Friedrich Carl von Schönborn
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Friedrich Carl von Schönborn (født 3. mars 1674 i Mainz, død 26. juli 1746 i Würzburg) var fyrstbiskop av Würzburg og Bamberg, og riksvisekansler. Han var andre sønn av den kurmainzske statsminister og nevø av Mainz' kurfyrst-erkebiskop, Lothar Franz von Schönborn. Hans eldre bror og for-forgjenger i Würzburg var Johann Philipp Franz von Schönborn. Hans yngre brødre var Hugo Damian von Schönborn og Franz Georg von Schönborn.
Etter studier i Würzburg, Mainz og Roma, ble han sendt på diplomatiske oppdrag til Polen, Sverige, Preussen og Sachsen. Han formidlet mellom keiseren og paven under den spanske arvefølgekrig, og sikret seg Habsburgernes tillit, noe som imidlertid var til hinder for at han kunne etterfølge sin onkel som kurfyrste-erkebiskop i Mainz. Men etter onkelen Lothar Franz' død i 1729 kunne han etterfølge ham som fyrstbiskop av Bamberg, og et halvt år senere fikk han også bispedømmet Würzburg. Hans regjeringstid var økonomisk og kunstnerisk en blomstringstid for begge de frankiske høystiftene. Han var byggherre eller renovator for omkring 100 kirkebygg, byggherre for sommerresidensen Schloss Werneck, Münsterschwarzach og etter 24 års byggetid den som fullførte oppføringen av den berømte fyrstbiskoppelige Würzburg-residensen. Schönborns byggeiver var uten paralleller i høystiftenes historie, og bidro også til stor velstand.
Hans reformer innen justis og forvaltning var preget av tidlig-opplysningstidsstrømninger. Han ga også universitetene massiv støtte, og var særlig opptatt av naturvitenskaper og medisin.
Med hans død ble en æra av Schönborn-fyrsters regjeringstid avsluttet. Han er en slektning av kardinal Christoph von Schönborn.