Marcian

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Flavius Marcianus eller Marcian (født 392 - død 457) var keiser av Østromerriket fra 450 til sin død.

Marcian ble født i Trakia eller i Illyria. Han tilbrakte sine første år som en ubetydelig soldat og tjenestegjorde for 19 år under generalene Ardaburius og Aspar, og deltok i krigene mot perserne og vandalene. I 431 ble han tatt til fange av vandalene i kampene nær Hippo Regius og ført fram for vandalenes konge Geiseric og ble frigitt ved at han sverget på å aldri igjen kjempe mot vandalene.

Innhold 1 Gemal for keiserens søster 2 Stabilisering av riket 3 Ignorerte det vestlige riket? 4 Ettermæle

[rediger] Gemal for keiserens søster

Ved innflytelse fra generalene nevnt over ble han kaptein for vaktstyrken og steg deretter i rank til tribune og senator. Ved Theodosius IIs død ble han valgt til gemal for den avdødes søster og etterfølger, Pulcheria, og kalt til å styre et imperium som var tungt belastet og nødstedt etter herjingene til hunerne.

Etter å ha blitt keiser nektet Marcian å fortsette å betale den ydmykende tributten til hunerkongen Attila som tidligere var blitt utbetalt for å unngå angrep på riket. Ettersom Attilia innså at han ikke ville greie å erobre den østlige hovedstaden Konstantinopel vendte han seg mot vest og gjennomførte den berømte invasjonen i Gallia (Frankrike) i 451 og i Italia i 452 og etterlot Marcians imperium for seg selv.

[rediger] Stabilisering av riket

Marcian reformerte finansene, skar ned på ødselhet, og befolket forlatte områder. Han drev tilbake angrep fra Syria og Egypt i 452, og slo ned forstyrrelser på den armenske grensen i 456. En omtalt hendelse under hans regjeringstid var konsilet i Chalcedon i 451 hvor han meglet mellom to rivaliserende teologiske skoler.

[rediger] Ignorerte det vestlige riket?

Marcian ignorerte stort sett alle anliggender i det vestlige, romerske imperiet, og etterlot den rikets vestlige halvdel på gyngende grunn. Han gjorde ingenting for å komme vesten til hjelp mot Attilas horder, og han holdt tilsynelatende sitt ‘løfte’ til vandalenes konge Geiseric. Selv da vandalene herjet Roma i 455 gjorde han tilsynelatende ingenting.

I den senere tid har det blitt argumentert av noen historikere at Marcian kanskje likevel var mer aktivt involvert i å komme vesten til hjelp enn hva historikerne tradisjonelt har anmerket og at Marcians fingertrykk kan bli funnet på de hendelser som ledet opp til og inkluderte Attilas død. (se Michael A. Babcock, The Night Attila Died: Solving the Murder of Attila the Hun, Berkley Books, 2005.)

Kort tid før Attilas død i 453 hadde stridighetene mellom ham og Marican blusset opp igjen, men den mektige hunerkongen døde før en total krig brøt ut. Marcian hevet at han så Attilas bue bli brukket foran ham i en drøm, og noen få dager senere fikk han ord om at hans store fiende var død.

[rediger] Ettermæle

Marcian døde i 457 av sykdom, muligens fra koldbrann som han ble påført i løpet av en lengre religiøs reise. Til tross for hans kortvarige regime og hans passivitet for vesten er Marican likevel blitt ansett som en av de bedre av de første bysantinske keiserne. Den østlige ortodokse kirke har anerkjent ham og hans kone Pulcheria som helgener og de feires den 17. februar.

Østromersk keiser
Theodosiske dynasti
Forgjenger: Theodosius II	450–457	Etterfølger: Leo I
Østromerriket