Ernst Haeckel
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ernst Heinrich Philipp August Haeckel (født 16. februar 1834 i Potsdam i Tyskland, død 9. august 1919 i Jena) var en tysk zoolog og filosof som gjorde Charles Darwins arbeider kjent i Tyskland og på dette grunnlag bygde opp en avstamningslære for menneskeheten.
Haeckel var lege og senere professor for sammenlignende anatomi. Han var en av de første som betraktet psykologien som en gren av fysiologien. Han utviklet endel begreper som senere er blitt de gjengse faguttrykk innen biologien, både på tysk og en rekke andre språk. Ett slikt begrep er økologi.
Han anså også politikk som anvendt biologi. Dette og andre standpunkter ble senere overtatt av nazistene og ble brukt til å begrunne eller støtte opp om nazismens rasisme og «Sozial-Darwinismus». Han var en viktig forløper for den nazistiske eugenikk eller rasehygiene.
I dag leses hans populærvitenskapelige og hans polemiske verker og reiseberetninger mer for deres historiske og idehistoriske betydning (et særlig viktig skrift i så måte er de posthumt utgitte «Die Welträthsel» og «Briefe aus Insulinde», 1924). I «bestselleren» Welträthsel reagerer han på fysiologen Emil Heinrich du Bois-Reymonds tese ignoramus et ignorabimus (lat., ca: «Vi vet det ikke og kommer aldri til å få vite det») som uttrykker en radikal skepsis mot naturvitenskapenes evne til å oppklare «verdensgåtene».
Men hans rent vitenskapelige verk fortsetter å inspirere forskere. Man kan fremheve hans «Generelle Morphologie» fra 1866, som ble verdens første lærebok i biologi skrevet på grunnlag av Darwins evolusjonsteori, og hans «Anthropogenie» fra 1874, der Haeckel ved hjelp av sammenlignende anatomi undersøker menneskets opprinnelse i dyreriket og rekonstruerer dets stamhistorie. Man kan også nevne hans i dag mindre leste «Systematische Phylogenie», et trebinds monumentalverk om hele dyreriket som ble offentliggjort i årene 1894 til 1896.
Innhold |
[rediger] Livsløp
Ernst Haeckel var sønn av regjeringsråden Philipp August Haeckel og hans hustru Charlotte født Sethe, som stammet fra en juristfamilie. Han tok abitur ved domgymnasiet i Mersburg. Så studerte han medisin i Berlin, der han promoverte til doktorgraden 1857 i 1858. Men ettersom han hadde problemer med å forholde seg personlig til menneskelig lidelse, gikk han ikke ikke inn i noen legekarriere.
I 1858 forlovet han Haeckel seg med sin kusine Agnes Sethe; de giftet seg i 1862. Fra 1859 til 1860 bedrev han havsbiologiske studier i Napolibukten. Etterpå beskjeftiget han seg for første gang med Darwins «Origin of Species».
I 1861 habiliterte han seg som doktor og ble privatdosent i sammenlignende anatomi i Jena. I 1862 holdt Haeckel sin første forelesning om artenes opprinnelse.
I 1865 ble han æresdoktor i filosofi of fikk et professorat i zoologi i Jena, som den gang sorterte under det filosofiske fakultet. Fra 1866 til 1867 foretok Haeckel en reise til Kanariøyene. Det var på denne tiden at han møtte Charles Darwin, Thomas Huxley og Charles Lyell.
I 1867 giftet han seg med Agnes Huschke. De fikk barna Walter (1868), Elisabeth (1871) og Emma (1873).
I 1869 reiste han til Norge, 1871 til Dalmatia, 1873 til Egypt, Tyrkia og Hellas.
Fra 1876 var Haeckel prorektor ved universitetet i Jena og foretok forelesningsreiser Tyskland rundt. Til 1879 fulgte flere reiser til England og Skottland og møtte i den forbindelse igjen flere ganger Charles Darwin. Han reiste også til Korfu. Mellom 1881 og 1882 reiste Haeckel for første gang til tropene, blant annet til øya Ceylon.
I 1887 reiste Haeckel til Palestina, Syria og Lilleasia, i 1890 til Algerie, 1897 gjennom det sørlige Finland og Russland, 1899 til Korsika og 1900 for annen gang til tropene. På denne tid begynte også hans vennskap med Frida von Uslar-Gleichen (1864-1903). I 1907 foetok forskeren sin siste større reise, til Sverige.
