Magnetkjerneminne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Magnetkjerneminnet er et lagringsmedium eller minne som ble brukt i tidlige datamaskiner og er en forløper til dagens RAM. Det avgjørende er at informasjon kan hentes inn fra en vilkårlig del av minnet på hvilket som helst tidspunkt, noe som gjør den mer effektiv enn tidligere varianter som trommelminnet, williamsminnet og kvikksølvminnet. Magnetkjerneminnet ble oppfunnet i 1952 og først tatt i bruk i Havard Mark IV, og ble laget for hånd, noe som krevde stor fingerferdighet.

[rediger] Virkemåte

Magnetkjerneminne, nærbilde. Avstanden mellom ringene er ca. 1 mm

Williamsminnet bruker elektrisk strøm til å magnetisere eller avmagnetisere magnetringer som er plassert på et metallgitter. Virkemåten bygger på to-tallsystemet.

Når en loddrett og en vannrett strøm møtes vil magnetringen få akkurat nok strøm av disse to til sammen til å bli magnetisert (tilsvarer 1). Andre ringer på samme rad, vannrett eller loddrett, vil ikke bli magnetisert, da strømstyrken der vil bli for lav. Ved å sende strøm i motsatt retning kunne ringene avmagnetiseres (som tilsvarer 0). For å lese av bruker man de skråstilte lesetrådene. Når man sender en strøm til en bestemt ringplassering og denne er magnetisert, skjer ingenting. Er den derimot magnetisert, så vil en svak strøm bli registrert i de skråstilte trådene. Det vil altså si at man endrer minnetilstanden når man leser det av. I senere varianter magnetiserte man derfor alle enerne på nytt etter at minnet var avlest. Selv uten strøm beholdes informasjonen, da den ikke er avhengig av strøm, men magnetisme.

[rediger] Minne i Nord-1

Core, eller core memory, er betegnelsen på hurtigminnet i de tidligste minimaskinene (f.eks. minidatamaskiner som Nord-1). En bit besto av en ferrit-«smultring» med en diameter på ca. 1 mm. og med i alt fem tråder som var tredd gjennom hullet. Et bit ble satt ved å magnetisere ferrit-smultringen, mens lesing var destruktiv, dvs. at tilstanden måtte gjenopprettes ved en av trådene.

Minnet i en ordinær minimaskin bestod i 1970 besto av 8-16 KB, dvs. 64 000-128 000 ferrit-smultringer. Hukommelsen var fantastisk dyr, opp til 100 000 ganger dyrere pr. bit enn hurtigminnet i dagens datamaskiner.