Gotere
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Goterne var en germansk stamme som i følge deres egne tradisjoner utvandret fra Skandinavia (hovedsakelig Gotland og Götaland), vandret sørover, og erobret deler av Romerriket. To nært beslektede stammer, gutar og götar, ble igjen i Skandinavia.
Innhold |
[rediger] Historiske kilder
Den eneste kilden for tidlig gotisk historie er Jordanes sin Getica fra 551, et sammendrag av det tapte tolv binds historieverket om goterne skrevet i Italia av Cassiodorus. Jordanes kan muligens ikke ha hatt verket for hånden til å sjekke opp fra, og denne tidlige informasjonen må behandles med forsiktighet. Cassiodorus var godt plassert for å kunne skrive om goterne siden han var minister til Teoderik den store som tydeligvis hadde hørt noen av de gotiske sangene som fortalte om deres tradisjonelle opprinnelse. Disse ble gitt videre av Jordanes som bemerket at «for slik fortelles historien vanligvis i deres tidlige sanger, på nesten historisk vis.» De gotiske trubadurene akkompagnerte seg selv med et strengeinstrument som latinske skribenter assosierte med sitaren som var mer kjent for dem.
[rediger] Historie
Fra Skandinavia migrerte goterne og etablerte et kongedømme i Skytia, dagens Ukraina og Hviterussland. I det 3. århundre delte stammen seg i to, østgoterne forble i Skytia, mens vestgoterne migrerte til Dacia, dagens Romania, for å etablere et uavhengig kongedømme. Vestgoterne plyndret Bysants i 267, men innen 271 ble de drevet tilbake til Dacia av bysantinerne. Hunnernes herredømme over det østgoterske kongedømmet begynte i det 4. århundre, men ble beseiret innen 450. Både østgoterne og vestgoterne ble romanisert i betydelig grad i denne perioden gjennom handel med bysantinerne og gjennom deres medlemskap i en militær avtale med Bysants om å hjelpe hverandre militært. I det 5. århundre kom vestgoterne til å erobre dagens Spania fra Romerriket.
Selv om mange av de kjempende nomadene som fulgte dem viste seg å være mer blodige, var goterne fryktet fordi fangene de tok i kamp ble ofret til deres krigsgud, Ty [1], og de fangedes armer hang i trærne som et offer. Deres konger og prester kom fra separate aristokratier, ifølge Cassiodorus/Jordanes, og deres mytiske konger fra antikken ble æret som guder. Deres mytiske lovgiver, kalt Deceneus og som dateres tradisjonelt til rundt det 1. århundre f.Kr., gav deres lover som de hadde nedskrevet i det 6. århundre og som de kalte belagines.
En styrke gotere satte i gang en av de første betydelige «barbariske» invasjoner av Romerriket i 267. Et år senere led de et knusende nederlag i slaget ved Naissus og ble drevet tilbake over Donau innen 271. Denne gruppen slo seg til på den andre siden av Donau fra romersk territorium og etablerte et uavhengig kongedømme i den forlatte romerske provinsen Dacia som vestgotere. I mellomtiden etablerte goterne som fremdeles holdt til i Ukraina et stort og mektig kongedømme langs Svartehavet. Denne gruppen ble kjent som østgoterne.
Goterne var for en kort tid gjenforent under en konge tidlig i det 6. århundre under den østgoterske kong Teoderik den store som ble regent over det vestgotersk kongedømme i nesten to tiår.
For goternes senere historie, se vestgoterne og østgoterne.
[rediger] Opprinnelse
Da han forklarte goternes opprinnelse, beretter Jordanes:
- Det samme mektige hav har også i sin arktiske region, det vil si det som er i nord, en stor øy kalt Scandza, fra hvor min beretning (gjennom Guds nåde) skal begynne. For den rasen som du ønsker å vite om brøt frem som en sverm bier fra midten av denne øya og kom inn i Europas land...Fra denne øya Scandza, som en rases bikube eller nasjoners livmor, sies det at goterne kom fra for lenge siden under deres konge, Berig av navn. Så snart de gikk i land fra deres skip og satte foten på land, gav de umiddelbart navnet sitt til det stedet. Og selv i dag er det sagt å være kalt Gothiscandza. Snart flyttet de derfra til rugiernes hjem, som da holdt til ved havets kyster, hvor de slo leir, gikk i slag med dem og drev dem fra deres hjem.
