Krigføring i antikken
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om |
| Eraer |
|
Antikken |
| Krigføring |
| Maktmidler |
| Operasjonsformer |
| Lister |
Med krigføring i antikken menes krigføring i perioden fra historiens begynnelse fram til slutten på antikken. I Europa regnes ofte slutten på antikken med romerrikets fall i 476. I Kina regnes det noen ganger som slutten av 400-tallet, ettersom de begynte å trenge kavaleri for å stå imot inntrengninger nordfra.
Forskjellen til prehistorisk krigføring er mer graden av organisering enn teknologi.
Fra begynnelsen til de første bystatene i Mesopotamia produserte jordbruket et overskudd så menneskene hadde mulighet til å spesialisere seg. Dette gjaldt ogå som soldater. Tidlige arméer ble organisert med spyd og buer som tidligere, og i de senere imperiene Egypt og Kina fulgte man samme mønsteret.
Utviklingen av stridsvogner gjorde hærene noe mer mobile, og ga de mulighet til manøvrering på slagmarken. De skjøre stridsvognene krevde flatt terreng, og ble mest populære i Midtøsten. Lenger nord, i Hellas, Anatolia og Italia, var lenge infanteriet eneste våpenart på slagfeltet. Etterhvert ble salen oppfunnet, og da sterkere hester ble avlet fram, trådte kavaleriet fram som et viktig redskap for hærføreren.
På 300-tallet f.Kr. klarte Filip II av Makedonia og hans sønn Alexander den store å integrere kavaleri og infanteri. På dette tidspunktet hadde perserne gått bort fra stridsvogner, og Alexanders hærer beseiret perserne gjentatte ganger.
Perserkrigene var første gang man hadde sjøslag i større skala.
[rediger] Kriger
- Den trojanske krig (1200 f.Kr.)
- Perserkrigene (500–448 f.Kr.)
- Andre peloponneserkrig (431–405 f.Kr.)
- Punerkrigene (264–146 f.Kr.)
Denne militærhistorierelaterte artikkelen er dessverre veldig kort. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