I 1908 stiftet Haeckel det phyletiske museum i Jena.
Haeckel var også politisk engasjert. Han var medlem av Det alltyske forbund og fra 1905 æresmedlem av Selskapet for rasehygiene. For å utbre sin verdensanskuelse grunnla Haeckel i 1906 Det tyske monistforbund i Jenas zoologiske institutt.
I 1909 sluttet Haeckels professorvirksomhet. I 1910 meldte han seg ut av den evangeliske (lutherske) kirke. Hans kone Agnes døde i 1915. Haeckel ble stadig mer gebrekkelig, og døde den 9. august 1919.
[rediger] Kunst og natur
Haeckel så biologien som beslektet med kunsten. Han var sterkt betatt av naturens symmetri og harmoni i sine former. Dette beskrev og viste han i flere verker, og han påvirket dermed den moderne kunst ved inngangen av 1900-tallet.
[rediger] Den biogenetiske grunnregel
Haeckels observersjoner av parallellene mellom ontogenese og fylogenese var grunnlaget for postuleringen av en kausalforbindelse mellom ontogenetiske og evolutive prosesser. Hans teori sammenfattes gjerne i setningen «ontogenese rekapitulerer fylogenese». Haeckels tanker om kausalforbindelse var omstridt, og ble etterhvert helt avvist av biologene.
[rediger] Haeckels filosofi
Ettersom Haeckels forsøk på å bevise evolusjonsteorien var unøyaktige, og Haeckel selv oppsatte den naturvitenskapelige erkjennelse som en motsetning til religionen, ble hans mislykkede bevisførsel et yndet angrepspunkt for kreasjonister som ville tilbakevise evolusjonsteorien. Senere ble han også sterkt kritisert av biologen Stephen Jay Gould.
Filosofisk forfektet Haeckel en materialistisk monisme. I «Die Welthrätsel» skrev han:
- Sammensmeltningen av tilsynelatende motsetninger og dermed fremskrittet som løsningsvei til den fundamentale verdensgåte [Welträthsel] rykker oss med hvert år stadig nærmere ved vår økende naturerkjennelse. Slik kan vi hengi oss det gledelige håp at det tyvende århundre vil utjevne stadig flere slike motsetninger og dannelsen av den rene monisme vil utbre i vide kretser den etterlengtede verdensanskuelsenes enhet.
Man Haeckel var ikke en konsekvent ateist. Vel avviste han enhver skapelsesakt, men påvirkningen fra hans kristelige barndomshjem lot det guddommelige trenge gjennom i form av en besjeling av naturen. Hans materialisme var om en gjennomåndelig materie, og han betraktet Gud som identisk med de almengyldige naturlover. Han opererte i den forbindelse blant annet med «cellehukommelse» (Zellgedächtnis, Mneme) og med «krystallsjeler».
Haeckel var i september 1904 på den internasjonale fritenkerkongressen i Roma som en av 2000 deltakere. Der ble han høytidelig utropt av deltakerne til «motpave», og ved en demonstrasjon på Campo dei Fiori festet Haeckel en laurbærkrans på Giordano Bruno-statuen der. Haeckel var villig med på alt dette.
Disse demonstrasjonene i Pavens by utløste en massiv kampanje fra kirkelig hold. Hans vitenskapelige integritet ble også anfektet, og han ble beskyldt for å fare med forfalskninger. Men 46 anerkjente professorer gikk god for ham. Han tok også til motmæle med skriftet «Sandalion - Eine offene Antwort auf die Fälschungs-Anklagen der Jesuiten».
Den 11. januar 1906 ble Det tyske monistforbund grunnlagt i Jena, noe Ernst Haeckel hadde ivret for helt siden september 1904 i Roma. Haeckel ble ærespresident for forbundet. I 1909 ble også det østerrikske, i 1913 det sveitsiske og det tsjekkiske monistforbundet grunnlagt.
Som alle materialistiske monister var Haeckel en innbitt fiende av kristendommen, og da i særlig grad Den katolske kirke som han omfattet med utilslørt hat. Den katolske kirke var for ham «en elendig karikatur av den opprinnelig rene kristendom». Han var også en iherdig motstander av det tyske katolske partiet Zentrum. Protestantismen tolererte han i den forstand at dens hovedstifter Martin Luther hadde gjort opprør mot papismen.