I det 1. århundre lokaliserte Tacitus (Germania, 43) gothones sør for Mare Suevicum (Østersjøen):
- Bortenfor lygierne holdt gothones til under styret til en konge og ble dermed holdt fastere sammen enn andre germanske nasjoner, men ikke så fast at deres frihet var utryddet. Deres naboer er rugiene og lemovii ved havets kyst, og av disse nasjonene er karakteristikkene et rundt skjold, et kort sverd og en kongelig styresmakt.
Plinius den eldre kaller dem gutones. Ifølge ham var de et betydelig germansk folkeslag, et av de fem. Han sier også at oppdageren Pytheas av Massilia (4. århundre f.Kr.) traff på dem i sin nordlige ekspedisjon til et område vi vet er Baltikum fra Plinius referanser til rav skylt opp på strendene. Et tidpunkt tidligere enn 1. århundre f.Kr. støttes dermed. Strabo nevner også at Marbod, etter en hyggelig rundreise med Augustus, tok kommandoen over nesten alle stammene i Germania, inkludert boutones (latinisert til butones) som vanligvis tolkes som en feil for goutones som ble latinisert til gutones. For de skandinaviske goterne har vi Klaudios Ptolemaios som nevner goutai som et folk som levde sør på øya Skandia.
På grunn av den sentrale rollen som goterne har spilt i historien, har deres opphav blitt diskutert i lang tid. Selv om ingen alternativ teori har blitt foreslått for deres tilstedeværelse som germansk stamme i dagens nordlige Polen, har noen historikere stilt spørsmål ved goternes opprinnelse i Skandinavia. Dette skyldes at, sett bort fra Jordanes, de tidligste skrevne bevis for goterne (Tacitus og Plinius den eldre) plasserer dem ved Wisła i det 1. århundre. Noen hevder at der ikke finnes bevis for migrasjon rundt Jesu fødsel og hevder derfor at opprinnelsen i Skandinavia må tas med en klype salt (jamfør Christensen, Cassiodorus, Jordanes and the History of the Goths, København 2002).
På den andre side har den tyske forskeren Wenskus poengtert at dersom Jordanes hadde ønsket å finne opp en oppdiktet fortid for goterne, ville han ha hevdet at de var etterkommere fra en prestisjefylt lokalitet som Troja eller Roma. Han ville ikke ha plassert deres opprinnelse i det barbariske nord. Videre skrev han for likesinnede gotere som var godt kjent med deres tradisjoner. Ved siden av Jordanes sin beretning, er der både lingvistisk og arkeologisk støtte for skandinavisk opphav.
[rediger] Arkeologi
I dagens Polen er det tidligste funnet som er identifisert med goterne fra Willenberg/Preussen, nå Wielbark-kulturen[2] som erstattet den lokale Oxhoeft/Preussen, nå Oksywie-kulturen i det 1. århundre. Men så tidlig som den sene nordiske bronsealderen og tidlig før-romersk jernalder (ca 1300 f.Kr.–300 f.Kr.) hadde dette området inflytelser fra det sørlige Skandinavia [3]. Faktisk var den skandinaviske innflytelsen på Pomerania og dagens Polen fra 1300 f.Kr. og fremover så betydelig at denne regionen noen ganger inkluderes i den nordiske bronsealderkulturen.
I løpet av perioden 600–300 f.Kr. ble det varme og tørre klimaet i det sørlige Skandinavia (2–3 grader varmere enn i dag) kaldere, noe som på dramatisk vis ikke bare forandret floraen, men tvang mennesker til å forandre sitt levesett og forlate bosetninger.
Det er antatt at goterne krysset Østersjøen en gang mellom slutten av denne perioden (ca. 300 f.Kr.) og 100, og i den tradisjonelle provinsen Ostrogothia i Sverige, viser arkelogiske bevis at der var en nedgang i befolkningen i løpet av denne perioden. Bosetningen i dagens Polen stemmer antagelig med innføringen av skandinaviske begravelsestradisjoner, som steinsirkler og bautasteiner, som indikerer at de tidlige goterne foretrakk å begrave sine døde etter skandinaviske tradisjoner. Den polske arkeologen Tomasz Skorupa fastslår at en migrasjon fra Skandinavia er regnet som sikker:
- Til tross for mange kontroversielle hypoteser rundt Skandias plassering (for eksempel øya Gotlandia og provinsene Västergotland og Östergotland), er det sikkert at goterne ankom dagens Polen fra nord etter å ha krysset Østersjøen med båter.[4]
Men den gotiske kulturen ser også ut til å ha hatt kontinuitet fra tidligere kulturer i området[5] som antyder at at immigrantene blandet seg med tidligere befolkning, noe som kanskje gav dem deres separate aristokrati. Oxford-forskeren Heather foreslår at det var en relativt liten migrasjon fra Scandinavia. Dette scenariet ville gjøre deres migrasjon over Østersjøen lik mange andre befolkningsbevegelser i historien, som den angelsaksiske invasjon hvor migrantene innførte deres egen kultur og språk på en innfødt befolkning.
