Isdrift
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Isdrift betyr å skjære ut isblokker fra ferskvann for å kunne bruke dem som kjøleelementer. I tillegg til å skjære fra naturlige vann, ble det bygd steindammer på egnede steder for å samle opp vann og få størst mulig produksjon. Isdrift krevde stor arbeidsinnsats både fra folk og hester i de tidlige årene. Isen ble skåret vinterstid på vann og dammer og lagret i store ishus isolert med bl. a. halm. Fra rundt 1850 ble is tatt i bruk for å konservere matvarer ombord i skip. Mye is ble eksportert fra Norge til land med varmere klima, blant annet til England.
Etter hvert ble det et marked for is også her hjemme, både til bedrifter og husholdninger i byer og på gårder på landsbygda. Isen ble bruk til kjøling av melk og andre matvarer – og kanskje også til en kald pjolter? I byen hadde man iskasser eller isskap som jevnlig ble fylt opp av ismannen. På landsbygda var det gjerne noe større isbinger som egnet seg for langtidslagring fra vinter til sommer som ble brukt.
Også fra USA er dette kjent. I Dallas, Texas startet Joe C. Thompson Southland Ice Company i 1927. Selskapet distribuerte naturis til husholdninger i nærområdet. I dag heter dette selskapet 7-Eleven.
Først i 1950 kom isdrift med som egen næring i Statistisk Sentralbyrås statistikk for industri og bergverk. Men da elektriske kjøleskap ble vanlige senere på 1950-tallet gikk det nedover med næringen. En av de siste aktørene var sannsynligvis firmaet Oslo Ismagasin som drev med isdrift helt frem til 1968.
Isdrift betyr også is i bevegelse (drivis).
Isdrift brukes også om skogsdrift som forutsetter is som bærer maskinene.
