Linefiske

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Linefiske foregår med botnline, fløytline eller autoline. Line er et fiskeredskap som består av et langt snøre som har kortere snører (forsyn eller fortom) påsatt med jevne mellomrom. På de korte snørene er det igjen påsatt kroker. Krokene egnes (agn festes på) før lina er klar til å fiske med. Lineegning foregår som oftet på land, i spesielle egnebuer. Når lina er satt, trekkes den etter 3-4 timer. Fangsten gir levende fisk.

Botnline forankres i havbotnet, og en ile som bæres av en flaggbøye når opp til vannskorpen. Denne linen brukes for å fiske torsk, hyse, brosme, lange, uer, steinbit, kveite og blåkveite.
Fløytline er ikke forankret i botnet, men i fiskefartøyet. Denne linen brukes for å fiske hyse og pigghå øverst i sjøen.
Autoline er automatisert linedrift, og autolinefartøyer har døgnkontinuerlig drift og egning om bord. Autolinefiske er i ferd med å ta over det tradisjonelle linefisket, også for den mindre kystflåten.

[rediger] Linefiske i Norge

Linefiske er en tradisjonell og svært utbredt form for fiske i Norge. Fra å drives i liten skala i kystnære farvann har norsk linefiske utvikla seg til et storstilt fiske i åpent hav og i fjerne farvann, med en moderne flåte på 61 (1999) havgående autolinebåter som opererer i Nord-Atlanteren - i tillegg til flere tusen mindre båter som bruker liner i deler av året.

Linene til de mindre båtene egnes ofte manuelt på land og kveiles i kasser eller bøtter, og båtene har med seg fra noen få til opptil 100 kasser med 300-400 kroker hver. Havgående autolinebåter setter derimot 30.000-35.000 kroker i døgnet, og et tokt kan vare 6-7 uker.

[rediger] Miljøproblemer ved linefiske

Linefiske er ofte ansett som en miljøvennlig fiskemetode, fordi den er selektiv i forhold til art og størrelse, i liten grad skader havbunnen og gir fangst av høy kvalitet med relativt lite drivstofforbruk. Imidlertid blir store mengder sjøfugler hengende fast på krokene og drukner, og linefiske er derfor under lupen til både miljøvernorganisasjoner, internasjonale organisasjoner og myndigheter.

Meldinger fra Australia tidlig på 1990-tallet om at titusener av albatrosser ble drept under linefiske etter tunfisk i Sørishavet vakte internasjonal oppmerksomhet. Nå vet en at store mengder sjøfugler også blir drept i Nord-Atlanteren, det nordøstlige Stillehavet og Sør-Atlanteren. Omtrent 60 sjøfuglarter er registrert fanget i linefiske; de vanligste er albatrosser, lirer, andre stormfugler og noen måker. Delvis som følge av denne dødeligheten er 24 av disse artene regnet som globalt truet, hvorav 18 er albatrosser. Fire av albatrossene og en petrellart er klassifisert som «kritisk truet». Bare i varme, tropiske hav, hvor det generelt er små mengder sjøfugler, er det få eller ingen rapporterte problemer med linefiske. Et unntak er laysanalbatross (Phoebastria immutabilis) og svartfotalbatross (Phoebastria nigripes) rundt Hawaii i det nordlige Stillehavet.

På den sørlige halvkule blir store mengder stormfugler kroket og drept under fisket etter lysing i Sør-Atlanteren og etter patagoniatannfisk (Dissostichus eleginoides) utenfor Sør-Amerika og i Sørishavet. Svartbrynalbatross (Thalassarche melanophrys) og vandrealbatross (Diomedea exulans) er også utsatt for risiko, i tillegg til mange andre stormfugler, især hvithakepetrell (Procellaria aequinoctialis). En nært beslektet og nylig beskrevet art, den endemiske Procellaria conspicillata på Inaccessible Island i Sør-Atlanteren, har en estimert bestand på bare noen få tusen hekkende par. De flere hundre som antas å bli drept årlig av linefiske utenfor Brasil tyder på at denne truede arten påvirkes svært negativt av linefiske.

På den nordlige halvkula er gulhodealbatross (Phoebastria albatrus) den arten det er knyttet størst bekymring til. Den er rødlistet som truet, og hekker i små antall på den japanske øya Toroshima. I Nord-Atlanteren er det havhest som blir drept i størst antall.

Fordi sjøfuglers stjeling av agn reduserer fangsten og utgjør et økonomisk tap for fiskerne, er næringa sjøl opptatt av å komme problemet til livs. Det har vært gjort forsøk med ulike avbøtende tiltak. Det som i norske forsøk ser ut til å ha størst effekt på bifangst av havhest er ei såkalt tjalkeskremme («tjalk» er havhest), som er et flagrende bånd som følger lina ut fra fartøyet. En annen mulighet er å sette lina under havflata gjennom et nyutvikla setterør.