Willwnberg/Wielbark-kulturen dreiet sørøstover mot Svartehavs-området fra midten av det 2. århundre. Det var den eldste delen av Wielbark-kulturen, lokalisert vest for Vistula og som hadde skandinaviske begravelsestradisjoner, som flyttet på seg[6]. I Ukraina gjorde de seg til herskere over den lokale, antagelig slaviske, Zarubintsy-kulturen som dannet den nye Chernyakhov-kulturen (ca 200–400).
Der er arkeologiske og historiske bevis for fortsatte kontakter mellom goterne og skandinavene under deres migrasjoner.
[rediger] Lingvistikk
Ifølge minst en teori er der nærmere lingvistiske forbindelser mellom gotisk og norrønt språk enn mellom gotisk og vestgermanske språk (se østgermanske språk og gotisk). Videre var det to stammer som antagelig er nærmere i slekt med goterne og forble i Skandinavia, gotlanderne og göterne, og disse stammene var regnet for å være gotere av Jordanes.
Navnene göter, gotere og gutere (gotlandere) er tre versjoner av samme stammenavn. Götere var opprinnelig proto-germanske *gautoz og goterne og guterne var *gutaniz. Ifølge Andersson (1996) er *gautoz og *gutaniz to vokalvarianter av et proto-germanske ord (*geutan) med betydningen «å tømme» (moderne svensk gjuta, moderne tysk giessen) som betegnet stammene som «tømmere av sæd», dvs «menn, folk». Gapt, den tidligste gotiske helt, nedskrevet av Jordanes, regnes vanligvis som en form av gaut.
Et sammensatt navn, Gut-þiuda, det «gotiske folk», dukker opp i den gotiske kalender (aikklesjons fullaizos ana gutþiudai gabrannidai). Ved siden av goterne er denne måten å navngi en stamme på bare funnet i Sverige (se Svitjod).
Etymologisk er goternes navn identisk med det til guterne, innbyggerne på øya Gotland i Østersjøen. Antallet likheter som eksisterer mellom gotisk språk og gutamål, gjør at den kjente lingvisten Elias Wessén regner gutamål til en form for gotisk. Det mest berømte eksemplet er at både gutamål og gotisk brukte ordet for lam om både en ung og voksen sau. Likevel hevder noen at gutamål ikke er mer i slekt med gotisk enn andre germanske dialekter.
Faktum er at nesten alle disse fonetiske og grammatiske kjennetegnene som karakteriserer de nordgermanske språk som en egen gren av den germanske språkfamilien (for ikke å nevne kjennetegnene som skiller de forskjellige norrøne dialektene), ser ut til å ha utviklet seg på et senere tidspunkt enn gotisk. Gotisk var en ekstremt primitiv form for germansk på mange måter og har utviklet et visst antall unike kjennetegn som det ikke deler med noen andre germanske språk.
Men dette ekskluderer ikke muligheten for at goterne, guterne og götene var i slekt som stammer. På lignende måte var ikke de saksiske dialekter i Tyskland nærmere angelsakisk enn noen andre vestgermanske språk som ikke har gått gjennom den høytyske konsonantendringen (se den germanske lydforskyvning), men stammene selv er definitivt identiske. Jydene i Jylland, Danmark, er i det minste etymologisk identisk med jydene som kom fra den regionen og invaderte Storbritannia sammen med anglerne og sakserne i det 5. århundre. Men der er ingen gjenværende skriftlige kilder som knytter jydene i Jylland med noe som helst utenom nordgermanske dialekter, eller jydene i Storbritannia med noe som helst utenom vestgermanske dialekter. Dermed er ikke språk alltid det beste kriteriet for stamme- eller etnisk tradisjon og kontinuitet.
Gutene selv hadde muntlige tradisjoner om en massemigrasjon mot det sørlige Europa, skrevet ned i Gutasaga. Dersom dette stemmer, er det et unikt tilfelle av en tradisjon som overlevde i mer enn tusen år og som faktisk stammer fra tiden før de store splittelsene i den germanske språkfamilien.
