Falanks
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.
En falanks var en militær formasjon i antikkens Hellas. Den besto av tunge infanterister (hoplitter), bevæpnet med spyd eller sarissa.
Det kunne også bety en rektangulær eller firkantede masseformasjon av infanterister med spyd, pike eller lignende våpen som var i variende bruk fram til midten av 1600-tallet. Likevel betegnet det kun selve formasjonens karakteristikk, en samling av menn med tyngre våpen og skjold eller i beskyttelsesutstyr i dybde ned til fire mann om gangen.
Innhold |
[rediger] Taktikk
I en falanks sto soldatene på linje, skulder ved skulder, og minst fire i dybden. Første rekke brukte de store skjoldene til å beskytte seg og formasjonen mot fienden, mens de tre første rekkene i falanksen brukte sine spyd til å slå tilbake. Hele falanksen dyttet så fremover, med tanke på å slå fienden tilbake. Det var derfor viktig å ha en dyp formasjon, slik at man fikk kraft bak dyttingen.
Falanksen hadde vanskelig for å manøvrere, og egenet seg best til feltslag der to regulære hærer møttes. Den var sårbar på flankene, og var derfor avhengig av støttetropper på begge sider. Den lave manøvreringshastigheten gjorde også at falanksen fikk problemer mot fiendlige bueskyttere, da fienden kunne beskyte falanksen fra trygg avstand og så trekke seg tilbake når falanksen gikk til motangrep.
[rediger] Utvikling
De første tidlige eksempler på falankser finnes i Sumer, der infanteriet kjempet i tette formasjoner med store skjold og spyd. En lignende formasjon ble også brukt i oldtidens Egypt.
Det var i Sparta i det åttende århundre f.Kr. at den «ekte» falanksen oppsto. Det er også påstått at hoplitefalanksen var oppfunnet gjennom introduksjon av den store hoplon skjold i byen Argos, deretter danner man en tett rekke av skjold som delvis overlapper hverandre fra venstre til høyre og med fire mann i dybde hadde man en falanks. I falanksen kunne de tre fremste rette deres spyder mot motparten, men kraften bak falanksen lå i dytteeffekten ettersom de bakeste dytter på mens de fremste presser på slik at begge parter mer eller mindre dytter på hverandre til den ene gir etter eller kollapser. Hvis man hadde flere menn i dybden kunne man vinne og det ledet til «den skrå falanksen» under Slaget ved Leuctra 371 f.kr. da thebanere hadde den venstre fløy med hele 50 menn dybde, tynnere i senteret og høyre fløy slik at man kunne overvinne spartanerne.
Denne formasjonen ble snart enerådene i gresk krigføring, og ble brukt av alle de greske bystatene.
Kong Filip II av Makedonia videreutviklet på slutten av trehundretallet f.Kr. falanksen videre, og skapte den makedonske falanksen. Her var soldatene lettere armert enn i den klassiske falanksen, men med lengre spyd. Denne formasjonen var grunnsteinen i hæren Aleksander den store erobret Asia med. Falanksen var ikke enestående som i tidligere tid på slagmarken idet den bare var en integrerende part av en krigsmaskin som baser seg på kombinerte våpengrener i en enhetlige hær med kavaleri og lette infanteri, under slagene på Asia bundet falanksen ned fiendens linje i senteret mens kavaleriet angriper på flankene endels støttet av lette infanterister som normalt vokte flankene av selve falanksen. Etter Aleksander den stores død skulle det kom til en forringning i den taktiske oppskriften som skulle gjør den tunge falanksen mer enerådende, men også med mindre støttetropper som ikke lenge kunne være opp til deres oppgave, noe som var utnyttet av romerne med deres mindre enheter i legion.
Med romernes utvikling av legionen ble falanksen umoderne. Dette ble tydelig i slaget ved Pydna, da de mer mobile romerske styrkene utmanøvrerte de tyngre falanksene. Etter dette gikk falanksen ut av bruk som enestående taktiske formasjon uten støttende tilleggsstyrker som kavaleri og lette infanteri. Istedenfor, falanksen som infanteriformasjon var aldri noensinne oppgitt, tverimot beholdt gjennom antikken til middelalderens start fordi en falanks gir større overlevelse mot kavaleri enn mindre formasjoner som kunne blir kuttet av og skilt fra hverandre.
[rediger] Gjenopplivning
Romerne tydde til falanksen kun når behovet meldte seg, ikke minst mot fiendtlig kavaleri man engasjere med egne kastespyd pila både til forsvar og enda mer sjeldent til angrep, men dog måtte man ha støtte av lette infanteri og kavaleri for bedre fleksibilitet. Dette blir mer viktigere under ekspedisjoner østover som utarter seg i langvarige basketak med andre stormakter. Der blir falanksen ikke bare gjenopplivet, men også videreutviklet i takt med utviklingen på slagmarken. Formasjonen skoutatai som bysantinske hærer bruker under felttog både østover og vestover slik som i Italia på 500-tallet, en allsides taktisk oppskrift med samarbeid mellom infanteri, kavaleri og lette infanteri eksistere ved år 1000.
