Jordskifterett
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 Artikkelen er en del av serien Norges domstoler |
| Alminnelige domstoler Høyesterett HRs kjæremålsutvalg |
| Lagmannsrettene Tingrettene Forliksrådene |
| Særdomstoler Riksretten Arbeidsretten Jordskifterett |
| Domstoladministrasjonen |
Jordskifteretten er en særdomstol for å håndtere saker for «eigedomar som det er vanskeleg å nytte ut på tenleg måte etter tid og tilhøve» (Jordskifteloven § 1).
Jordskifterettens hovedoppgave er å foreta jordskifter. Dette vil si å fordele jord og rettigheter mellom berørte grunneiere og rettighetshavere.
Eiere av en eiendom eller som har varig bruksrett, kan kreve sak for Jordskifteretten når et problem med eiendom eller bruksrett kan løses etter reglene i jordskifteloven. Jordskifteretten skal ikke håndtere saker for eiendommer som ligger i tettbebygde strøk før kommunen har hatt adgang til å uttale seg.
Domstolen omfatter 34 jordskifteretter og 5 jordskifteoverretter. Ankeinstans for Jordskifteretten er enten lagmannsretten eller jordskifteoverretten.
Jordskifteretten er sammensatt av en jordskiftedommer og to meddommere. I svært kompliserte saker kan retten settes med fire meddommere. Det vanlige er at saker i Jordskifteretten føres av partene uten bistand av advokat, men også advokat kan benyttes.
[rediger] Domstolens forhold til forvaltningen
Noen bestemmelser i Jordskifteloven gir den offentlige forvaltningen en viss grad av innflytelse på Jordskifterettens arbeid. § 20 a sier at retten skal «samrå seg» med offentlige styringsmakter dersom skiftet vil ha innvirkning på forhold som ligger innenfor deres virksomhet. Fram til 1999 inneholdt loven dessuten en bestemmelse § 20, 3. ledd om at Landbruksdepartementet avgjorde slike spørsmål ved uenighet. Lovens § 41 sier at retten skal ta hensyn til planer etter Plan- og bygningsloven. Kommunene kan dessuten si sin mening om eiendommen ligger i tettbebygd strøk, og fylkesmannen avgjør dette i tvilstilfeller.
Et mål med dette er at forvaltningen skal kunne ta i bruk jordskifterettens kompetanse og jordskifteloven sine virkemidler, og dermed kunne være et gjennomføringsorgan for forvaltningen.
Dette har ført til utredninger (se NOU 1999:22 punkt 5.1.2) om hvorvidt Jordskifterettens nære forhold til den offentlige forvaltningen skaper et problem for domstolens uavhengighet, og om det er i strid med menneskerettigheten om rett til å bli behandlet av en uavhengig og upartisk domstol. Private parter vil kanskje i saker der for eksempel en kommune er motpart, oppleve Jordskifteretten og den offentlige motparten som to sider av samme organ.