[rediger] Symbolsk betydning
I middelalderens og det moderne Spania var vestgoterne antatt å ha vært opprinnelsen til de spanske adelsmennene (sammenlign Gobineau for en lignende fransk idé). Noen som handlet med arroganse, ble kalt «haciéndose de los godos» («påstår at han stammer fra goterne». På grunn av dette ble godo etnisk slang i Chile, Argentina og Kanariøyene for europeiske spanjoler som i den tidlige kolonitiden følte seg overlegne i forhold til mennesker født lokalt (criolloer).
Dette kravet om gotisk opprinelse førte til et sammenstøt med den svenske delegasjonen i Basel-konvensjonen i 1434. Før kardinalene og delegasjonene kunne diskutere teologi, måtte de bestemme hvordan de skulle sitte i diskusjonene. Delegasjonene fra de mer prominente nasjonene skulle sitte nærmest paven, og der var også krangler om hvem som skulle ha de fineste stolene og hvem som skulle få ha stolene sine på matter. I noen tilfeller inngikk de kompromiss slik at noen ville ha halve stolbeinet på kanten av en matte. I denne konflikten hevdet biskopen av Växjö stift, Nils Ragvaldsson, at svenskene var etterkommere av de store goterne, at folket i Västergötland var vestgoterne og folket i Östergötland var østgoterne. Den spanske delegasjonen svarte da med at det var bare de late og tiltaksløse goterne som ble igjen i Sverige, mens de heroiske goterne, på den andre siden, hadde forlatt Sverige, invadert Romerriket og slått seg ned i Spania.
Goternes forhold til Sverige ble en viktig del av svensk nasjonalisme og frem til det 19. århundre var synet om at svenskene var direkte etterkommere av goterne vanlig. I dag ser svenske forskere på dette som en kulturell bevegelse kalt götisisme som inkluderte en entusiasme for norrønne ting.
[rediger] Litteratur
- Andersson, Thorsten. (1996) "Göter, goter, gutar" in Journal Namn och Bygd, Uppsala.
- Mastrelli, Carlo Alberto in Volker Bierbauer et al, I Goti, Milan: Electa Lombardia, Elemond Editori Associati, 1994.
- Graf E.C. Oxenstierna: Die Urheimat der Goten. Leipzig, Mannus-Buecherei 73, 1945 (later printed in 1948).
- Bell-Fialkoff, A.: The Role of Migration in the History of the Eurasian Steppe, London: Macmillan, 2000.
- Dabrowski, J. (1989) Nordische Kreis un Kulturen Polnischer Gebiete. Die Bronzezeit im Ostseegebiet. Ein Rapport der Kgl. Schwedischen Akademie der Literatur Geschichte und Alter unt Altertumsforschung über das Julita-Symposium 1986. Ed Ambrosiani, B. Kungl. Vitterhets Historie och Antikvitets Akademien. Konferenser 22. Stockholm.
- Findeisen, Joerg-Peter: Schweden - Von den Anfaengen bis zur Gegenwart, Regensburg: Verlag Friedrich Pustet, 1998.
- Heather, Peter: The Goths (Blackwell, 1996)
- Hermodsson, Lars: Goterna - ett krigafolk och dess bibel, Stockholm, Atlantis, 1993.
- Kaliff, Anders: Gothic Connections. Contacts between eastern Scandinavia and the southern Baltic coast 1000 BC – 500 AD. 2001.
- Nordgren, I.: The Well Spring of the Goths : About the Gothic peoples in the Nordic Countries and on the Continent (2004)
- Nordgren, I.: Goterkällan - om goterna i Norden och på kontinenten, Skara: Vaestergoetlands museums skriftserie nr 30, 2000.
- Rodin, L. - Lindblom, V. - Klang, K.: Gudaträd och västgötska skottkungar - Sveriges bysantiska arv, Göteborg: Tre böcker, 1994.
- Schaetze der Ostgoten, Stuttgart: Theiss, 1995. Studia Gotica - Die eisenzeitlichen Verbindungen zwischen Schweden und Suedosteuropa - Vortraege beim Gotensymposion im Statens Historiska Museum, Stockholm 1970.
- Tacitus: Germania, (with introduction and commentary by J.B. Rives), Oxford: Clarendon Press, 1999.
- Wenskus, Reinhard: Stammesbildung und Verfassung. Das Werden der Frühmittelalterlichen Gentes (Köln 1961).
[rediger] Eksterne lenker
- "The Origins and Deeds of the Goths", by Jordanes, trans. Charles C. Mierow
- "The Goths in Greater Poland" by Tadeusz Makiewicz
- "Jewellery of the Goths", by Tomasz Skorupka, on a Polish museum site
- "The Germans" by Richard Hooker
- Summary of "Gothic Connections" by Anders Kaliff
[rediger] Se også