[rediger] Middelalderen
Falanksen, som den idealiserte formasjon for en mengde med krigere, spredte seg til den germanske Europa. I senantikken rekruterte Romerriket og senere det Bysantinske riket stadig flere legionærer som leiesoldater utenfor riket, kanskje spesielt germanere. Når tjenesten var over tok de med seg den militære kunnskapen hjemover. Det utvikler eiendommelige falankslikende formasjoner blant germanske stammer hvor spyd og skjold ikke lenge var enerådende, men også øks og sverd.
Da frankerne vant over maurene (muslimer) under slaget ved Poitiers var de organiserte i flere firkanter i rutemønster slik at de ga hverandre støtte og fanget manuriske styrker under kryssende ild med francisca, øks og angons, kastespyd.
Fra Vikingtiden vet man om minst to formasjoner sterkt basert på falanksen. Den ene av disse var fylkingen, som betydde en bred, dyp linje, tolket fra engelske kilder som «shield wall», det vil si en skjoldborg. Skjoldborgen var opprinnelig ment som et vern med overlappende skjold. Den andre formasjonen var svinfylking, en kileformasjon med opptil 15 menn i dypde eller mer. Anglosakserne og skandinavene var de fremste til å bruk av disse falankslikende formasjoner der skjold fikk en stor betydning på linje med hoplittsfalanksen under antikken. En hær i slagorden kunne være på tre fylkinger eller flere. Fraværet av kavaleri betydde at disse formasjonene historisk sett eksisterte lenge. Normannerne fortsatte, selv etter Slaget ved Hastings, å bruke formasjonen dersom infanteriets plass var truet. Her kalles formasjonen battle som kan bety slagorden eller formasjon av tettpakket menn.
Fremvekst av kavaleriets rolle som et avgjørende våpen førte til en ny sating på spyd som med tiden ble lengre. I Italia hadde man tatt til seg bysantinske taktikker og muslimsk kampekspertise. De hadde utstrakt bruk av lett infanteri og lett kavaleri slik at de kunne kjempe mot kavaleri med lange spyd og store skjold. Et godt eksempel på dette er ved slaget ved Legnano i 1176. Der benyttet de rektangulære formasjoner som hadde en skjerm av lette infanterister foran.
Under korstogene kom vesteuropeerne i kontakt med bysantinske kunnskap om taktikk, og utviklet etter kort tid relativt kompliserte slagplaner der infanteriet i falanksformasjon fikk større gjennomslag enn før, både som defensiv kraft mot kavaleri, og som offensiv kraft for beskyttelse av det tunge kavaleriet. Denne kunnskapen ble så tatt med til Vest-Europa.
Pike dukket opp ved 1200-tallet og ble trolig tatt i bruk av brabançonske leiestyrker først, ettersom historiske kilder mener disse hadde lengre spyd enn riddernes lanser. Det var også disse som utviklet forgjengeren til skottenes schiltron. Slaget ved Bouvines i 1214 så en brabançonsk falanks forandre seg til en sirkel ved å la fløyene bøye seg bakover og rundt.
På 1400-tallet var det nå tre formasjoner basert på falanksen; skottenes velkjente schiltron, flemlendingenes brede og dype falankser formet som lag på en firkant, og sveitsernes pike-kvadrat. Av disse tre var det den siste som lykkes best. Sveitsernes formasjon var opprinnelig en trang og dyp kolonnelikende falanks, men etterhvert fikk disse firkantsform. Den største svakheten ved falanksen lå i deres flanker, men dette løste man ved å stille opp tre pike-kvadranter fra høyre til venstre slik at man kunne forsvare den ene siden og fange enhver foran seg. Dette gjør at en nå kunne omstille falanksen fra en defensiv taktikk til en offensiv taktikk.
[rediger] Tidlige moderne tid
Disiplin og nye treningsmetoder for bruk av pike som etterhvert blir støttet med andre våpengrener som siden blir integrert i falanksen som i landsknektenes firkantede slagorden, fulgt til en oppfinnsomme periode under Renessansen hvor pike-kvadranten blir selve essenset. Men tettheten av menn i en slik tett formasjon gjør disse sårbar for artilleri og skytevåpen som musketter som allerede i senmiddelalderen var begynt å får virkning på slagmarken.
Dette ledet til bruk av mindre enheter rundt selve pike-kvadranten som igjen blir redustert til en defensiv rolle for å beskytter musketere mot kavaleri.
Resultatet blir tercio som fortsetter fram til midten av 1600-tallet da to begivenheter oppsto: avløsning av pike med bajonett og større mobilitet koblet med større ildkraft som tillot bruk av mindre enheter i stor samorden sammen med kavaleri, dype formasjoner med over et dusin mann i rad opphørt å eksistere til fordel for tynnere, men komplekte formasjoner med større slagkraftighet og fleksibilitet.
