Hadrian VI

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Hadrian VI (født 2. mars 1459 i Utrecht, død 14. september 1523 i Roma) var pave fra 9. januar 1522 til sin død. Han var den siste ikke-italienske pave før Johannes Paul II (1979- 2005), og den eneste nederlandske pave og den siste tyske før Benedikt XVI ble pave i 2005.

Adriaan Florenszoon Dedel van Utrecht, som han het frem til sitt valg til pave, ble født i det nedertyskspråklige Utrecht, som ble styrt av sin biskop og var en del av det tysk-romerske rike, og som senere ble del av Nederlandene. Hans forfedre kom fra det som idag er kjent som Tyskland, og han ansees derfor som både tysk og nederlandsk. Han studerte først i Zwolle eller Deventer, og deretter i Louvain hvor han i 1491 tok doktorgraden i teologi. I 1507 ble han utnevnt til lærer for den senere Karl V, da syv år gammel. Karl sikret ham embetet som biskop av Tortosa, og 14. november 1516 ble han generalinkvisitor av Aragon.

I 1517 ble han kreert til kardinal av pave Leo X, med tittelen kardinalprest av Santi Giovanni e Paolo.

Mens Karl V var mindreårig styrte kardinal Jimenes Spania, og Hadrian var nært knyttet til ham. 14. mars 1518, etter kardinalens død, ble Hadrian utnevnt til generalinkvisitor for den gjenforente inkvisisjonen for Castilla og Aragon. Han virket i dette embetet inntil han reiste til Roma 4. august 1522. Han var en reformator som var opptatt av å stoppe uskikker som hadde oppstått i kirken, men det viste det seg at han ikke var like sterk som Jimenes, og derfor ikke klarte å utføre embetet på like god måte. Fra 1520, mens Karl V var i Nederland, var Hadrian også regent i Spania, og måtte blant annet handskes med et alvorlig opprør.

9. januar 1522 ble han med overveldende flertall valgt til pave. Ettersom han befant seg i Spania ble han ikke kronet før 31. august samme år, 63 år gammel. Han fortsatte å forsøke å reformere Den katolske kirke. Et problem han støtte på var motstand fra kardinalene, da mange av dem under Leo X hadde blitt vant til gode inntekter fra blant annet ekteskapsdispensasjoner. Forsøket på å nedsette et bedre regelverk for avlat ble også bremset opp av kardinalene.

Italienerne omtalte ham som en pedantisk, utenlandsk professor. Hans motvilje mot å bruke penger på kunst falt ikke i god jord, etter flere paver som hadde lagt vekt på forskjønnelse av Romas kirker. De minst fintfølende kalte ham en pontifice barbaro, en barbarpave.

Hadrian lyktes ikke i å forene kristne fyrster mot tyrkerne. I august 1523 ble han tvunget til å alliere seg med det Tysk-romerske rike, England, Venezia og andre mot Frankrike, mens Suleiman I nesten uhindret erobret Rhodos.

Reformasjonen som hadde brutt ut i Tyskland var alvorligere enn Hadrian innså. På riksdagen i Nürnberg, som begynte i desember 1522, lot han seg representere av den pavelige diplomat biskop Francesco Chieregati. Han hadde fått instruksjoner om å innrømme at problemene i kirken muligens stammet fra den romerske kurie, og at det var der reformen måtte begynne. Men Hadrian sto hardt på at endringer av kirkens lære ikke kunne aksepteres, og at Wormser-ediktet av 1521 måtte håndheves slik at Luther ble straffet for heresi.

I et av sine verker skrev Hadrian at paven kan ta feil i spørsmål som berører tro. Dette har skapt oppsikt i forhold til det senere vedtatte dogmet om pavelig ufeilbarlighet. Katolske apologeter forklarer det med at uttalelsen kom som en privat meningsytring, og dermed faller utenfor de tilfeller hvor en pave uttaler seg ufeilbarlig; kritikere av Den katolske kirke mener det illustrerer at konseptet ble oppfunnet i det 19. århundre. De fleste av hans offentlige dokumenter har gått tapt.

Han døde 14. september 1523, bare 18 måneder etter valget og et drøyt år etter kroningen. Han ble gravlagt i den tyske kirken i Roma, Santa Maria dell'Anima.