807 (slaget ved Friedland, den 14. juni 1807). Russland gikk dermed med i kontinentalblokaden og ble en av Frankrikes allierte. Samtidig planla Napoleon å inkludere Spania i sin interessesfære, og da Portugal nektet å gå med i Kontinentalblokaden, lot han franske tropper rykke inn på spansk jord for å kjempe mot portugiserne. I 1808 abdiserte den spanske kongen, og Napoleon ga sin egen bror, Joseph Bonaparte, den spanske kronen. Det som fulgte var en regelrett spansk folkreisning mot det franske systemet og den såkalte Geriljaen tok fatt. Geriljakrigen i Spania ble utkjempet helt til 1813 og slukte store mengder franske tropper. Tallrike britiske styrker (hertugen av Wellington) steg i land i Spania for å støtte den spanske reisningen.
Ansporet av geriljaen i Spania inngikk Østerrike igjen i forbund med Storbritannia og erklærte Frankrike krig. Den 6. juli 1809 lyktes Napoleon å beseire østerrikerne utenfor Wien, i slaget ved Wagram, og Østerrike ble tvunget til en ydmykende fredsavtale.
I perioden 1811-1812 ble de fransk-russiske relasjonene ytterligere forverret. Russerne åpnet sine grenser for handel med engelskmennene, og dette ble startskuddet for Napoleons mobilisering. Den 24. juni 1812 gikk Napoleon over grenseelven Nemunas og førte 600 000 mann store franske og allierte tropper i et felttog inn på russisk område. De russiske arméene trakk seg gradvis tilbake østover. Under Kutuzov stoppet russerne ved Borodino, der et blodig slag ble utkjempet den 7. september 1812. Napoleon inntok Moskva den 14. september.
[rediger] Napoleons fall 1812-1815
Etter fem ukers venting i Moskva, ble franskmennene tvunget til å trekke seg tilbake vestover. Retretten ble et av krigshistoriens største nederlag. Forfulgt av den russiske hæren tok de seg fram gjennom øde områder som ble brent og plyndret av russerne (den brente jords taktikk). I tillegg kom den russiske vinteren uvanlig tidig og ble spesielt kald og bitter. Den franske arméen ble beseiret av general vinter. Av de 600 000 mennene Napoleon førte inn i Russland sommeren 1812, vendte knapt 10 000 hjem.
Til tross for katastrofen i Russland var keiseren raskt på bena igjen. En ny fransk armé ble utrustet og i 1813 kjempet den med suksess i Tyskland. Preussen sluttet seg raskt til den nye koalisjonen mot Frankrike, og Østerrike sluttet seg til senere. Den 16.-19. oktober 1813 sto folkeslaget ved Leipzig, der Napoleon tapte stort mot den voksende allierte overmakten.
I 1814 ble krigen ført inn på fransk territorium. Sørfra rykket briter og spanjoler frem over Pyreneene. Utenfor Paris' porter forsvarte Napoleon seg med sin siste tropper i en desperat kamp, men ble til slutt tvunget til å se nederlaget i øynene. Den 31. mars 1814 marsjerte de allierte med Tsar Alexander i spissen inn i Paris, og den 6. april abdiserte Napoleon i Fontainebleau. Napoleon ble landsforvist til øya Elba utenfor Italias kyst.
Den 1. mars 1815 steg Napoleon igjen i land i Frankrike og innledet de hundre dagene. Han tok raskt makten i Paris og utrustet en ny armé. I slaget ved Waterloo den 18. juni 1815, lyktes britene under Wellington og prøysserne under Gebhard Leberecht von Blücher å beseire Napoleon i et siste legendarisk slag. Napoleon ble tvunget til sin andre abdisering og ble sendt i fangenskap til øya St. Helena i Atlanterhavet.
Av de sekundære konfliktene under napoleonkrigen hører blant annet den britisk-amerikanske 1812-krigen og den russisk-svenske krigen i 1808-1809, den såkalte finskekrigen. Nevnes kan også slaveopprøret på Haiti i 1802-1804, inspirert av den franske revolusjon.
[rediger] Kilder
- Dictionary of the Napoleonic Wars, David Chandler, 1979, New York
- Swords around a Throne, Napoleon's Grande Armée, Col. John Elting, 1988, New York
- Napoleon's invasion of Russia, George Nafziger, 1988, Novato
- Arméernas världshistoria, red. Jacques Boudet, 1968, Stockholm
[rediger] Eksterne lenker
