Gunnar S. Gundersen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gunnar S. Gundersen (født 1921[1], død 1983) var en nonfigurativ pioner i norsk kunst, og er av menge regnet som en av etterkrigstidens mest betydelige og markante norske malere. Selv om han aldri fikk den internasjonale anerkjennelse han kanskje hadde fortjent, ble han en samlende skikkelse i sin samtid, og hans kunstnerskap har vært til inspirasjon for mange i de etterfølgende generasjoner.
Gundersen var blant de unge kunstnere som kom til Statens Kunstakademi de første årene etter frigjøringen. Denne generasjonen ønsket å frigjøre seg fra det tradisjonelle norske figurative maleri og søkte mot de toneangivende strømninger ute i Europa. Veien gikk via danske Richard Mortensen til Auguste Herbin, Serge Poliakoff og Victor Vasarely.
Sammen med Ludvig Eikaas, Tor Hoff og Odd Tandberg tilhørte han den såkalte "Dødsgjengen". Det var disse fire som var banebrytende for nonfigurativ kunst i Norge.
Gunnar S. Gundersen utviklet et billeduttrykk som ved første øyekast fortoner seg som et flatemaleri. Dypt forankret i viten om de visuelle persepsjonsteorier formidler kunstneren bilder med en egen romproduserende evne, en konstant skaping av rom og det han selv kalte «det inkonsekvente rom».
Til avisen Verdens Gang uttalte Gunnar S. i 1950 følgende: «Jeg mener de rene farger og former virker sterkest. Jo mindre ramme av ytre atributter en gir seg selv å operere innenfor, jo større spenning og klarhet, jo mer enkelhet og begrensning, jo større styrke.»
[rediger] Litteratur
- Johansen, Jahn Otto; Gunnar S. Gundersen, Oslo 1982 ISBN 82-7201-022-4
- Fredly, Janne: Konkret kunst i Norge i 50-årene : en undersøkelse av malerier og utsmykninger av Odd Tandberg, Gunnar S. Gundresen, Jakob Weidemann, Ludvig Eikaas og Gudrun Kongelf. Hovedoppgave i kunsthistorie - Universitetet i Oslo, 2005.
[rediger] Eksterne lenker
[rediger] Referanser
- ^ Datering fra Norsk Kunstnerleksikon