Haeckel fremhevet at døden tilintetgjorde den menneskelige eksistens, at selvmordet var en rettighet, at det var rett å avlive uhelbredelig syke som bad om det, og at man kunne ta livet av sinnssyke.
Ernst Haeckel tilhørte kretsen av ledende fritenkere og tilhengere av en materialistisk fremskrittstiltro, og hans tanker ble attraktive både i borgerlig-liberale og i venstreorienterte kretser. Blant monistene rundt Haeckel kunne nevnes Ferdinand Tönnies, Henry van de Velde, Alfred Hermann Fried, Otto Lehmann-Rüssbildt, Helene Stöcker, Magnus Hirschfeld og Carl von Ossietzky. Også sosialister og anarkister som August Bebel, Franz Mehring og prins Pjotr Aleksejevitsj Kropotkin betjente seg av hans tankegods.
Også antroposofen Rudolf Steiner hadde en sterk beundring for Haeckel.
Deler av hans tanker ble også overtatt av nasjonalsosialismen; det gjaldt fremfor alt hans sosialdarwinisme.
[rediger] Haeckels sosialdarwinisme
Mange betrakter Haeckel som en forløper for den tyske eugenikk. I «Lebenswundern» heter det:
- «Hundretusener av uhelbredelig syke, særlig sinnssyke, spedalske, kreftsyke og så videre, blir holdt kunstig i live i våre kulturstater, helt uten at det gavner verken dem selv eller helheten.»
En lignende tanke uttrykkes, men langt mer forsiktig, også hos Charles Darwin:
- «We civilised men, on the other hand, do our utmost to check the process of elimination; we build asylums for the imbecile, the maimed, and the sick; we institute poor-laws; and our medical men exert their utmost skill to save the life of every one to the last moment. There is reason to believe that vaccination has preserved thousands, who from a weak constitution would formerly have succumbed to small-pox. Thus the weak members of civilised societies propagate their kind. No one who has attended to the breeding of domesting animals will doubt that this must be highly injurious to the race of man. It is surprising how soon a want of care, or care wrongly directed, leads to the degeneration of a domestic race; but expecting in the case of man himself, hardly any one is so ignorant as to allow his worst animals to breed.» (Charles Darwin: The descent of man, and selection in relation to sex, 1871).
I hvilken grad Haeckel i det først nevnte sitatet fra hans egen polemikk bare gjengav Darwins ideer, eller selv hadde utviklet konseptet, er omstridt. Men i alle fall hadde Charles Darwin altså selv overført seleksjons- og evolusjonsprinsipper på sosiale systemer og fellesskap, om enn ennå ikke i den forstand som ordet «sosialdarwinisme» senere ble brukt i tandem med eugenikk (altså med kunstig og aktiv seleksjon fra samfunnets side og ikke bare som naturens egen implisitte regel, slik Darwin og Haeckel beskrev det).
Nazi-eugenikere tok det hele et ytterligere skritt videre. Hos dem dreide det seg ikke lenger bare om en anholdenhet fra medisinske og sosiale tiltak som «strider mot den naturlige seleksjons prinsipper», men snarere om aktiv bortsortering eller sterilisering.
At Adolf Hitler hadde fått sterke impulser fra den sterkt tysknasjonale sjåvinist Haeckel anses som ubestridt. Derimot er påstandene om at Haeckel var medlem av en av NSDAPs forløperorganisasjoner Thuleselskapet entydig gale; det dreier seg om en personforveksling med en «Ernst Häckel».
Blant de Haeckel-utsagn som falt i smak blant nazistene var:
- «En eneste fint dannet tysk kriger [...] har et høyere intellektuelt og moralsk livsverd enn hundrede av de rå naturmennesker som England og Frankrike, Russland og Italia stiller opp mot ham».
og
- «Forskjellene mellom de høyeste og laveste mennesker [er] større en den forskjell som er mellom de laveste mennesker og de høyeste dyr».
