Eric Hobsbawm
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eric John Blair Hobsbawm (født 9. juni 1917) er en britisk marxistisk historiker, mest kjent for sin fire-binds verdenshistorie siden 1789 som består av The Age of Revolution, The Age of Capital, The Age of Empire og The Age of Extremes. For sistnevnte bok fikk han for øvrig Isaac and Tamara Deutscher Memorial Prize.
Hobsbawm ble født i Alexandria i den da britiske kolonien Egypt og vokste opp i Wien og Berlin, før han i 1933 endte opp i London. Han giftet seg i 1943, og ble skilt i 1951. I 1936 sluttet han seg til Det Britiske Kommunistpartiet, der han forble medlem i 20 år. Senere sluttet han seg til kretsen rundt tidsskriftet Marxism Today. Han var også i en periode knyttet til Labour Party, og selv om han i dag er en kritiker av politikken til Tony Blair støttet han tidligere partileder Neil Kinnock i kampen mot venstrefløyen i partiet. I 1998 ble han tildelt den prestisjetunge Order of the Companions of Honour. Gjennom sin karriere har han jobbet ved flere ulike universiteter. Han pensjonerte seg i 1982, men har fortsatt å ta på seg verv, og er i dag president for Birkbeck College ved University of London.
Ved siden av sin nyere verdenshistorie har Hobsbawm skrevet en rekke bøker om andre temaer. Han regnes blant annet som en av de fremste marxistiske nasjonalisme-teoretikerne. Han har også skrevet flere bøker om arbeiderbevegelsens historie og om opprørere generelt. Ved siden av sitt historikervirke er Hobsbawm også kjent som en jazz-ekspert, og skrev i flere år jazz-anmeldelser for New Statesman under pseudomym. Han har også skrevet to bøker om jazz, hvorav han i den ene, Uncommon People, setter sine to store interesser, nemlig jazz og opprør, i sammenheng.