[rediger] Verker
- Über die Eier Scomberesoces. J. Müllers Archiv für Anatomie und Physiologie S.23-32 Tafel IV, V, 1855
- Über die Beziehungen des Typhus zur Tuberkulose. Wiener medizinische Wochenschrift, Bd. VI S. 1-5, 17-20, 1856
- Fibrois des Uterus. Wiener medizinische Wochenschrift, Bd. VI S. 97-101, 1856
- De telis quibusdam Astaci fluviatilis. Dissertio inauguralis histologica, die VII M.Martini A. Berolini, T.G. Schade, 1857
- Über die Gewebe des Flußkrebses. Müllers Archiv für Anatomie und Physiologie, S. 469-568 Tafel XVIII, XIX, 1857
- Beiträge zur normalen und pathologischen Anatonmie der Plexus chlorioides. Vierchows Archiv für pathologische Anatomie, Bd. XVI, S. 253-289, Tafel VIII, 1858
- Über Augen und Nerven der Sterntiere. Zeitschrift für wissenschaftliche Zoologie, Band 1859, S.183-190 Tafel XI, 1859
- Reiseskitzen aus Sizilien. Zeitschrift für allgemeine Erdkunde, Bd. VIII S.433-486, Berlin 1860
- Über neue lebende Radiolarien des Mittelmeers. Monatsbericht der Königlichen Akademie der Wissenschaften Berlin, 13.12. 1860 S.794-817, 1860
- Abbildung und Diagnosen neuer Gattungen und Arten von lebenden Radiolarien des Mittelmeers. Monatsbericht der Königlichen Akademie der Wissenschaften Berlin, 20.12. 1860 S.835-845, 1860
- De Rizopodum finibus et ordinibus. Dissertio pro venia legendi impetranda in litterarum universitate Jenensi. Die IV. M. Martini 1861, Berolini, Georg Reimer, 1861
- Die Radiolarien (Rhizopoda radiata). Eine Monographie. Georg Reimer Bd. 1 (Text) XVI und. 572 Seiten. Bd. 2 (Atlas) 35 Tafeln, Berlin 1862
- Über die Entwicklungstheorie Darwins. Öffentlicher Vortrag in der Allgemeinen Versammlung deutscher Naturforscher und Ärzte zu Steettin, am 19. 9.1862 (Amtlicher Bericht über die 37. Versammlung S. 17), 1863
- Beiträge zur Kenntnis der Corycaeiden (Copepoden). Jenaische Zeitschrift für Medizin und Naturwissenschaft. Bd1. S.61-112, Tafel I-III, 1864
- Beschreibung neuer craspedoter Medusen aus dem Golf von Nizza. Jenaische Zeitschrift für Medizin und Naturwissenschaft. Bd1. S. 325-342, 1864
- Die Familie der Rüsselquallen (Medusae Geryonidae). Jenaische Zeitschrift für Medizin und Naturwissenschaft. Bd1. S. 435-469 Tafel XI, XII, 1864
- Über eine neue Form des Generationswechsels bei Medusen und über die Verwandtschaft der Geryoiniden und Äginiden. Monatsbericht der Berliner Akademie S.85-94, 1865
[rediger] Litteratur
- Erika Krause: Ernst Haeckel, Leipzig 1984
- Johannes Hemleben: Ernst Haeckel in Selbstzeugnissen und Bilddokumenten, Rowohlt Taschenbuch, Reinbek bei Hamburg 1964
- Peter Klemm: Ernst Haeckel. Der Ketzer von Jena. Ein Leben in Berichten, Briefen und Bildern, 2. Aufl., Leipzig: Urania, 1968
- Georg Uschmann: Ernst Haeckel. Biographie in Briefen, Leipzig: Urania, 1984
- Daniel Gasman: Haeckel's Monism and the Birth of Fascist Ideology, New York: Peter Lang, 1998 ISBN 0-8204-4108-2
- Paul Weindling: Health, race and German politics between national unification and Nazism 1870-1945, Cambridge University Press, 1989, ISBN 0-521-36381-0
- Rüdiger Wehner und Walter Gehring: Zoologie, Kap.11.1.4. S.573-575, 23.te Auflage, Thieme Verlag, Stuttgart 1995, ISBN 3-13-367423-4
[rediger] Eksterne lenker
- Litteratur av og om Ernst Haeckel i det tyske nasjonalbibliotekets katalog
Biografi
Skrifter av og om Ernst Haeckel på internet:
